Øker insulinfrisetting, forutsatt at en viss evne til insulinproduksjon er bevart. Alle midlene har samme effekt på blodglukosen, men virketiden varierer. Glipizid og glimepirid virker kortere enn glibenklamid. Risikoen for alvorlig hypoglykemi er sannsynligvis også mindre med disse to første, og de bør derfor foretrekkes. Se også Perorale blodglukosesenkende midler.

Type 2-diabetes, hvis kostregulering og fysisk aktivitet alene ikke er tilstrekkelig.

Start med laveste dose, som økes med intervaller på en uke inntil tilfredsstillende effekt. Oppnås ikke adekvat kontroll i løpet av 2–3 måneder, må det vurderes om pasienten trenger insulin, alternativt en GLP-1 agonist, eller SGLT2 antagonist. Selv om alle sulfonylureaderivatene absorberes godt også sammen med mat, bør de tas ca. 1/2 time før måltid fordi dette gir bedre effekt på blodglukosenivået. Denne effekten svekkes etter noen måneder, og midlet kan da godt tas til måltidet.

Allergisk‑toksiske reaksjoner er sjeldne.

Hudreaksjoner, også eksfoliativ dermatitt, er beskrevet.

Alvorlige hematologiske reaksjoner er sjeldne.

Intrahepatisk kolestase med ikterus har forekommet. Glibenklamid og glipizid har ikke slik virkning.

Gastrointestinale forstyrrelser (doseavhengige).

Risiko for hypoglykemi er sannsynligvis relatert til midlenes plasmahalveringstid (glipizid eller glimepirid bør foretrekkes). Ved risikofaktorer som redusert nyre- eller leverfunksjon, høy dosering, høy alder, dårlig matinntak, gastroenteritt eller alkoholmisbruk er dette særlig viktig. Interaksjon med andre legemidler kan også potensere effekten. Mange velregulerte pasienter kan ha forbigående hypoglykemier (som ved insulinbehandling). Det i seg selv kan kreve variasjon av dosen, ikke nødvendigvis seponering. Hypoglykemien kan være langvarig og de alvorlige hypoglykemiene er ofte livstruende. Derfor skal innleggelse i sykehus alltid vurderes, med overvåking i flere døgn og langvarig intravenøs tilførsel av glukose (opptil 3 døgn). Hvis en pasient har fått alvorlig hypoglykemi ved bruk av perorale antidiabetika en gang, bør slike midler brukes med stor forsiktighet senere. Meget godt regulerte pasienter som benytter sulfonylureaforbindelser kan få hypoglykemi under eller etter fysisk aktivitet.

Trombocytopeni er mindre vanlig.

Oppstart av behandling med sulfonylureapreparater følges ofte av en viss vektøkning (2–3 kg det første året). Når slik vektøkning er uønsket, bør behandlingen derfor ledsages av råd om energiredusert kosthold og fysisk aktivitet.

Toksisitet for gruppen: Høy toksisitet ved overdose. Se de enkelte virkestoffene.

Barn og eldre har økt risiko for alvorlige sekveler. Ikke-diabetikere har økt risiko for hypoglykemi.

Klinikk for gruppen: Hypoglykemi er hoveproblemet og vil som regel være etablert innen 8 timer. Tilstanden kan være langvarig og vanskelig å behandle. Sekundære symptomer er irritabilitet, hodepine, svette, skjelvinger, sultfølelse, kvalme, forvirring, angst, koordinasjonsproblemer, koma, kramper, hypertensjon og takykardi, ev. respirasjonsdepresjon, metabolsk acidose, arytmier og kardiovaskulært kollaps.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Karbohydratrik mat/drikke. Lav terskel for sykehusobservasjon i 24 timer med hyppige glukosemålinger. Ved hypoglykemi gi bolusinjeksjon(er) av glukose og kontinuerlig infusjon av glukose ved behov. Langvarig behandling kan bli nødvendig. Vurder oktreotid ved vedvarende hypoglykemi. Symptomatisk behandling.

