Hopp til hovedinnhold
Logo for Norsk Legemiddelhåndbok

Væske- og elektrolyttbehandling

Revidert:
04.02.2025
Sist endret:
22.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Væske- og elektrolyttbehandling er en sentral del i mange behandlingsregimer og begrenses ikke bare til akuttmedisin. Daglig er helsepersonell og leger i kontakt med pasienter som har behov for erstatning eller korreksjon av væske og/eller elektrolytter. Legges så til et obligat behov for karbohydrater, er overgangen til klinisk ernæring liten.

Kapitlet er inndelt klinisk slik at det skal være lett å finne den problemstilling hvor væske- og elektrolyttbehandling inngår som en del av behandlingen. Det er viktig å være klar over at slik behandling ofte er symptomatisk, og at annen og mer kausal behandling ofte må gå hånd i hånd (et godt eksempel er væskebehandling som bare er en del av behandlingen ved septisk sjokk).

Fysiologiske løsninger og balanserte løsninger refererer til to forskjellige typer intravenøse væsker som brukes til å erstatte væske- og elektrolyttbalanse i kroppen.

Fysiologisk væske som NaCl 9 mg/ml (154 mmol/L) og balanserte løsninger som Ringer-Acetat og Plasmalyte.

I teksten brukes også følgende navn på ulike grupper av væske:

  • Krystalloider = isoosmolale saltoppløsninger uten tilsetning av glukose
  • Kolloider, naturlige = plasma og albumin
  • Kolloider, ikke-naturlige = kjemisk fremstilte væsker
  • Isoosmolale karbohydratløsninger/«vann» (glukose 50 mg/ml)

Underkapitler

Væskebehandling ved akutt sirkulasjonssvikt (sjokk)

Revidert:
04.02.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Hypovolemiske sjokk har mange årsaker og kan inndeles i to grupper: blødningsbetinget og ikke-blødningsbetinget. Behandlingen av disse to, skiller seg først og fremst i valg av væske, hvor blødningssjokk som regel i tillegg til klare væsker trenger infusjon av blod og blodprodukter.

Typer sjokk:

Her omtales hypovolemisk sjokk; Blødningssjokk, samt ikke blødningsbetinget sjokk (eks brannskader), kardiogent sjokk og septisk sjokk (og litt om andre distributive sjokk; Anafylaktisk sjokk/nevrogent sjokk).

De obstruktive sjokk er ikke omtalt her. Her er kirurgiske og medikamentelle tiltak essensielle.

Underkapitler

Hypovolemisk sjokk (væske- og elektrolyttbehandling)

Revidert:
04.02.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Hypovolemiske sjokk har mange årsaker og kan inndeles i to grupper: blødningsbetinget (ytre og/eller indre) og ikke-blødningsbetinget (brannskader, svær gastroenteritt og ileus). Behandlingen av disse to, skiller seg først og fremst i valg av væske, hvor blødningssjokk trenger infusjon av blod og blodprodukter.

Underkapitler

Blødninger

Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Blødninger kan være traumebetinget (direkte vevsskade) eller spontane. De spontane blødningene som kan gi hypovolemisk sjokk, opptrer vanligvis i abdomen, men kan også oppstå i thoraks, retroperitonealt og i muskulatur. En ikke uvanlig årsak til spontane blødninger er bruk av antikoagulantia og platehemmende medikamenter.

Klinikken domineres av en blek og kald/klam pasient med svak og rask pulsfrekvens, som regel med lavt eller ikke målbart blodtrykk (BT). Det kan foreligge ytre tegn på skade/blødning, men så behøver ikke være tilfelle. Anamnesen er ofte avgjørende for type blødning. Vær spesielt oppmerksom på spontane blødninger hos pasienter som står på antikoagulantia. Urinproduksjonen er sparsom og ofte konsentrert. Ofte forekommer konfusjon/uro som uttrykk for sviktende cerebral sirkulasjon.

Hb-fall og EVF (erytrocytt volumfraksjon, samme som hematokrit/Hct) kan si noe om grad av blødning, men er ofte ikke et pålitelig mål på tidlig blødning. Husk blod til blodgruppebestemmelse og forlik ved første blodprøvetaking! Tabellen Omtrentlig blodvolum beregnet fra kroppsvekten viser omtrentlig blodvolum hos pasienter i ulike aldre (ml blod/kg kroppsvekt). Ved blødningssjokk inntrer organismens forsvar-/kompensasjonsmekanismer om ikke blodtapet er for stort og brått, men ved akutt tap på mer enn ca 25-30 % av blodvolumet hos selv unge mennesker, vil det medføre fall i systolisk blodtrykk, MAP (mean arterietrykk) og CO (cardiac output/hjerteminuttvolum). Se Kategorisering av hypovolemi, Traumemaualen.no, Klassifisering 1-4.

Behandlingen går først og fremst på å sikre et adekvat sirkulerende blodvolum ved kirurgisk hemostase og volumterapi. Raskt til sykehus! Unngå fortynningskoagulopati med overdrevent bruk av krystalloider.

Mål for initial rescusitering; Gjenopprette adekvat intravaskulært volum og blodets oksygentransportevne:

  • SaO2 rundt 95 %
  • God perifer gjennomblødning
  • Systolisk blodtrykk 80-90 mmHg (110 mmHg ved samtidig hodeskade og eldre (>65 år))
  • Urinproduksjon med timediurese >0,5 ml/kg/t
  • Hb 8-10
  • INR <1,3
  • APTT <45 sek
  • Fibrinogen >2,0 g/l
  • Trombocytter >100
  • Temperatur >35℃

Pasienter i klasse 1 og 2 (se Traumemanualen, OUS) kan oftest rescusiteres med krystalloide løsninger. Start med 500-1000 ml Ringer acetat/Plasmalyte og observer fysiologisk respons (mål for respons, se over). Ved åpenbar klasse 3-4 blødning aktiveres straks massiv blødningsprotokoll. Massiv transfusjonspakke består av 5 enheter erytrocyttkonsentrat (SAG), 5 enheter octaplasma og 1 enhet trombocyttkonsentrat (fra 5 givere), derav 1:1:1.

