Fidaksomicin

Fidaksomicin er et makrosyklisk antibiotikum som binder seg til bakterienes RNA-polymerase og derved hemmer RNA-syntesen på et tidligere trinn enn rifamycinene. Fidaksomicin påvirker ikke gramnegative bakterier og har et smalere grampositivt spektrum enn vankomycin. Fidaksomicin har lang postantibiotisk effekt og virker bakteriedrepende overfor Clostridioides difficile. Det er påvist redusert antall C. difficile-sporer etter behandling med fidaksomicin sammenlignet med vankomycin. Fidaksomicin ser ut til å redusere risikoen for tilbakefall etter avsluttet behandling av C. difficile-infeksjoner. Man antar at dette kan skyldes mindre påvirkning av den øvrige tarmfloraen enn ved alternative behandlingsregimer.

Fidaksomicin administreres peroralt og skilles ut gjennom avføringen. Det er svært lavt systemisk opptak fra normal tarmslimhinne. Det foreligger ikke farmakokinetiske data fra pasienter med alvorlig kolitt eller samtidig inflammatorisk tarmsykdom.

Behandling av C. difficile-infeksjoner / C. difficile-assosiert diaré hos voksne. Det foreligger ikke data fra behandling av barn eller pasienter med alvorlig sykdomsforløp (fulminant pseudomembranøs kolitt, toksisk megakolon). Det er sett noe lavere residivfrekvens etter behandling med fidaksomicin av første gangs C. difficile-infeksjon sammenlignet med andre preparater. Foreløpige studier har kun inkludert pasienter med førstegangs infeksjon eller førstegangs tilbakefall; det foreligger ingen dokumentasjon ved behandling av residiverende C. difficile-infeksjon.

200 mg x 2 i 10 dager.

Det er ikke nødvendig med dosejustering ved nedsatt nyre- eller leverfunksjon, men fidaksomicin bør brukes med forsiktighet hos slike pasienter pga. begrensede kliniske data.

De vanligste bivirkningene er gastrointestinale plager inkludert kvalme, oppkast og forstoppelse, infeksjoner og generelt ubehag inkludert tap av matlyst, hodepine og svimmelhet.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Absorberes i liten grad systemisk.

Amming: Erfaring med bruk hos ammende mangler. Lav peroral biotilgjengelighet tilsier minimal eksponering av diebarn. Se også antibakterielle midler Om bruk av antimikrobielle midler.

Pga. mangelfull dokumentasjon bør det utvises forsiktighet ved behandling av pasienter med alvorlig C. difficile-infeksjon, inflammatorisk tarmsykdom, nyre- eller leversvikt og pasienter som behandles med potente P-gp-hemmere (se ovenfor).