Redusert nyrefunksjon, nedsatt matinntak, eldre pasienter, alkoholmisbruk. Klassifisert som potensielt trafikkfarlige (risiko for hypoglykemi, se Hypoglykemi i Komplikasjoner ved diabetes).

Graviditet og amming. Akutte tegn til dårlig metabolsk kontroll ved infeksjoner. Alvorlig leversvikt. Alvorlig nyresvikt. Underernæring. Allergi overfor sulfonamider og sulfonureaderivater.

Felles for Perorale blodglukosesenkende midler:

Graviditet: Kan passere placenta og forårsake føtal hypoglykemi. Skal som hovedregel ikke brukes av gravide. Det har kommet tilstrekkelig sikkerhetsdokumentasjon til at mange har tatt i bruk metformin i behandling av gravide når livsstilsråd ikke er tilstrekkelig. De fleste studiene gjelder behandling i 2. og 3. trimester. Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Barnet bør observeres for hypoglykemi og lav vektøkning. Se også de enkelte virkestoffene.

Faren for hypoglykemi ved uregelmessige måltider eller økt fysisk aktivitet. Risikoen for interaksjoner, spesielt med alkohol. Ved tidligere påvist hypoglykemi, må pasienten informeres om risiko ved bilkjøring.

Stimulerer frisetting av insulin og øker effekten av endogent insulin. Kortest plasmahalveringstid av de sulfonylureaderivatene som er på markedet i Norge.

Biotilgjengeligheten er opptil 100 % ved peroral tilførsel. Denne reduseres noe ved samtidig inntak av mat. Metaboliseres i stor grad i leveren. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, inntil 10 % umetabolisert. Halveringstiden er 2–5 timer.

Felles for Sulfonylureaderivater:

Type 2-diabetes, hvis kostregulering og fysisk aktivitet alene ikke er tilstrekkelig.

Lavest mulig oppstartdose (2,5–5 mg). Gis som en daglig dose, 1/2 time før frokost. Større dose enn 15 mg i døgnet gir ikke økt effekt og bør ikke anvendes. Virketid på ca. 4 timer for en dose på 1 mg, 8–12 timer for en dose på 5 mg og opptil 15–20 timer for doser over 15 mg. Den lange virketiden ved høye doser gir mindre god effekt på glukosekontrollen, sannsynligvis fordi behandlingen ikke blir intermitterende.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Spedbarn: Til sykehus. Barn: > 2,5 mg oppfølging sykehus. 5 mg til småbarn ga hypoglykemi.

Voksne: Lav terskel for sykehusobservasjon ved inntak over terapeutisk dose.

Klinikk og behandling: Se Sulfonylureaderivater nedenfor.

Felles for Sulfonylureaderivater:

Toksisitet for gruppen: Høy toksisitet ved overdose. Se de enkelte virkestoffene.

Barn og eldre har økt risiko for alvorlige sekveler. Ikke-diabetikere har økt risiko for hypoglykemi.

Klinikk for gruppen: Hypoglykemi er hoveproblemet og vil som regel være etablert innen 8 timer. Tilstanden kan være langvarig og vanskelig å behandle. Sekundære symptomer er irritabilitet, hodepine, svette, skjelvinger, sultfølelse, kvalme, forvirring, angst, koordinasjonsproblemer, koma, kramper, hypertensjon og takykardi, ev. respirasjonsdepresjon, metabolsk acidose, arytmier og kardiovaskulært kollaps.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Karbohydratrik mat/drikke. Lav terskel for sykehusobservasjon i 24 timer med hyppige glukosemålinger. Ved hypoglykemi gi bolusinjeksjon(er) av glukose og kontinuerlig infusjon av glukose ved behov. Langvarig behandling kan bli nødvendig. Vurder oktreotid ved vedvarende hypoglykemi. Symptomatisk behandling.