Tilstreb å unngå hypotermi, acidose og koagulasjonssvikt. Traumebehandling ved stor blødning er minimum bruk av krystalloider initialt, aggressiv balansert transfusjon av blodprodukter, permissiv moderat hypotensjon (systolisk BT 80-90, 110 mmHg ved mistenkt hodeskade og til eldre) frem til kirurgisk blødningskontroll (damage control surgery og endovaskulær emboliseringsbehandling).

For mer utdypende om sjokk og volumresuscitering i hht grov klassifisering av hypovolemi (Klasse 1-4) vises til Traumemanualen, OUS.

Underkapitler

Omtrentlig blodvolum beregnet fra kroppsvekten

Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Omtrentlig blodvolum beregnet fra kroppsvekten

Aldersgruppe

Blodvolum

Små barn

80–85 ml/kg

Store barn

70–80 ml/kg

Tenåringer

65 ml/kg

Voksne

60–65 ml/kg

Eldre

60 ml/kg

Ikke blødningsårsak

Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Hypovolemisk sjokk kan også oppstå uten at det foreligger blodtap. Et godt eksempel er ved brannskader hvor vevsødem initialt og senere direkte tap av væske/proteiner/elektrolytter fra brannskadet hud, kan føre til sirkulasjonssvikt. Siden det ved slike mekanismer vanligvis ikke foreligger blodtap vil behandlingen kunne gjennomføres vha krystalloider (Plasmalyte).

Brannskader og store hudlidelser

Voksne med skader <15 % av kroppsoverflaten (grad 2+3) vil kunne dekke væskebehovet sitt ved å drikke.

Ved større skader >25 % av kroppsoverflaten (sum av delhuds- og fullhudsskade=grad 2+3), vil det i tillegg til lokal ødemdannelse også være en generalisert lekkasje av proteinholdig væske fra blodbanen til interstitiet. Dette kan gi ødem også i ikke-brent hud, muskulatur og indre organer. Store brannskader gir betydelig væsketap i form av ødem, eksudasjon og fordampning. Tidlig væsketilførsel må startes for å få i gang diurese samt sikre adekvat perfusjon av alle vitale organer, men med så lite tilført væske som mulig. Væskeinfusjonen styres med mål om timediurese 0,5-1,0 ml/kg/t. Væsketilførselen må tilpasses individuelt i forhold til klinisk respons.

I den modifiserte Parkland-formelen forsøker en å begrense tilført væskevolum til:

3 ml x kg vekt x sum % 2.+ 3. grads skade=volumet som skal gis de første 24 timer

Tapet av væske fra sirkulasjonen er størst de første 6-8 timer etter skaden og avtar deretter gradvis. Kapillærlekkasjen for protein-molekyler vil være "tilhelet" etter 12-30 timer, de fleste regner av praktiske grunner med en 24 timers grense.

Etter 24 timer er kapillærlekkasjen mindre, og kolloider vil gi en mer normal volum-ekspanderende effekt. Pasientene er i denne fasen ødematøse, og med et betydelig ekstravaskulært væskeoverskudd og vektøkning. Fra dette tidspunkt ønsker en å begrense (eller stoppe) salttilførselen. Når andre døgn starter (24 timer etter skaden), seponeres Ringer Acetat/Plasmalyte. I stedet startes infusjon av kolloider (vanligvis albumin 20 %, alternativt plasma).

Noen hudlidelser kan av og til ramme store deler/hele kroppen. Væsketap fra slike sårflater kan bli betydelig og kan på mange måter sammenlignes med tapet i senfasen (etter 24 timer) fra brannskadet hud. Behandlingen følger således på mange måter brannskadebehandling i senfasen, også når det gjelder korreksjon av væsketap.

Kardiogent sjokk (væske- og elektrolyttbehandling)

Revidert:
04.02.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

I motsetning til hypovolemisk sjokk har væskebehandling en mindre fremtredende plass ved det rene kardiogene sjokk. Hjertets pumpefunksjon har blitt for dårlig, slagvolum og hjerteminuttvolum blir for lavt, selv om blodvolumet gjerne er normalt. Imidlertid har disse pasienter også ofte behov for ekstra væsketilførsel utover et normalt døgnbehov. Det kan være behov for et økt sentralt venetrykk for å oppnå en optimal fylning av hjertet, og dette kan nås vha. forsiktig væskebelastning med balanserte væskeløsninger (500–1000 ml). Det er lett å overbehandle og derved øke mulighetene for akutt lungeødem. Bruk av kardiologisk kompetanse, ekkokardiografi med blant annet bedømmelse av hjertets fylning kan her være til stor hjelp.

Septisk sjokk (og andre distributive sjokk)

Revidert:
04.02.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Ved slike tilstander foreligger ikke noe ytre tap av væske, men pga. patologisk vasodilatering og/eller økt permeabilitet i kapillærene, inntrer en relativ hypovolemi som gir nedsatt vevsperfusjon. Ved siden av sepsis kan anafylaksi og akutt sympatikusbortfall (f.eks. etter en høy tverrsnittsskade) også gi slike komplikasjoner.

