Angiotensin II er et naturlig forekommende peptidhormon. Markedsføres som Giapreza som er syntetisk fremstilt, humant angiotensin II. Angiotensin II er en vasokonstriktor som øker blodtrykket. Effekt på refraktær hypotensjon er vist i studier på pasienter med septisk sjokk eller andre former for distributivt sjokk som ikke responderer på katekolaminer eller vasopressin. Angiotensin II binder seg til G-protein-koblet angiotensin II-reseptortype 1 (AT₁) på glatte muskelceller i karveggen som fører til Ca²⁺/kalmodulin-avhengig fosforylering av myosin lett kjede. Dette gir økt kontraksjon av glatt muskulatur og dermed vasokonstriksjon. I tillegg vil angiotensin II gi økt frigjøring av aldosteron fra binyrebarken.

Effekten inntreffer raskt.

Halveringstid: <1 minutt ved intravenøs administrasjon.

Metabolisme: Metaboliseres av aminopeptidase A og angiotensin konverterende enzym (ACE) 2 til henholdsvis angiotensin III og angiotensin (1-7) i plasma, erytrocytter og flere store organer.

Behandling av refraktær hypotensjon hos voksne med septisk eller andre typer distributivt sjokk som forblir hypotensive til tross for adekvat volumterapi og behandling med katekolaminer (vanligvis noradrenalin > 0.2 µg/kg/min) og andre vasopressorer (vanligvis vasopressin).

Brukes i akuttsituasjoner primært på sykehus med invasiv monitorering av blodtrykk.

Fortynnes i 0.9% saltvann før bruk.

Voksne: Startdose: 20 ng/kg pr. minutt via kontinuerlig iv infusjon. Blodtrykket overvåkes nøye ved oppstart. Dosen kan justeres hvert 5. minutt i intervaller på opptil 15 ng/kg pr. minutt etter behov. Maksimal dosering i løpet av de 3 første timene av behandlingen er 80 ng/kg pr. minutt. Vedlikeholdsdosen bør ikke overstige 40 ng/kg pr. minutt. Bruk lavest mulig dose som oppnår og opprettholder adekvat arterielt blodtrykk og vevsperfusjon (vanlig mål er MAP> 65 mmHg). Doser så lave som 1,25 ng/kg/min kan gi ønsket effekt.

Seponering: Seponeres straks underliggende sjokktilstand er tilstrekkelig bedret. Dosen titreres ned gradvis i intervaller på opptil 15 ng/kg pr. minutt basert på blodtrykk for å unngå hypotensjon ved rask nedtrapping.

Hyppigst forekommende bivirkning er tromboemboliske hendelser. Takykardi, perifer iskemi og forbigående hypertensjon kan forekomme.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Klinikk: Alvorlig hypertoni. Forventer kortvarig klinisk effekt pga. kort halveringstid (< 1min). Øvrige rapporterte effekter er trombo-emboli (oftest venøs), hypertensjon, takykardi og perifer iskemi.

Behandling: Symptomatisk behandling.

Graviditet: Bruk under graviditet må unngås grunnet begrensede data.

Amming: Amming skal opphøre under bruk av angiotensin II. Utskillelse i morsmelk er ukjent.

Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Bruk anbefales ikke for andre typer sjokk enn septisk eller distributivt sjokk.

Tromboemboliske hendelser: Det er potensielt økt risiko for venøs og arteriell tromboembolisk sykdom og samtidig profylakse mot venøs tromboembolisme (VTE) skal brukes med mindre dette er kontraindisert. Ikke-farmakologisk VTE-profylakse kan vurderes når farmakologisk profylakse er kontraindisert.

Perifer iskemi: Bruk lavest mulig dose som oppnår/opprettholder adekvat MAP og vevsperfusjon.

Se seponering under Dosering og administrasjon.

Interaksjonsstudier er ikke utført. Angiotensin II kan administreres sammen med noradrenalin, adrenalin, vasopressin, terlipressin, dopamin og/eller fenylefrin. Dosejustering av vasopressor ved samtidig bruk kan være nødvendig. Nylig eller samtidig bruk av angiotensin II-reseptorblokker (ARB) kan medføre redusert effekt av angiotensin II, mens samtidig bruk av ACE-hemmer kan potensiere effekten. Mekansimen for interaksjon med ACE-hemmer er ukjent.

Se angiotensin II (Giapreza) Nye metoder

Behandling av pasienter >18 år med katekolaminresistent hypotensjon som ikke responderer på væsketilførsel ved vasodilatert/septisk sjokk, eller kardiogent sjokk med lav systemisk karmotstand som ikke responderer på noradrenalin. Vanligvis brukt i kombinasjon med noradrenalin.

Administrereres som kontinuerlig intravenøs infusjon av 0,01 IE/min. Dosen økes med 0,005 IE/min hvert 15.-20. min opp til 0,04 IE/min avhengig av klinisk respons.