Felles for Sulfonylureaderivater:

Allergisk‑toksiske reaksjoner er sjeldne.

Hudreaksjoner, også eksfoliativ dermatitt, er beskrevet.

Alvorlige hematologiske reaksjoner er sjeldne.

Intrahepatisk kolestase med ikterus har forekommet. Glibenklamid og glipizid har ikke slik virkning.

Gastrointestinale forstyrrelser (doseavhengige).

Risiko for hypoglykemi er sannsynligvis relatert til midlenes plasmahalveringstid (glipizid eller glimepirid bør foretrekkes). Ved risikofaktorer som redusert nyre- eller leverfunksjon, høy dosering, høy alder, dårlig matinntak, gastroenteritt eller alkoholmisbruk er dette særlig viktig. Interaksjon med andre legemidler kan også potensere effekten. Mange velregulerte pasienter kan ha forbigående hypoglykemier (som ved insulinbehandling). Det i seg selv kan kreve variasjon av dosen, ikke nødvendigvis seponering. Hypoglykemien kan være langvarig og de alvorlige hypoglykemiene er ofte livstruende. Derfor skal innleggelse i sykehus alltid vurderes, med overvåking i flere døgn og langvarig intravenøs tilførsel av glukose (opptil 3 døgn). Hvis en pasient har fått alvorlig hypoglykemi ved bruk av perorale antidiabetika en gang, bør slike midler brukes med stor forsiktighet senere. Meget godt regulerte pasienter som benytter sulfonylureaforbindelser kan få hypoglykemi under eller etter fysisk aktivitet.

Trombocytopeni er mindre vanlig.

Oppstart av behandling med sulfonylureapreparater følges ofte av en viss vektøkning (2–3 kg det første året). Når slik vektøkning er uønsket, bør behandlingen derfor ledsages av råd om energiredusert kosthold og fysisk aktivitet.

Felles for Sulfonylureaderivater:

Graviditet og amming. Akutte tegn til dårlig metabolsk kontroll ved infeksjoner. Alvorlig leversvikt. Alvorlig nyresvikt. Underernæring. Allergi overfor sulfonamider og sulfonureaderivater.

Felles for Perorale blodglukosesenkende midler:

Graviditet: Kan passere placenta og forårsake føtal hypoglykemi. Skal som hovedregel ikke brukes av gravide. Det har kommet tilstrekkelig sikkerhetsdokumentasjon til at mange har tatt i bruk metformin i behandling av gravide når livsstilsråd ikke er tilstrekkelig. De fleste studiene gjelder behandling i 2. og 3. trimester. Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Barnet bør observeres for hypoglykemi og lav vektøkning. Se også de enkelte virkestoffene.

Felles for Sulfonylureaderivater:

Redusert nyrefunksjon, nedsatt matinntak, eldre pasienter, alkoholmisbruk. Klassifisert som potensielt trafikkfarlige (risiko for hypoglykemi, se Hypoglykemi i Komplikasjoner ved diabetes).

Serumkonsentrasjonsmåling kan være tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Felles for Sulfonylureaderivater:

Faren for hypoglykemi ved uregelmessige måltider eller økt fysisk aktivitet. Risikoen for interaksjoner, spesielt med alkohol. Ved tidligere påvist hypoglykemi, må pasienten informeres om risiko ved bilkjøring.

Biotilgjengeligheten er opptil 100 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres fullstendig i lever via CYP2C9 til svakt aktiv hovedmetabolitt. Utskilles hovedsakelig via nyrene, men også via gallen i feces, 40 %. Halveringstiden er 5–8 timer, noe lengre ved store doser.

Felles for Sulfonylureaderivater:

Type 2-diabetes, hvis kostregulering og fysisk aktivitet alene ikke er tilstrekkelig.