Klinikken domineres av takykardi og hypotensjon, men unge mennesker kompenserer godt og hypotensjon kan inntre sent. Pga. vasodilatering er pasientene ofte varme og kan se godt sirkulert ut. Urinproduksjonen kan være lav, og uro/konfusjon opptrer ofte. Pasienter med septisk sjokk er som regel febrile, men kan også være hypoterme (kaldt sjokk). Pasienter med anafylaktisk sjokk kan ha allergiske manifestasjoner som urtikaria og bronkospasme. Det nevrogene sjokk ved høy spinal skade gir typisk varm pasient med god farge til tross for hypotensjon og kan spesielt gi bradykardi ved bortfall av sympatisk innervasjon av hjertet. Anamnesen vil vanligvis avsløre hvilken subgruppe av distributivt sjokk som foreligger.

Ved sepsis anbefales det å bruke q-SOFA som screening for organsvikt, for så å gjøre en vanlig SOFA skår (se Akutt organsvikt (UiB), metodebok.no) .

q-SOFA:

  • BT <100 mmHg
  • Respirasjonsfrekvens ≥ 22
  • Akutt endret mental status

Septisk sjokk defineres som:

  • Behov for vasoaktive medikamenter for MAP >65 mmHg og
  • S-laktat >2

Væskebehandling står sentralt i behandling av distributive sjokk. Unntaket er et rent nevrogent sjokk hvor vasopressor må inn tidlig og væskebehandling kan bremses.

Ved septisk sjokk skal antibiotika startes raskt, og så snart blodkultur og lokale dyrkningssvar er tatt. Rask oppstart av væskebehandling med krystalloider (Ringer-Acetat, Plasmalyte eller NaCl 9 mg/ml), f.eks 500 ml raskt/30 ml/kg over 3 timer ved hypotensjon. Infusjon av større mengder NaCl 9 mg/ml er forbundet med hyperkloremisk acidose, så et bedre valg ved store volum kan være balanserte løsninger (Ringer-Acetat/Plasmalyte). Man bør prøve å unngå et væskeoverskudd på mer enn 5 liter for å unngå utvikling av et betydelig interstitielt ødem, derfor allerede samtidig med væskeinfusjon startes vasopressor i form av noradrenalin. Organstøttende behandling av pasienter med septisk sjokk skal skje på intensivavdelinger. Ved respons (normalisering av BT, fall i laktat, redusert hjertefrekvens samt økt urinproduksjon) fortsettes væskebehandling i form av balanserte løsninger, men i nedjustert volum. Målet er å stabilisere sirkulasjon, optimalisere vevsoksygenering, men samtidig unngå unødig væskeoverbelastning. Det er en ubetinget fordel å kunne styre væskebehandling videre med objektive mål på hjerteminuttvolum, lungearteriens kiletrykk eller intrathorakalt blodvolum. Til dette behøves innleggelse av pulmonalt arteriekateter (PA-kateter=Swan-Ganz) eller utstyr til transthorakal termodilusjon (PiCCO-kateter). Gjentatte ekko cor undersøkelser er en god metode for optimal behandling og kontroll på volumrespons.

Kausal behandling rettet mot årsaken til det septiske sjokket må gå hånd i hånd med symptomatisk behandling (infeksjonssanering, antibiotika, noradrenalin og generelt organstøttende behandling). Tidlig opptstart antibiotika er essensielt.

Korreksjon av patologiske tap

Revidert:
04.02.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Tap av væske over tid gir ofte et annet klinisk bilde enn den akutte sirkulasjonssvikt (sjokk) beskrevet over. Bildet domineres av væskeunderskudd (dehydrering), noe som vanligvis rammer alle kroppens væskerom (intracellulært, interstitielt og intravasalt). Avhengig av størrelsen på væsketapet kan dette pågå over lang tid, men symptom inntrer vanligvis subakutt (i løpet av dager).

Klinikken domineres av vekttap (væske), tørste, redusert urinproduksjon (om ikke tapet er renalt med polyuri), hudforandringer og lett takykardi. BT holder seg lenge normalt (nedre normalområde så lenge organismen kompenserer (takykardi og vasokonstriksjon)). Anamnesen gir vanligvis en god pekepinn på hva slags type væsketap det dreier seg om (oppkast, diaré, urin etc.). Ofte inndeles dehydrering etter forandringer i tonisitet (osmolalitet) i ekstracellulærvæsken; isoosmolal, hypoosmolal eller hyperosmolal dehydrering (se Ulike typer dehydrering etter s-osmolalitet) avhengig av om vanntap eller elektrolyttap dominerer. Dette er imidlertid ingen klinisk diagnose og må verifiseres med blodprøver.

Underkapitler

Gastrointestinale tap

Revidert:
04.02.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Gastrointestinale tap er den hyppigste årsak til dehydrering både hos barn og voksne. Økt tap kan forekomme ved tap av ventrikkelinnhold (oppkast/aspirat) og/eller tap av tarminnhold (diaré, stomi, fistel). Førstnevnte mekanisme gir ofte raskere innsetting av dehydrering da spontan peroral tilførsel ofte er vanskelig. For å forstå hva slags type væske som skal erstattes, må en kjenne til omtrentlig sammensetning av ulike kroppsvæsker (Se Sammensetning av ulike typer kroppsvæsker) og helst aktuell elektrolyttstatus (serum og urin), syre-base-status samt s-osmolalitet Ved alvorlig dehydrering må ikke mangel på prøvesvar forhindre oppstart av rehydrering, men om prøver kan tas før væskebehandling starter opp, er det en fordel. Se Sammensetning av ulike typer kroppsvæsker.