Doser over 0,03 IE/min skal kun benyttes som akuttbehandling grunnet fare for tarm- og hudnekrose og økt risiko for hjertestans.

Argipressin eller argininvasopressin (antidiuretisk hormon (ADH)) er et endogent hormon som frigjøres fra hypofysebaklappen som følge av hyperosmolalitet, fall i blodvolum og blodtrykksfall. Blodtrykksfall motvirkes ved vannretensjon i nyrene (anti-diuretisk effekt) og vasokonstriksjon. Vasopressin er en kraftig vasokonstriktor som ved stimulering av V_1A-reseptorer i vaskulær glatt muskulatur fører til kraftig vasokonstriksjon, økt systemisk vaskulær motstand og middelarterietrykk. Vasopressin vil også virke synergistisk med noradrenalin ved å øke vaskulær sensitivitet for noradrenalin. En viktig effekt av vasopressin ved vasoplegisk sjokk er også redusert produksjon av nitrogenoksyd (NO). V_1A-reseptorer er i mindre grad uttrykt i pulmonale kar slik at lungekarmotstand påvirkes i mindre grad. Stimulering av V₂-reseptorer og økning i cAMP (syklisk adenosinmonofosfat) medierer den anti-diuretiske effekten av vasopressin ved å øke vann-permeabiliteten i renale samlerør. Dette fører til økt reabsorpsjon av vann, redusert urinvolum og økt urin-osmolalitet. Hos hypotensive pasienter vil vasopressin likevel kunne bedre urinproduksjonen ved å øke perfusjonstrykket i nyrene.

Vasopressin fører også til kontraksjon av glatt muskulatur i GI-traktus gjennom V_1A-reseptorer og frigjøring av ACTH (og prolaktin) via V_1B (også kalt V₃)-reseptorer.

Se ellers omtale av desmopressin og terlipressin som er syntetiske analoger til vasopressin og har indikasjon hypofysær diabetes insipidus og blødningstilstander.

Noradrenalin er førstevalg ved behov for vasopressor hos pasienter med septisk eller kardiogent sjokk. Vasopressin startes hos pasienter som ikke responderer på noradrenalin eller for å redusere noradrenalindosen der høye doser er nødvendig for å oppnå adekvat blodtrykk. Teoretisk kan en oppnå synergieffekter og redusere faren for iskemiske komplikasjoner. Det er ikke påvist mortalitetsgevinst i kliniske studier.

Absorpsjon: Rask effekt (innen 15 min) etter oppstart av infusjon. Må administreres parenteralt da vasopressin brytes ned av trypsin i GI-traktus.

Halveringstid: 10-20 min etter IV, SC

Metabolisme: Hepatisk, renal (inaktive metabolitter)

Ekskresjon: Urin (5-6% uforandret).

De vanligste bivirkningene er uttalt perifer vasokonstriksjon, organ-iskemi, takyarytmi, angina pectoris, hyperglykemi, laktatstigning, nekrose, perioral blekhet og abdominale kramper.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Klinikk: Vannforgiftning: Hodepine, tretthet, svimmelhet, agitasjon, kvalme, magesmerter, væskeretensjon, hyponatremi, hypoosmolalitet, oliguri, CNS-depresjon, kramper ev. lungeødem.

Behandling: Væskerestriksjon. Forsiktig korrigering av hyponatremi. Furosemid ved dårlig diurese. Symptomatisk behandling.

De viktigste interaksjonene er med medikamenter som forsterker den vasokonstringerende effekten (eksempel noradrenalin). Mange interaksjoner er beskrevet, men har mindre relevans i en intensiv avdeling hvor medikamentet brukes kortvarig og under nøye overvåking til pasienter i sirkulatorisk sjokk.

Tolvaptan (selektiv vasopressinantagonist) og vasopressin kan gjensidig redusere hverandres henholdsvis diuretiske og antidiuretiske effekter.

Legemidler som blokkerer ganglion kan forårsake økning i følsomheten for pressoreffekten til argipressin.

Se også DMPs interaksjonssøk og SPC for detaljer.

Graviditet: Ingen studier gjort. Studier på beslektede substanser har vist abort og misdannelser. Argipressin kan forårsake sammentrekninger i livmoren, øke intrauterint trykk og redusere uterin perfusjon og skal derfor ikke brukes under graviditet hvis ikke helt nødvendig.

Amming: Ikke kjent om argipressin går over i morsmelk. Bør brukes med forsiktighet.

Vasopressin skal ikke administreres som bolus. Administreres under nøye og kontinuerlig overvåkning av hemodynamiske og organspesifikke parametere. Behandling skal kun startes hvis ikke adekvat volumsubstitusjon eller noradrenalin gir tilstrekkelig perfusjonstrykk.

Høye doser vasopressin har blitt rapportert å kunne medføre myokard- og tarmiskemi. Pågående koronariskemi er relativ kontraindikasjon. I sjeldne tilfeller kan langvarig bruk medføre vannintoksikasjon og hyponatremi.

Overfølsomhet for innholdsstoffene.