En gang i døgnet før frokost. Lavest mulig dose. Starte med 1 mg, bare unntaksvis doser over 4 mg daglig. Virketid på inntil 24 timer. Bruk hos pasienter < 18 år anbefales ikke grunnet utilstrekkelig dokumentert sikkerhet og effekt.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Spedbarn: Til sykehus. Barn: > 1 mg oppfølging sykehus.

Voksne: Lav terskel for sykehusobservasjon ved inntak over terapeutisk dose.

Klinikk og behandling: Se Sulfonylureaderivater nedenfor

Felles for Sulfonylureaderivater:

Toksisitet for gruppen: Høy toksisitet ved overdose. Se de enkelte virkestoffene.

Barn og eldre har økt risiko for alvorlige sekveler. Ikke-diabetikere har økt risiko for hypoglykemi.

Klinikk for gruppen: Hypoglykemi er hoveproblemet og vil som regel være etablert innen 8 timer. Tilstanden kan være langvarig og vanskelig å behandle. Sekundære symptomer er irritabilitet, hodepine, svette, skjelvinger, sultfølelse, kvalme, forvirring, angst, koordinasjonsproblemer, koma, kramper, hypertensjon og takykardi, ev. respirasjonsdepresjon, metabolsk acidose, arytmier og kardiovaskulært kollaps.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Karbohydratrik mat/drikke. Lav terskel for sykehusobservasjon i 24 timer med hyppige glukosemålinger. Ved hypoglykemi gi bolusinjeksjon(er) av glukose og kontinuerlig infusjon av glukose ved behov. Langvarig behandling kan bli nødvendig. Vurder oktreotid ved vedvarende hypoglykemi. Symptomatisk behandling.

Felles for Sulfonylureaderivater:

Allergisk‑toksiske reaksjoner er sjeldne.

Hudreaksjoner, også eksfoliativ dermatitt, er beskrevet.

Alvorlige hematologiske reaksjoner er sjeldne.

Intrahepatisk kolestase med ikterus har forekommet. Glibenklamid og glipizid har ikke slik virkning.

Gastrointestinale forstyrrelser (doseavhengige).

Risiko for hypoglykemi er sannsynligvis relatert til midlenes plasmahalveringstid (glipizid eller glimepirid bør foretrekkes). Ved risikofaktorer som redusert nyre- eller leverfunksjon, høy dosering, høy alder, dårlig matinntak, gastroenteritt eller alkoholmisbruk er dette særlig viktig. Interaksjon med andre legemidler kan også potensere effekten. Mange velregulerte pasienter kan ha forbigående hypoglykemier (som ved insulinbehandling). Det i seg selv kan kreve variasjon av dosen, ikke nødvendigvis seponering. Hypoglykemien kan være langvarig og de alvorlige hypoglykemiene er ofte livstruende. Derfor skal innleggelse i sykehus alltid vurderes, med overvåking i flere døgn og langvarig intravenøs tilførsel av glukose (opptil 3 døgn). Hvis en pasient har fått alvorlig hypoglykemi ved bruk av perorale antidiabetika en gang, bør slike midler brukes med stor forsiktighet senere. Meget godt regulerte pasienter som benytter sulfonylureaforbindelser kan få hypoglykemi under eller etter fysisk aktivitet.

Trombocytopeni er mindre vanlig.

Oppstart av behandling med sulfonylureapreparater følges ofte av en viss vektøkning (2–3 kg det første året). Når slik vektøkning er uønsket, bør behandlingen derfor ledsages av råd om energiredusert kosthold og fysisk aktivitet.

Felles for Sulfonylureaderivater:

Graviditet og amming. Akutte tegn til dårlig metabolsk kontroll ved infeksjoner. Alvorlig leversvikt. Alvorlig nyresvikt. Underernæring. Allergi overfor sulfonamider og sulfonureaderivater.