Ventrikkelinnhold er surt (saltsyre (HCl) og inneholder gjerne 10-30 mmol kalium per liter. Ved metabolsk alkalose vil kalium også vandre inn i intracellulær væsken. Økt tap gir derfor typisk metabolsk alkalose, hypokloremi samt hypokalemi. Natriumtapet er mer beskjedent enn ved andre GI-tap. Væskebehandlingen må ta hensyn til dette, og først og fremst gi økt tilskudd av klor og kalium (i tillegg til vann og natrium). Vanligvis brukes isoosmolal NaCl 9 mg/ml (154 mmol/L) med tilskudd av 20-50 mmol KCl/liter væske. Det er viktig å få korrigert hypokloremien, da dette vil korrigere både metabolsk alkalose og hypokalemi. Ved uttalt alkalose (pH > 7,55) kan det vurderes å tilføre H+-ioner i form av argininklorid.

Sammensetningen av dette tapet er avhengig av hvor høyt oppe i tarmtraktus tapet kommer fra. Jo høyere opp, jo større innhold av hydrogenkarbonat (fra pankreas) som øker faren for utvikling av acidose. Natriumtapet er større enn ved tap av ventrikkelinnhold, men gir sjelden annet enn en isoosmolal dehydrering. Balanserte løsninger som Ringer-acetat eller plasmalyte er den foretrukne væske. Vanligvis er det ikke nødvendig å korrigere ev. acidose.

Diaré eller væsketap via stomier eler tarmfistler (tarminnhold inneholder gjerne 20-40 mmol kalium per liter). Ved en samtidig hypovolemi kan kalium dessuten også tapes via nyrene pga en økt aldosteronaktivitet. Elektrolyttovervåkning og substitusjon ved behov er viktig.

Underkapitler

Sammensetning av ulike typer kroppsvæsker

Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Sammensetning av ulike typer kroppsvæsker

Type sekret

Volum
(L/døgn)

Na+
(mmol/L)

K+
(mmol/L)

CL-
(mmol/L)

HCO3-
(mmol/L)

H+
(mmol/L)

Spytt

0,5-1,5

9-35

20-25

10-35

0-16

0,0002-0,006

Ventrikkel

1,2–2,5

35–60

9–20

84–150

0–7

10–140

Galle

0,5–0,6

140–149

5–10

90–110

30–40

0,0002–0,002

Pankreas

0,7–1,2

135–145

5–10

75–77

75–100

0,00003–
0,001

Tarm

2,0–3,0

110–120

5–10

100–110

20–30

0,000039–
0,000046

Peroperativ væskebehandling

Revidert:
04.02.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Under operative inngrep kan behovet for væske bli spesielt stort. I tillegg til at pasientene kan gå inn i det operative inngrepet med et større eller mindre væskeunderskudd, skal disse også ha sin vanlige «vedlikeholdsvæske» på 80–100 ml/time. Under inngrepet kan det av mange ulike årsaker bli behov for ekstra væsketilførsel, de tre viktigste er blodtap, ekstra fordampning (fra operasjonsfeltet) og vevsødem (i de opererte områder).

Vanligvis brukes balanserte løsninger som Ringer-acetat og Plasmalyte for å dekke disse ekstra behov, men blod og blodprodukter blir aktuelt ved større blodtap (se over).

Andre tap

Revidert:
04.02.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

En rekke tilstander, andre enn de nevnt ovenfor, kan føre til ekstra behov for væske og/eller elektrolytter.

En voksen person på 70 kg taper i normalsituasjone 1750-2500 ml vann per døgn. Individet må innta/tilføres nesten like mye for å være i normal væskebalanse.

Vanntapet skjer via urin, avføring og i fordampning fra hud og i ekspirasjonsluft. Tilførsel via drikke, vann i mat og en viss metabolsk egenproduksjon av vann i kroppen.

Summen av fordampningen fra huden og med ekspirasjonsluften kalles perspiratio insensibilis (umerkbar fordampning som foregår hele tiden, men er usynlig). Dette er tap av såkalt fritt vann med svært lite salter (eletrolytter). Perspiratio insibilis utgjør normalt ca 40 % av totalt døgnvæsketap, men vil øke med feber, varme omgivelser og ved hyperventilasjon. Det øker også litt under større kirurgi.

Avkreftede pasienter, komatøse som ikke tar til seg mat/drikke, vil vesentlig tape vann ved perspiratio insensibilis, fordi diuresen og også salttapet avtar til et minimum grunnet hormonelle sparemekanismer (ADH og aldosteron). Det rene vanntapet vil gi en hyperosmolal eller hypernatremisk dehydrering.

Som en tommelfingerregel kan vi regne med at væskebehovet øker med ca. 10 % for hver °C over 37 °C. Tapet består dels i økt fordampning, men også tap som svette forekommer. Hvis tapet ikke kan dekkes peroralt, kan tap i form av fordampning erstattes av glukose 50 mg/ml, vanligvis 500–1000 ml. (Etter forbrenning av glukose er det kun vann tilbake.) Svette inneholder elektrolytter og erstattes med balanserte løsninger som Ringer-acetat og Plasmalyte.

Økt tap av væske og elektrolytter kan også ha sin årsak i økt urinproduksjon. Før dette erstattes må en vurdere om dette er overskuddsvæske (ødem eller økt inntak) som skal ut. I denne sammenhengen er det normalt med økt urinproduksjon. Et eksempel er dagene etter et større operativt inngrep. Årsakene til polyuri kan være mange, f eks osmotisk diurese ved dårlig regulert diabetes, ved nyresvikt i polyurisk fase, ved diabetes insipidus eller ved gjentatt iv behandling med mannitol. Som ledd i utredningen av polyuri skal det alltid bestemmes elektrolyttinnhold (Na, K, Cl og osmolalitet) i døgnurin. I tillegg til å være viktig i diagnostikk, gir dette også en god rettesnor for hva slags væskeerstatning pasienten trenger.

