Cefiderokol

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene tilhører gruppen betalaktamantibiotika. De er baktericide og lite toksiske. Som andre betalaktamantibiotika virker de ved å binde seg til penicillinbindende proteiner (PBP) og hemme celleveggsyntesen. For alle betalaktamantibiotika gjelder at bakteriedrapet er tidsavhengig og at den postantibiotiske effekten er kortvarig. Det er derfor avgjørende at konsentrasjonen av midlene holdes høyere enn minste hemmende konsentrasjon (MIC) i lengst mulig tid.

Cefiderokol har 40-60 % proteinbinding. Elimineres via nyrene med en halveringstid på 2-3 timer.

Cefiderokol er et cefalosporin som er koblet til en siderofor. Det kan derfor binde fritt ekstracellulært jern og bli tatt opp i målmikroben av bakterienes system for jerntransport. Cefiderokol har god aktivitet mot de fleste gramnegative bakterier inkludert Pseudonomas, Acinetobacter, Stenotrophomonas og multiresistente Enterobacterales, men ikke aerobe grampositiver eller anaerober. Det er etablert kliniske brytningspunkter for Enterobacterales og P. aeruginosa. Cefiderokol er ikke påvirket av de fleste betalaktamaser inkludert metallo-enzymer, og in vitro aktivitet er mindre følsom for porintap og effluks sammenlignet med andre betalaktamantibiotika. Resistens kan rettes mot cefalosporindelen (mutert eller ervervet PBP, betalaktamase-produksjon) eller siderofordelen (endret regulering av jernopptak, mutasjon i transportproteiner, økt uttrykk av bakterielle sideroforer).

Cefiderokol er aktuelt ved alvorlige infeksjoner med multiresistente gramnegative bakterier der andre antibiotika ikke kan forventes å ha effekt, spesielt mikrober med resistens mot karbapenemer og eventuelt kolistin. Kliniske indikasjoner omfatter sepsis, kompliserte urinveisinfeksjoner og nosokomiale pneumonier inkludert ventilatorassosierte infeksjoner. Cefiderocol er et spesialpreparat for bruk i utvalgte tilfeller etter grundig vurdering av alternativer.

Doseres 2 g x 3 i.v., fortrinnsvis som infusjon over 3 timer. Behandlingsvarighet avhenger av indikasjon.
Dosereduksjon ved nedsatt nyrefunksjon.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Forventer lav akutt toksisitet.
Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk behandling. Ev. dialyse ved alvorlig forgiftning.

De vanligste bivirkningene er hoste, diaré, kvalme og oppkast. Utslett og reaksjon på innstikksstedet. Overvekst av sopp og multiresistente bakterier. Forhøyede leverfunksjonsprøver. Alvorlige bivirkninger inkluderer hypersensitivitetsreaksjoner, C. difficile-assosiert diaré og kramper. Det er begrenset klinisk erfaring med bruk av cefiderokol, og man må derfor være oppmerksom på uventede og/eller alvorlige bivirkninger.Se også bivirkninger under Cefalosporiner.

Felles for Cefalosporiner:

Cefalosporinene har til dels de samme bivirkningene som penicillinene (se Betalaktamasefølsomme penicilliner), men er gjennomgående mer nyretoksiske og har større økoskygge (se Om bruk av antimikrobielle midler). Det er derfor betydelig risiko for resistensutvikling, påvirkning av normalfloraen og utvikling av Clostridioides difficile-diaré. Ved omfattende bruk av cefalosporiner ser man på avdelings- og sykehusnivå økt forekomst av infeksjoner med enterokokker og cefalosporinresistente gramnegative stavbakterier. Cefalosporiner har ingen effekt mot Listeria monocytogenes, enterokokker eller meticillinresistente stafylokokker (unntatt ceftarolin). Gramnegative stavbakterier med bredspektret betalaktamaseproduksjon (ESBL) eller AmpC-enzymer kan i enkelte tilfeller være følsomme in vitro for cefalosporiner, men det er betydelig risiko for resistensutvikling under pågående behandling. Man bør derfor unngå monoterapi ved alvorlige infeksjoner. Cefalosporiner virker sterkt resistensdrivende og skal kun brukes når mer smalspektret behandling ikke gir adekvat dekning. Etter påvisning av etiologisk agens kan man i de fleste tilfeller seponere cefalosporiner til fordel for mer smalspektrede alternativer.

Cefalosporiner kan adsorberes til overflaten av røde blodceller og reagere med antistoffer rettet mot legemidlet. Dette gir positiv Coombs test og noen ganger en mild hemolytisk anemi.

Ceftriakson kan felles ut i galleveiene og gi pseudolithiasis og symptomer på gallestein. Risiko økt hos spedbarn og små barn som vanligvis får relativt sett høyere dose.

Felles for Cefalosporiner:

Kjent allergi mot cefalosporiner og straksallergi overfor penicilliner eller karbapenemer. Kryssallergi mellom cefalosporiner og penicilliner forekommer hos 5–7 %. Hvis et cefalosporin gis til en penicillin- eller karbapenemallergiker, må det initialt gis en liten prøvedose og pasienten må overvåkes nøye i 10–20 minutter. En anafylaktisk straksreaksjon er livstruende. (Behandling se Anafylaktiske reaksjoner.)

Felles for Cefalosporiner:

Graviditet: Generelt anses cefalosporiner som trygge under graviditet. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Amming: Generelt anses cefalosporiner som trygge under amming. Overgang til morsmelk er minimal. Kan brukes av ammende. Begrenset klinisk erfaring med nyere midler.

Det foreligger ingen data om behandlingseffekt eller sikkerhet hos barn < 18 år, gravide eller ammende. Induksjon av CYP3A4 og CYP2C kan påvirke metabolismen av andre legemidler inkludert hormonelle kontraseptiver.Se også Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Felles for Cefalosporiner:

Ceftriakson og enkelte andre cefalosporiner kan fortrenge bilirubin fra serum-albumin. De bør derfor ikke brukes til nyfødte med gulsott eller pasienter med hypoalbuminemi eller acidose. Spesiell forsiktighet hos premature. Nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for alvorlige, doserelaterte bivirkninger.