Felles for Perorale blodglukosesenkende midler:

Graviditet: Kan passere placenta og forårsake føtal hypoglykemi. Skal som hovedregel ikke brukes av gravide. Det har kommet tilstrekkelig sikkerhetsdokumentasjon til at mange har tatt i bruk metformin i behandling av gravide når livsstilsråd ikke er tilstrekkelig. De fleste studiene gjelder behandling i 2. og 3. trimester. Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Barnet bør observeres for hypoglykemi og lav vektøkning. Se også de enkelte virkestoffene.

Felles for Sulfonylureaderivater:

Redusert nyrefunksjon, nedsatt matinntak, eldre pasienter, alkoholmisbruk. Klassifisert som potensielt trafikkfarlige (risiko for hypoglykemi, se Hypoglykemi i Komplikasjoner ved diabetes).

Serumkonsentrasjonsmåling kan være tilgjengelig, se Farmakologiportalen.

Felles for Sulfonylureaderivater:

Faren for hypoglykemi ved uregelmessige måltider eller økt fysisk aktivitet. Risikoen for interaksjoner, spesielt med alkohol. Ved tidligere påvist hypoglykemi, må pasienten informeres om risiko ved bilkjøring.

(= Glyburid). Biotilgjengeligheten er opptil 100 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres i stor grad i leveren ved hydroksylering via CYP2C9. Svakt aktiv hovedmetabolitt. Utskilles via nyrene og via gallen i feces i like store mengder. Halveringstiden er tofasisk: initialt 2,5 timer, deretter terminalt 10 timer.

Felles for Sulfonylureaderivater:

Type 2-diabetes, hvis kostregulering og fysisk aktivitet alene ikke er tilstrekkelig.

En gang i døgnet, før frokost. Vanlig dose 1,75–7 mg. Større dose enn 10,5 mg i døgnet gir ikke økt effekt og bør ikke anvendes. Virketid på inntil 24 timer eller lenger.

Se STOPP J1. Risiko for langvarig hypoglykemi.

Toksisitet: Spedbarn: Til sykehus.

Barn: > 1,75 mg oppfølging sykehus. 2,5 mg til småbarn og 5–10 mg til 11-åring ga hypoglykemi og 10–15 mg til 2-åring ga svært alvorlig forgiftning med sekveler.

Voksne: Lav terskel for observasjon sykehus ved inntak over terapeutisk dose. 10 mg ga hypoglykemi, 5–10 mg til eldre ga alvorlig til svært alvorlig og 15 mg ga svært alvorlig forgiftning med sekveler.

Klinikk og behandling: Se Sulfonylureaderivater nedenfor.

Felles for Sulfonylureaderivater:

Toksisitet for gruppen: Høy toksisitet ved overdose. Se de enkelte virkestoffene.

Barn og eldre har økt risiko for alvorlige sekveler. Ikke-diabetikere har økt risiko for hypoglykemi.

Klinikk for gruppen: Hypoglykemi er hoveproblemet og vil som regel være etablert innen 8 timer. Tilstanden kan være langvarig og vanskelig å behandle. Sekundære symptomer er irritabilitet, hodepine, svette, skjelvinger, sultfølelse, kvalme, forvirring, angst, koordinasjonsproblemer, koma, kramper, hypertensjon og takykardi, ev. respirasjonsdepresjon, metabolsk acidose, arytmier og kardiovaskulært kollaps.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Karbohydratrik mat/drikke. Lav terskel for sykehusobservasjon i 24 timer med hyppige glukosemålinger. Ved hypoglykemi gi bolusinjeksjon(er) av glukose og kontinuerlig infusjon av glukose ved behov. Langvarig behandling kan bli nødvendig. Vurder oktreotid ved vedvarende hypoglykemi. Symptomatisk behandling.

Felles for Sulfonylureaderivater:

Allergisk‑toksiske reaksjoner er sjeldne.

Hudreaksjoner, også eksfoliativ dermatitt, er beskrevet.

Alvorlige hematologiske reaksjoner er sjeldne.

