Tårekjertelen (glandula lacrimalis) består av en større, orbital del, som ligger i fossa glandulae lacrimalis oppunder øvre laterale, fremre orbitatak, og en mindre, palpebral del. Sistnevnte kan sees lateralt under conjunctiva tarsi når øvre øyelokk vrenges.

Tett tårekanal medfører ofte bakteriell infeksjon i tåresekken. Hyppigst forekommende er S. aureus og streptokokker.

Puss i øyespalten. Hevelse og rubor på tåresekkens plass. Abscessdannelse og perforasjon til hud er ikke helt sjeldent. Feber forekommer. Det bør tas dyrkningsprøve og utføres resistensbestemmelse, spesielt med tanke på ev. behov for systemisk antibiotikabehandling.

Forsiktig press over tåresekken anbefales for uttømming av puss, etterfulgt av antibakterielle øyedråper lokalt. Førstevalg er kloramfenikol, fusidinsyre eller tobramycin. Ev. kirurgisk behandling (dakryocystorhinostomi/Totis operasjon).

Ved manglende spontan åpning av tårekanalen hos barn, foretas sondering i narkose i 15–24 måneders alder.

Infeksjonen kan bre seg til vevet omkring (flegmonøs tåresekkbetennelse). Da gis også systemisk antibakteriell behandling. Førstevalg er preparat med effekt mot S. aureus, f.eks. dikloksacillin.

Akutt bakteriell infeksjon i tårekjertelen er som regel énsidig, og manifesterer seg som en sterkt trykkømfintlig hevelse, oftest ledsaget av feber og et hovent, rødt øvre øyelokk, evt også abscessdannelse. En lang rekke bakterier kan ligge bak tilstanden, blant de hyppigste synes å være stafylokokker, streptokokker og Hemophilus influenzae.

Virale systemiske infeksjoner, som kusma og mononukleose, kan gi dobbeltsidig tårekjertelinflammasjon med tydelig hevelse, men ellers med et langt fredeligere forløp enn en akutt bakteriell dacryoadenitt.

En mer kronisk, énsidig eller dobbeltsidig dacryoadenitt kan også skyldes autoimmune reaksjoner mot tårekjertelen eller granulomatøse tilstander som sarcoidose og tuberkulose.

Behandling av tårekjertelbetennelse:
Avhenger av tilgrunnliggende årsak. Akutt bakteriell dakryoadenitt krever ofte intravenøs antibiotikabehandling.

I tillegg til infeksjon, inflammasjon, autoimmune reaksjoner og granulomatøse tilstander (Tårekjertelbetennelse/Dacryoadenitt), kan en økende størrelse av tårekjertelen også skyldes benigne og maligne svulster, herunder adenomer, lymfoproliferative tilstander og carcinomer.

Et akutt forløp ledsaget av smerte, feber og rubor gir mistanke om en infeksiøs etiologi, spesielt en bakteriell infeksjon, mens et mer langtrukket forløp med hovent øyelokk, eventuelt eksoftalmus eller innskrenket øyebevegelighet med diplopi leder tanken mer i retning av immunologisk, granulomatøs eller tumoraktig etiologi. MR / CT orbitae kan gi diagnostiske holdepunkter, men svært ofte må man ta biopsi for å finne korrekt diagnose.

Bakteriell infeksjon i orbita, oftest ved spredning fra bihulene. Tidligere gjerne kalt orbital flegmone.

Smerter, feber og redusert allmenntilstand. Rubor og hevelse i øyelokket kan gjøre det vanskelig å få inspisert øyet. Eksoftalmus, redusert øyebevegelighet.

Intrakraniell spredning av infeksjonen.

Øyeblikkelig hjelp, innleggelse i sykehus. Systemisk bredspektret antibiotikabehandling. I påvente av resistensundersøkelse kan cefotaksim være en aktuell initial terapi. Ev. kirurgisk drenasje av primært infeksjonssted.

Dette er en uklart avgrenset tilstand, med flytende overgang mot tilstander med diffus nonspesifikk orbital inflammasjon (NSOI).

NSOI omfatter også lokaliserte former, som kan skyldes orbital myositt eller en thyreoidea-assosiert orbitopati (”endokrin eksoftalmus”).