Økt svetteproduksjon er vanlig når kroppen skal kvitte seg med et varmeoverskudd. Vanligvis er dette fysiologisk (kroppsarbeide, trening etc.), men sees også når kroppstemperaturen faller etter en febril episode. Vanligvis gir ikke økt svetteproduksjon behov for annet enn peroral erstatning av væske. Det er imidlertid viktig at denne væsken inneholder elektrolytter, først og fremst natrium. Om økt svettetap kun erstattes med vann, oppstår etter hvert hyponatremi som kan bli symptomgivende.

En spesiell tilstand kan sees ved store fysiske anstrengelser i meget varmt klima, eksempelvis maratonløp når lufttemperaturen nærmer seg kroppstemperaturen (lufttemperatur > 30–35 °C). Enkelte kan da få problemer med å kvitte seg med overskuddsvarmen og kan utvikle en alvorlig hypertermi (kroppstemperatur > 41 °C). Dette er en livstruende tilstand som krever rask behandling i sykehus. Rikelige mengder med kalde infusjonsløsninger (krystalloider) samt tiltak for å senke kroppstemperaturen (overflatekjøling) er nøkkelpunkter i behandlingen.

Ulike typer dehydrering etter s-osmolalitet

Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Ulike typer dehydrering etter s-osmolalitet

Type
dehydrering

ICV
væskerom

ECV
væskerom

ICV
s-osmolalitet

ECV
s-osmolalitet

Hypoton

Forhøyet

Nedsatt

Nedsatt

Nedsatt

Isoton

Normal

Nedsatt

Normal

Normal

Hyperton

Nedsatt

Nedsatt

Forhøyet

Forhøyet

Bruk av blod og blodprodukter

Revidert:
04.02.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Erytrocytt- og trombocyttkonsentrater er fremstilt i norske blodbanker. Giverne er godkjent etter strenge kriterier, og ved hver tapping er giveren testet mtp status for HIV, hepatitt C og B. Erytrocytt- og trombocyttkonsentrater kan fremstilles fra fullblodtapping eller ved aferese. Produktene er leukocyttredusert for å forhindre febrile transfusjonsreaksjoner, primær HLA-immunisering og overføring av CMV-infeksjon.

Erytrocytter oppevares i SAGM-løsning og trombocyttene oppbevares i PAS/plasma.

Aktuelle blodprodukter er: Erytrocyttkonsentrat, trombocyttkonsentrat, ferskfrosset plasma, octaplasma (virusinaktivert og prionfiltrert plasma), lyoplas (frysetørret plasma), albumin og immunglobuliner.

Det finnes en rekke hemostatisk virkende medikamenter som kan brukes alene eller sammen med blodprodukter, eks protrombinkompeks, fibrinogenkonsentrat, spesifikke koagulasjonsfaktorer og traneksamsyre. Husk monitorering av ionisert kalsium og substitusjon ved større transfusjoner, da citrat i blodposene binder kalsium og kan forverre blødning ved lave verdier.

Blodprodukter skal bare gis etter rekvisisjon fra lege. Før transfusjon skal pasienten være blodtypet (ABO og RhD) og screenet for irregulære blodtypeantistoff. Ved livstruende blødning kan man bruke «kriseblod». Pretransfusjonsprøven skal ikke være over 4 døgn gammel.

«Kriseblod»: Blodtype 0 Rh(D) negativt, K negativt erytrocyttkonsentrat kan gis når det ikke er tid for pretransfusjonsundersøkelser. «Kriseblod» har blodtypeantigener som kan reagere med antistoffer hos de få mottakere som har slikt antistoff. Faren for hemolytisk transfusjonsreaksjon er liten, men må veies opp mot pasientens behov. Den som utfører transfusjonen er ansvarlig for at kontrollrutiner følges. Alle sykehus skal ha lokale prosedyrer på dette; Pasient identifisering, kontroll av at følgeseddel og blodpose har samme tappenummer og batchnummer og at følgeseddel signeres.

Transfusjonssett: Erytrocytt-, trombocyttkonsentrater og Octaplasma skal transfunderes gjennom transfusjonssett med standardblodfilter. Til andre plasmaprodukter enn Octaplasma, inkludert albumin og immunglobuliner, bruke man mer finmaskede filtre.

Transfusjonshastighet avhenger av indikasjon og pasientstatus. Hos stabile pasienter er transfusjonstid 1-2 timer anbefalt. Ved kritisk blødning, ukontrollert blødende pasient som er forventet å blø mer enn ett blodvolum, bestilles «traumepakke». Innholdet i «traumepakke»/ «blødningspakke» er alltid en bestillingsenhet. Man sikrer en balansert transfusjonsbehandling, en fysiologisk ratio mellom erytrocytter, trombocytter og plasma. Tidligere aggresiv behandling med kolloider og krystalloider er forlatt, da dette medførte en alvorlig fortynningskoagulopati.

Pasientene skal overvåkes minst de første 15 minuttene etter en påbegynt transfusjonsenhet. BT, puls, respirasjonsfrekvens og temperatur etter 15 minutter og ved avsluttet transfusjon.

De vanligste transfusjonsreaksjonene er feber og milde allergiske reaksjoner. Ved mistanke om alvorlig transfusjonsreaksjon som akutt hemolytisk transfusjonsreaksjon, skal transfusjonen avbrytes umiddelbart. For nærmere detaljer, se Transfusjonshåndboken.