Intrahepatisk kolestase med ikterus har forekommet. Glibenklamid og glipizid har ikke slik virkning.

Gastrointestinale forstyrrelser (doseavhengige).

Risiko for hypoglykemi er sannsynligvis relatert til midlenes plasmahalveringstid (glipizid eller glimepirid bør foretrekkes). Ved risikofaktorer som redusert nyre- eller leverfunksjon, høy dosering, høy alder, dårlig matinntak, gastroenteritt eller alkoholmisbruk er dette særlig viktig. Interaksjon med andre legemidler kan også potensere effekten. Mange velregulerte pasienter kan ha forbigående hypoglykemier (som ved insulinbehandling). Det i seg selv kan kreve variasjon av dosen, ikke nødvendigvis seponering. Hypoglykemien kan være langvarig og de alvorlige hypoglykemiene er ofte livstruende. Derfor skal innleggelse i sykehus alltid vurderes, med overvåking i flere døgn og langvarig intravenøs tilførsel av glukose (opptil 3 døgn). Hvis en pasient har fått alvorlig hypoglykemi ved bruk av perorale antidiabetika en gang, bør slike midler brukes med stor forsiktighet senere. Meget godt regulerte pasienter som benytter sulfonylureaforbindelser kan få hypoglykemi under eller etter fysisk aktivitet.

Trombocytopeni er mindre vanlig.

Oppstart av behandling med sulfonylureapreparater følges ofte av en viss vektøkning (2–3 kg det første året). Når slik vektøkning er uønsket, bør behandlingen derfor ledsages av råd om energiredusert kosthold og fysisk aktivitet.

Felles for Sulfonylureaderivater:

Graviditet og amming. Akutte tegn til dårlig metabolsk kontroll ved infeksjoner. Alvorlig leversvikt. Alvorlig nyresvikt. Underernæring. Allergi overfor sulfonamider og sulfonureaderivater.

Felles for Perorale blodglukosesenkende midler:

Graviditet: Kan passere placenta og forårsake føtal hypoglykemi. Skal som hovedregel ikke brukes av gravide. Det har kommet tilstrekkelig sikkerhetsdokumentasjon til at mange har tatt i bruk metformin i behandling av gravide når livsstilsråd ikke er tilstrekkelig. De fleste studiene gjelder behandling i 2. og 3. trimester. Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Barnet bør observeres for hypoglykemi og lav vektøkning. Se også de enkelte virkestoffene.

Felles for Sulfonylureaderivater:

Redusert nyrefunksjon, nedsatt matinntak, eldre pasienter, alkoholmisbruk. Klassifisert som potensielt trafikkfarlige (risiko for hypoglykemi, se Hypoglykemi i Komplikasjoner ved diabetes).

Felles for Sulfonylureaderivater:

Faren for hypoglykemi ved uregelmessige måltider eller økt fysisk aktivitet. Risikoen for interaksjoner, spesielt med alkohol. Ved tidligere påvist hypoglykemi, må pasienten informeres om risiko ved bilkjøring.

Se også Perorale blodglukosesenkende midler.

Øker insulinfrisettingen fra pankreas, forutsatt at en viss evne til insulinproduksjon er bevart. Virkningen er raskere og kortere enn for sulfonylurea. Midlene skal gis til måltidene. Effekten på insulinfrisettingen kommer innen 30 minutter og vedvarer under hele måltidet.

Glinider kan på samme måte som andre insulinstimulerende midler gi hypoglykemi. Pga. den korte virketiden er risikoen for alvorlig hypoglykemi sannsynligvis mindre enn med sulfonylurea. Gastrointestinalt besvær, isolerte tilfeller av leverenzymstigning og hypersensitivitetsreaksjoner (hud) er rapportert.

Klinisk erfaring vedrørende graviditet mangler. Se Perorale blodglukosesenkende midler og SPC repaglinid.

