Tenofovir disoproksil, tenofovir alafenamid

Antivirale midler og Revers transkriptasehemmere (hiv, hepatitt B)

Tenofovir er en nukleotidanalog som virker som revers transkriptasehemmer på samme måte som nukleosidanalog revers transkriptasehemmere. Effekt mot hiv-1 og hiv-2 samt mot hepatitt B-virus (HBV). Det er påvist nedsatt følsomhet hos virus fra pasienter som har fått behandling med nukleosidanaloger og har utviklet resistens overfor disse. Tenofovir gir oftest betydelig reduksjon av HBV DNA hos pasienter med kronisk hepatitt B og pasienter med hiv/HBV koinfeksjon.

Tenofovir (aktiv substans) finnes tilgjengelig som to foresterede prodrugs, hhv. tenofovir disoproksil (TDF) og tenofovir alafenamid (TAF). Begge tas opp og konverteres til tenofovir som fosforyleres intracellulært til aktiv substans (tenofovirdifosfat). Hovedforskjellen er at TAF har en helt annen vevsdistribusjon som gir lavere plasmakonsentrasjoner, men høyere konsentrasjon i relevant vev inkl. lymfoid vev og hepatocytter. Tenofovir som TAF gir derved tilsvarende antiviral effekt i relevant vev selv med ca. 11 % av en TDF-dose. Eksponering av tenofovir med TAF gir derfor reduksjon av uønskede langtidsbivirkninger av tenofovir (nyrevev, beinmetabolisme). TAF synes å være minst like effektiv som TDF ved behandling av HBV-infeksjon.

Biotilgjengeligheten er 25–40 % ved peroral tilførsel. Denne er størst ved samtidig inntak av mat. God penetrasjon til de fleste vev og kroppsvæsker. Høyeste konsentrasjoner i lymfocytter, nyrer, lever og tarminnhold. Metaboliseres i liten grad. Utskilles via nyrene 70–80 % umetabolisert. Aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er tofasisk: Initialt 12–18 timer, deretter terminal intracellulær halveringstid opp til 50 timer.

Hiv-infeksjon, i kombinasjon med andre antiretrovirale midler. TDF er p.t. førstevalg i gjeldende nasjonale anbefalinger (04/2025) for behandling av kronisk aktiv hepatitt B både uten og med cirrhose, basert på kostnadsanalyse og gjeldende priser. TAF mot HBV-infeksjon anbefales bare dersom entekavir og TDF ansees som kontraindisert, mens klinisk effekt av de tre midlene ansees som likeverdige.

245 mg × 1 (tenofovir disoproksil) hhv. 25 mg x 1 (tenofovir alafenamid). Tas med mat. Behandlingen bør startes og følges opp av lege som har erfaring med behandling av hiv-infeksjon og/eller behandling av kronisk hepatitt B.

Tenofovir disoproksil

Toksisitet: Barn: < 600 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Klinikk og behandling: Se Nukleosid- og nukleotidanaloger nedenfor.

Tenofovir alafenamid

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Klinikk og behandling: Se Nukleosid- og nukleotidanaloger nedenfor.

Felles for Nukleosid- og nukleotidanaloger:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med overdoser. Forventer lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Svimmelhet, hodepine og somnolens. Perifer nevropati. Ev. kramper, leverpåvirkning, hyperglykemi og nyrepåvirkning. Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Diaré, kvalme og oppkast som sjelden gir grunn til seponering. Hypofosfatemi sees ofte, men er vanligvis forbigående uten behov for fosfattilskudd. Enkelte pasienter kan få alvorligere påvirkning av nyrefunksjonen. Eldre pasienter, pasienter med nedsatt nyrefunksjon og pasienter som får andre potensielt nyretoksiske legemidler bør følges nøye. Hos slike pasienter er det beskrevet akutt nyresvikt, renal tubulær acidose.

Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Se også generelt Antivirale midler.

Hepatitt B-eksaserbasjon sett etter seponert tenofovir. Fare for interaksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk eller www.hiv-druginteractions.org.

Alvorlig nedsatt nyrefunksjon.

Kreatinin clearance bør være estimert før oppstart. Nyrefunksjon, fosfat og elektrolytter bør følges minst hver 4. uke i starten hos pasienter med økt risiko for nyretoksisitet.