Følgende hemoglobin-grenser for transfusjon anbefales i Transfusjonshåndboken for inneliggende, sirkulatorisk stabile pasienter:

  • Pasienter uten hjertesykdom: Hb ≤7,0 g/dl
  • Pasienter med kronisk hjertesykdom: Hb ≤8,0g/dl
  • Pasienter med akutt koronar sykdom: Høyere hemoglobingrense bør vurderes ut ifra klinisk situasjon

Normalt daglig væske- og elektrolyttbehov

Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Underkapitler

Generelle forhold

Revidert:
04.02.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

I mange sammenhenger møter vi pasienter uten patologiske væsketap og som ikke kan eller får lov til å ta til seg væske enteralt. Som eksempel kan nevnes pasienter som er bevisstløse eller som må faste grunnet planlagte operasjoner eller prosedyrer. Hvis ikke væske kan tilføres enteralt (sonde), må dette gis intravenøst. Det daglige og helt nødvendige behov som da må dekkes er (se Basalt døgnbehov hos friske voksne):

  • Vannbehov
  • Salt- og mineralbehov
  • Basalt karbohydratbehov

En enkel måte å sikre basalbehovet på kan være å gi Karbolytt®:

Innhold pr. liter: 120 g glukose, 50 mmol Na+, 20 mmol K+ og 2 mmol Mg2+, med energiinnhold på 480 kcal.

For 2000 ml væske; 240 g glukose, 100 mmol Na+, 40 mmol K+ og 4 mmol Mg2+. Fosfat kan evt. tilsettes i tillegg, maks 20 mmol/L. Dette gir 960 kcal.

Se Elektrolyttkonsentrater og Elektrolyttløsninger

Pre- og postoperativ væske- og elektrolyttbehandling

Revidert:
04.02.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Det har lenge vært tradisjon å la pasienten faste fra midnatt kvelden før operative inngrep eller undersøkelser i narkose. Denne rutinen er langt på vei unødvendig og bør legges om da faste kan være skadelig. Det er for det første ingen gode holdepunkter for at faste utover 2 timer (for klare væsker) har noen ekstra beskyttende effekt mht. aspirasjon under innledning av narkose. Ved faste over natten oppnår en imidlertid at glykogendepot i kroppen uttømmes, og at det inntrer en situasjon med glukoneogenese som forsterkes når kroppen settes under stress. Kombinasjonen ser ut til å være uheldig (økt glukoseresistens) og bør unngås. Redusert bruk av rigide fasterutiner og innføring av lette karbohydratrike måltider (eller spesialdrikker) helt frem til 2 timer før anestesistart anbefales. Se Faste for detaljer om preoperativ faste.

For alvorlig underernærte pasienter anbefales prekondisjonering av ernæringsstatus over dager/uker før stor kirurgi.

Postoperativt er hovedregel at pasienter spiser/drikker til toleranse. Om basalbehov for væske (tommelfingerregel 30 ml/kg/døgn) og elektrolytter ikke kan dekkes ved eget inntak substitueres med balanserte væskeløsninger som ringer-acetat eller plasmalyte, eller evt. Karbolytt® ved behov for kcal/energi. Om pasienten etter store og langvarige inngrep har et betydelig væskeoverskudd, og det postoperativt ikke er store patologiske tap (ventrikkelaspirat, stomi-fistel tap, drensvæske etc) skal pasienten egentlig ha minimalt av væske postoperativt, og i stedet få mulighet til å kvitte seg med overskuddsvæske (diurese og fordampning). Daglig veiing anbefales.

Fortsatt væske- og blodtap i postoperativ fase må måles og innberegnes i totalt væskeregnskap.

Ved behov for å erstatte tap bør man også ta hensyn til hvilke elektrolytter som tapes i væsken. Se Sammensetning av ulike typer kroppsvæsker.

Underkapitler

Sammensetning av ulike typer kroppsvæsker

Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Sammensetning av ulike typer kroppsvæsker

Type sekret

Volum
(L/døgn)

Na+
(mmol/L)

K+
(mmol/L)

CL-
(mmol/L)

HCO3-
(mmol/L)

H+
(mmol/L)

Spytt

0,5-1,5

9-35

20-25

10-35

0-16

0,0002-0,006

Ventrikkel

1,2–2,5

35–60

9–20

84–150

0–7

10–140

Galle

0,5–0,6

140–149

5–10

90–110

30–40

0,0002–0,002

Pankreas

0,7–1,2

135–145

5–10

75–77

75–100

0,00003–
0,001

Tarm

2,0–3,0

110–120

5–10

100–110

20–30

0,000039–
0,000046

Overhydrering

Revidert:
04.02.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Som nevnt under dehydrering kan overhydrering også inndeles i: hypoosmolal, isoosmolal eller hyperosmolal, først og fremst avhengig av s-Na. Overhydrering er en klinisk diagnose hvor pasienten vanligvis vil presentere ødem og kroppsvekten øker. I forbindelse med kritisk sykdom og sirkulasjonssvikt er det ikke uvanlig at væsketerapien de første døgn kan medføre et betydelig væskeoverskudd. Et for stort væskeoverskudd i løpet av de første døgn etter kritisk sykdom er imidlertid assosiert med økt mortalitet. Kardiopulmonale utfordringer kommer gjerne da den interstitielle ødemvæsken reabsorberes til sirkulasjonen. Et stort væskeoverskudd er derfor mer alvorlig for eldre mennesker med lavere organfunksjonsreserver.

Unødig stort væskeoverskudd postoperativt etter større kirurgi, etter multitraume og sepsisbehandling forsøkes unngått ved god monitorering. God hemodynamisk overvåkning ved postoperativ- og intensivavdelinger hvor tilstrekkelig væske i forhold til vevsoksygenering/organperfusjon tilstrebes, men ikke med for mye unødig volum.

Unødig væskeoverskudd kan øke morbiditet/mortalitet pga:

  • Hjertesvikt/lungeødem, pleuravæske eller andre lungekomplikasjoner
  • Sårtilhelingsproblemer/infeksjoner (bukveggsår og tarmanastomose-lekkasje)
  • Tarmveggsødem med tarmparalyse og kvalme/brekninger
  • Abdominalt compartmentsyndrom pga ødem både i bukorganer og bukvegg

God volumstatus og veiing av pasientene daglig. Væsketrekk med diuretika, evt ved oppstart hemodialyse. Viser ellers til spesiallitteratur for intensivbehandling.