Økt risiko for hypoglykemi gitt sammen med metformin. Forsiktighet hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Repaglinid utskilles hovedsakelig via gallen, og effekten er lite påvirkelig av nyrefunksjonen. Man bør likevel utvise forsiktighet ved doseøkning ved nedsatt nyrefunksjon.

Alvorlig leversvikt.

Felles for Glinider (Meglitinider):

Øker insulinfrisettingen fra pankreas, forutsatt at en viss evne til insulinproduksjon er bevart. Virkningen er raskere og kortere enn for sulfonylurea. Midlene skal gis til måltidene. Effekten på insulinfrisettingen kommer innen 30 minutter og vedvarer under hele måltidet.

Biotilgjengeligheten er 55–60 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres fullstendig i leveren via CYP3A4. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via gallen i feces. Halveringstiden er ca. 1 time.

Type 2-diabetes der man ikke oppnår tilstrekkelig blodglukosekontroll ved kostregulering, fysisk aktivitet eller vektreduksjon alene. Kan kombineres med metformin. Kombinasjoner med andre blodglukosesenkende legemidler er ikke dokumentert.

Anbefalt startdose er 0,5 mg som titreres opp med 1–2 ukers intervall i henhold til effekten på postprandiale blodglukosenivåer. Anbefalt maksimal enkeltdose er 4 mg, tatt rett før hovedmåltidene, inntil 4 ganger daglig. Maksimal døgndose er 16 mg. Ikke anbefalt hos pasienter < 18 år eller > 75 år grunnet manglende kliniske studier av disse pasientgrupper.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Spedbarn: Til sykehus. Barn: > 1 mg oppfølging sykehus.
Voksne: Lav terskel for observasjon sykehus ved inntak over terapeutisk dose.

Klinikk og behandling: Som for Sulfonylureaderivater, se nedenfor.

Felles for Sulfonylureaderivater:

Toksisitet for gruppen: Høy toksisitet ved overdose. Se de enkelte virkestoffene.

Barn og eldre har økt risiko for alvorlige sekveler. Ikke-diabetikere har økt risiko for hypoglykemi.

Klinikk for gruppen: Hypoglykemi er hoveproblemet og vil som regel være etablert innen 8 timer. Tilstanden kan være langvarig og vanskelig å behandle. Sekundære symptomer er irritabilitet, hodepine, svette, skjelvinger, sultfølelse, kvalme, forvirring, angst, koordinasjonsproblemer, koma, kramper, hypertensjon og takykardi, ev. respirasjonsdepresjon, metabolsk acidose, arytmier og kardiovaskulært kollaps.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Karbohydratrik mat/drikke. Lav terskel for sykehusobservasjon i 24 timer med hyppige glukosemålinger. Ved hypoglykemi gi bolusinjeksjon(er) av glukose og kontinuerlig infusjon av glukose ved behov. Langvarig behandling kan bli nødvendig. Vurder oktreotid ved vedvarende hypoglykemi. Symptomatisk behandling.

Felles for Glinider (Meglitinider):

Glinider kan på samme måte som andre insulinstimulerende midler gi hypoglykemi. Pga. den korte virketiden er risikoen for alvorlig hypoglykemi sannsynligvis mindre enn med sulfonylurea. Gastrointestinalt besvær, isolerte tilfeller av leverenzymstigning og hypersensitivitetsreaksjoner (hud) er rapportert.

Felles for Glinider (Meglitinider):

Alvorlig leversvikt.

Felles for Glinider (Meglitinider):

Klinisk erfaring vedrørende graviditet mangler. Se Perorale blodglukosesenkende midler og SPC repaglinid.

Felles for Glinider (Meglitinider):

Økt risiko for hypoglykemi gitt sammen med metformin. Forsiktighet hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Repaglinid utskilles hovedsakelig via gallen, og effekten er lite påvirkelig av nyrefunksjonen. Man bør likevel utvise forsiktighet ved doseøkning ved nedsatt nyrefunksjon.