Gradvis, oftest langsom utvikling av orbital hevelse over få måneder, som medfører énsidig moderat eksoftalmus, eventuelt innskrenket øyebevegelighet og periodisk diplopi, samt et vagt eller moderat ubehag og et injisert (rødt) øye.

Sykdomsbildet kjennetegnes ved symptomer og funn som kan gi mistanke om tumorutvikling eller andre romoppfyllende prosesser i orbita. Ved biopsitagning eller eksplorativt orbitainngrep finner man en kronisk granulomatøs inflammasjon, men ingen tumorsuspekte forandringer.

Ved orbital pseudotumor / NSOI vil orbital CT / MR gjerne vise en uregelmessig, uskarpt avgrenset bløtdelsfortetning i orbita. Tilstanden vil i hovedsak være en eksklusjonsdiagnose, som hyppig må understøttes av manglende funn ved orbital biopsitagning.

Systemisk kortikosteroidterapi eller orbital strålebehandling kan ha god effekt.

Infeksjon i de Meibomske kjertler (hordeolum internum) eller i kjertlene rundt ciliefestene (hordeolum externum, sti).

Hordeolum internum medfører oftest diffus hevelse og rubor, samt betydelig smerte. Ved hordeolum externum er symptomene langt mer beskjedne, gjerne bare en liten pussfylt hevelse rundt en cilie.

Et begynnende hordeolum internum kan innenfor det første døgn ofte behandles med varme omslag, massasje og ekspresjon av retinert materiale fra de Meibomske kjertler. I senere stadium brukes antibakterielle salver med 2–4 applikasjoner i døgnet. Kloramfenikol er førstevalg, oksytetrasyklin er alternativ. Alternativt kan kloramfenikol øyedråper appliseres med 1–2 dråper 6–8 ganger om dagen, og salve om kvelden. Systemisk antibiotikabehandling og incisjon kan bli nødvendig i uttalte tilfeller.

Diffus øyelokksinfeksjon foran septum orbitale, med betydelig mer hevelse, varme, rubor og smerte enn ved hordeolum internum.

Må adskilles fra orbital cellulitt ved CT undersøkelse.

Alltid systemisk antibiotikabehandling, eventuelt sykehusinnleggelse.

Blefaritt kan deles i fremre blefaritt, hvor det ofte foreligger infeksjon i/rundt ciliene, og bakre blefaritt, som skyldes tilstoppede utførselsganger fra Meibomske kjertler eller inflammasjon i disse kjertlene. Sistnevnte tilfelle inngår i begrepet MGD (Meibomian gland dysfunction), men sees også ofte i kombinasjon med seboré og eksem. Ved mistenkt infeksjon bør det tas dyrkningsprøve.

Kronisk forløp. Fremre skleritt: Røde fortykkede øyelokkskanter, korte uregelmessige cilier og tørre skjell, ev. også mindre, skorpebelagte sår.

Ved bakre skleritt sees tallrike tilstoppede, lett prominerende utførselsganger fra Meibomske kjertler. Fortykkede, inflammerte øyelokksrender.

Renhold av øyelokksrendene innskjerpes. Skjell og flass fjernes best ved hjelp av fuktede, varme kompresser. Ved gjenstoppede utførselsganger fra Meibomske kjertler brukes varme omslag (f.eks. MGDRxEye Bag som varmes i mikrobølgeovn), ev. spesialutviklede tettsluttende briller (Blephasteam) eller annen spesialapparatur, etterfulgt av massasje og ekspresjon av sekret. Uttalte tilfeller behandles med hydrokortison–oksytetrasyklin salve eller azitromycin øyedråper (Azyter), ev. også med systemisk tetrasyklinkur. Ved seboré brukes indifferent øyesalve (Simplex) 2–4 applikasjoner per døgn.

Ved kronisk stafylokokkblefaritt kan det i alvorlige tilfeller være nødvendig med systemisk antibakteriell kur for å få renset alle bakterielle foci i øyelokkene, f.eks. tetrasyklin (500 mg × 2 daglig i en uke, deretter 250 mg × 1 i neste uke(r), ev. som langtidsbehandling i flere måneder). Ved uttalte plager kan behandling med f.eks. dikloksacillin bli aktuelt.

Lokalisert fibrøs hevelse etter en kronisk inflammasjon i en Meibomsk kjertel.

Fast, ikke øm knute i øyelokket.

Ved subjektive plager utføres incisjon fra konjunktivalsiden.