Væske- og elektrolyttbehandling av barn

Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Underkapitler

Intravenøs væske- og elektrolyttbehandling av barn

Revidert:
19.04.2024
Sist endret:
27.11.2025
Forfatter:

Inger Marie Drage

I de senere år har det kommet nye internasjonale anbefalinger for i.v. væskebehandling til barn med fokus på å hindre utvikling av iatrogen hyponatremi.

De fleste barn som får i.v. væske er ikke friske, og væsketilførselen må tilpasses den kliniske problemstillingen. Ved akutt sykdom, skade eller etter kirurgi oppstår en nevroendokrin stressrespons. Økt sekresjon av antidiuretisk hormon (ADH) er et ledd i denne stressresponsen. Det fører til retensjon av vann og risiko for hyponatremi. Barn er spesielt utsatt for hyponatremi og for skade av hyponatremi. Det er derfor anbefalt å bruke isotone væsker (med natriuminnhold som i plasma) til både volumerstatning og vedlikeholdsvæske, og også ofte et noe mindre volum enn den tradisjonelle Holliday og Segars væskeformel (se under) tilsier.

Ved all parenteral væskebehandling av barn bør man følge serum-elektrolytter og glukose; initialt gjerne to ganger daglig eller hyppigere, senere vanligvis én gang daglig.

Underkapitler

Basalbehov for væske og elektrolytter

Revidert:
19.04.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Inger Marie Drage

Basalbehov for i.v væske har vært regnet etter Holliday og Segars formel fra 1957 etter studier på friske barn:

  1. Barn med vekt 5–10 kg: 100 ml/kg/døgn
  2. Barn med vekt 10–20 kg: 1000 ml + 50 ml/kg/døgn for hvert kilo som overstiger 10 kg
  3. Barn med vekt > 20 kg: 1500 ml + 20 ml/kg/døgn for hvert kilo som overstiger 20 kg
  4. Normalbehov fra 1 ukes alder til ca. 6 mnd er noe høyere: 150-120ml/kg/døgn

Basalbehov for natrium er 2–3 mmol/kg/døgn, mens basalbehovet for kalium er 1–2 mmol/kg/døgn.

Ved akutt sykdom, etter akutt skade og postoperativt anbefales de første 1-2(3) døgn at man gir omtrent 80% av Holliday og Segars formel (eller 80% av normalbehov for spedbarn) som et utgangspunkt for volum væsketilførsel.

Intravenøs vedlikeholdsvæske

Revidert:
19.04.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Inger Marie Drage

Det anbefales en kommersiell isoton løsning (Na 130–154 mmol/l) med glukose 50 mg/ml, og tilsatt adekvat mengde kalium.

Plasmalyte-glucos® /Plasmalyte-glucos 50 mg/ml® er et eksempel på en ferdigløsning med Glukose 50 mg/ml, 140 mmol natrium og 5 mmol kalium per liter.
Alternativt kan man lage en løsning med glukose 50 mg/ml tilsatt NaCl 130 mmol/l og kalium (se under).

Kaliumtilskudd kan være nødvendig pga. nyrenes manglende evne til å spare på kalium. Tradisjonelt har vedlikeholdsløsninger inneholdt KCl 20 mmol/l. Kaliumbehovet er individuelt – avhengig av varighet i.v. behandling, underliggende tilstand og s-kalium verdier.

Plasmalyte-glucos® kan gis i inntil et døgn uten ekstra K-tilsetninger. Deretter, eller tidligere, tilsettes 15 mmol KCl/l (gir en total kaliumkonsentrasjon på 20 mmol/l).

En løsning med glukose 50 mg/ml tilsatt NaCl 130 mmol/l vil vanligvis tilsettes KCl 20 mmol/l fra starten.

Benelyte® er en isoton væske spesielt utviklet til et mer kortvarig perioperativt bruk. Den inneholder glukose 10 mg/ml, natrium 140 mml/l og kalium 4 mmol/l. Den bør tilsettes KCl ca. 15 mmol/l hvis den brukes mer enn 24 timer.

Etter de første 1-3 døgn vil de fleste barn begynne å drikke selv. Dersom det trengs i.v. vedlikeholdsvæske utover 2-3 døgn når ADH responsen vanligvis er over, anbefales mere saltsvake løsninger som glukose 50 mg/ml tilsatt 70 mmol/l NaCl. Saltsvake parenterale ernæringsløsninger kan etter hvert også være aktuelt dersom barnet ikke kan ta til seg væske per os.

Dehydrering/sirkulasjonssvikt

Revidert:
19.04.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Inger Marie Drage

Praktisk er det nyttig å skille mellom tre hovedtyper sirkulasjonssvikt:

  1. Hypovolemisk sirkulasjonssvikt er oftest forårsaket av akutte blødninger, gastrointestinale tap, renale tap og brannskader.
  2. Maldistribusjonsbetinget sirkulasjonsvikt er oftest forårsaket av sepsis, asfyksi, anafylaksi, intoksikasjon, akutt spinalmargskade og nefrotisk syndrom, se spesifikke kapitler i Akuttveileder i pediatri.
  3. Kardiogen sirkulasjonssvikt sees ved hjertesvikt pga. medfødt hjertefeil, takyarytmi, kardiomyopati, hjertetamponade og trykkpneumotoraks, se spesifikke kapitler i Akuttveileder i pediatri.

Underkapitler

Klinisk vurdering av dehydrering og initial behandling

Revidert:
19.04.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Inger Marie Drage

Den sikreste måten å vurdere dehydrering på er å veie pasienten og sammenligne med en utgangsvekt. Denne er imidlertid sjelden kjent, og bedømmelse av dehydrering må derfor ofte gjøres klinisk:

Ved moderat dehydrering (5–10% vekttap) er tilstanden ofte godt kompensert, slik at hjertefrekvens, blodtrykk og hjertefunksjon er lite påvirket. Perifer sirkulasjon kan være svekket (kapillær fylningstid > 3 sekunder), diurese er oftest lav og bevissthetstilstand kan være redusert.

