Digitoksin er avregistrert. Digoksin skiller seg lite fra digitoksin mht. farmakologiske effekter, men har ulik farmakokinetikk og er mer utsatt for interaksjoner med andre legemidler. Nye, effektive medikamenter med effekt på mortalitet har medført redusert bruk og anbefalinger for digoksin i behandlingen av pasienter med kronisk hjertesvikt.
Digitalisglykosidene har den unike egenskap at de øker hjertets kontraksjonskraft og samtidig reduserer frekvensen i terapeutiske doser. Effektene er sammensatte og består av direkte effekter på hjertet, og indirekte effekter via vagusstimulering og sympatikushemning. Det er også virkninger på flere andre vev og organer (f.eks. glatte muskler, sentralnervesystemet, nyrene). Den molekylære virkningsmekanisme i ulike celler består i hemning av Na+-K+-ATPasen i cellemembranen som fører til økt intracellulært Ca2+ via Na+-Ca2+-byttemekanismen og muligens økt innstrømning gjennom ionekanaler. I hjertemuskelcellene blir mer Ca2+ tilgjengelig for det kontraktile apparat, og det fremkalles en moderat økning av myokards kontraksjonskraft.
De elektrofysiologiske effektene forårsakes av økt aktivitet i parasympatikus (pga. sentralnervøs vagusstimulering og sensitivisering av baroreseptorene) og nedsatt aktivitet i sympatikus selv om også direkte virkninger på myokard bidrar i noen grad. Digitalisglykosidene nedsetter derfor den atrioventrikulære ledningshastigheten, noe som gir redusert ventrikkelfrekvens ved atrieflimmer. Terapeutiske doser gir nedsatt aktivitet i sinusknuten (nedsatt frekvens) og i noen ektopiske pacemakere, mens særlig overdosering kan gi økt aktivitet i ektopiske pacemakere og etterpotensialer. Dette forårsaker økt arytmirisiko. Til denne virkningen bidrar også økt aktivitet i det sympatiske nervesystem som fremkalles av digitalis i toksiske doser.
Digitalis har en lett, direkte vasokonstriktorisk virkningskomponent ved høye doser. Ved toksiske doser kan vasokonstriksjonen bli betydelig. Svært høye doser utøver direkte cellulære toksiske effekter.
Digoksin har symptomatisk effekt hos pasienter med hjertesvikt både ved sinusrytme og ved samtidig atrieflimmer. DIG studien fra 1997 viste effekt på rehospitalisering for hjertesvikt hos pasienter med hjertesvikt med ejeksjonsfraksjon (EF) < 45 % og sinusrymte. Gjeldende Europeiske retningslinjer angir at digoksin kan vurderes til pasienter med hjertesvikt og redusert EF i sinusrytme for å redusere reinnleggelser.
Digoksin er likestilt med betablokker og kalsiumantagonister som frekvensregulerende medikament hos pasienter med atrieflimmer. Digoksin er ikke studert i randomiserte studier med harde endepunkt hos pasienter med hjertesvikt og atrieflimmer, men kan vurderes som alternativ til betablokkere (betareseptorantagonister) som frekvensregulerende medikament, særlig når betablokker er dårlig tolerert. Bruk av digoksin til frekvenskontroll hos pasienter med persisterende atrieflimmer uten hjertesvikt mangler evidens fra randomiserte studier.
Effekt av digoksin er lite studert hos barn. Brukes som adjuvans ved symptomgivende hjertesvikt hvor diuretika og ACE-hemmer ikke er tilstrekkelig. Noen nyere studier har vist økt overlevelse hos pasienter med singel-ventrikkel fysiologi ved bruk i stadiene mellom de palliative operasjonene.
Digoksin til iv bruk (Lanoksin) er avregistrert, men tilgjengelig på godkjenningsfritak.