Ved alvorlig dehydrering (> 10% vekttap) har man ofte markerte dehydreringstegn med svekket bevisshet, redusert hudturgor, tørre slimhinner, halonerte øyne, takykardi, svak puls, takypné, og oliguri eller anuri.

Primærbehandling er lik uansett hvilken form for dehydrering som foreligger. Det anbefales å gi en balansert isoton væske som Plasmalyte eller Ringer-acetat, (Ev. NaCl 0,9 mg/ml) 10–20 ml/kg kroppsvekt over 5 til 30 (60) minutter (infusjonshastighet er avhengig av hvor alvorlig grad av dehydrering som foreligger). Dosen kan gjentas, opp inntil 60 ml/kg. Etter 40-60 ml/kg bør vasoaktiv behandling vurderes dersom symptomer vedvarer. Primær væskebehandling må startes før eller parallelt med diagnostikk som f.eks. røntgenundersøkelser.

Mens initial rehydrering pågår er det viktig å fremskaffe en del enkle laboratorieresultater for å planlegge videre væskebehandling. De viktigste laboratorieprøver er hemoglobin, s-natrium og s-kalium, s-kreatinin, s-karbamid, syre-base, s-glukose, urin stiks, samt infeksjonsstatus med tanke på årsak.

Korreksjon av isoosmolal dehydrering

Revidert:
19.04.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Inger Marie Drage

Natrium 130-145 (150) mmol/l: Etter initial rehydrering kan man ved isoosmolal dehydrering sikte mot rask korreksjon; over 2-6 timer. Når situasjonen har stabilisert seg etter de initiale væskebolus startes i.v. vedlikeholdsvæske, ( se Intravenøs vedlikeholdsvæske). Ev. pågående tap erstattes i tillegg.

Korreksjon av hypoosmolal dehydrering

Revidert:
19.04.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Inger Marie Drage

Lettere Na-mangel: (> 125 mmol/l) kan vanligvis korrigeres over 24-48 timer med NaCl 9 mg/ml (NaCl 154 mmol/l). Ved rask korreksjon av alvorlig hyponatremi (s-Na < 125 mmol/l) er det beskrevet hjerneskader, bl.a "sentral pontin myelinolyse". S-Na bør derfor ikke heves mer enn 10(-12) mmol/l/døgn.

Ved klare tegn på SIADH bør vedlikeholdsvæske reduseres ned mot 50% av Holliday og Segars formel.

Symptomatisk hyponatremi (påvirket bevisshet/ kramper) og indikasjon for å raskt å heve s-Na: Gi hyperton NaCl infusjon (like deler NaCl 1 mmol/ml og sterilt vann = NaCl 0,5 mmol/ml): 3-5 ml/kg over 30-60 minutter (ved pågående kramper over 3-5 minutter) Se Natrium og osmolalitetsforstyrrelser i Akuttveileder i pediatri (FHI).

Korreksjon av hyperosmolal dehydrering

Revidert:
19.04.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Inger Marie Drage

Hypernatremi kan inndeles i:

  • Mild (146-149 mmol/l)
  • Moderat (150-169 mmol/l)
  • Alvorlig (≥170 mmol/l)

Mild hypernatremi kan behandles som isoosmolal dehydrering (Korreksjon av isoosmolal dehydrering).

Ved moderat og spesielt alvorlige former er det betydelig risiko for cerebrale blødninger, tromboser og subdurale effusjoner. For rask korreksjon kan føre til hjerneødem og alvorlig nevrologisk skade. S-Na skal ikke senkes raskere enn 8-10 mmol/l/døgn (eller s-osmolalitet skal ikke senkes raskere enn 20-24 mosm/kg per døgn).

Hyperosmolalitet finner man oftest ved dehydrering (primær vannmangel), men også ved primært saltoverskudd. Vanligste årsaker til hyperosmolal dehydrering er gastroenteritter og, uregulert diabetes mellitus med ketoacidose eller uregulert, såkalt non-ketotisk diabetes mellitus.

Initial rehydrering og hydreringsvæske styres etter vanlige retningslinjer (se Klinisk vurdering av dehydrering og initial behandling ). Når initialt væskestøt er gitt (f.eks over 1 time) og lab.status bekrefter hyperosmolal dehydrering skal man bruke et regime der man langsomt korrigerer hyperosmolaliteten, vanligvis over 48 timer.

(Se Akuttveileder i Pediatri: Natrium og osmolalitetsforstyrrelser (FHI))

Peroral rehydrering

Revidert:
10.10.2022
Sist endret:
27.11.2025
Forfatter:

Claus Klingenberg og Ketil Størdal

Gastroenteritt er svært vanlig, både blant barn og voksne. Den vanligste årsaken er virusinfeksjoner. Bakteriell tarminfeksjon er årsak hos < 10 %, men er noe hyppigere etter utenlandsreiser. Dehydrering er den farligste komplikasjonen ved akutt gastroenteritt. I Norge er det små barn som er mest utsatt for dehydrering som følge av diaré og oppkast. Av disse vil de fleste kun ha mild eller moderat dehydrering, dvs. under 9 % vekttap, se Grad av dehydrering - kliniske tegn. Vanligvis vil dehydreringen være iso- eller hypoton (s-Na og s-Cl normal eller noe redusert). Hyperton dehydrering ses primært hos spedbarn og andre risikogrupper. Forekomsten av mild/moderat/alvorlig dehydrering og innleggelse på sykehus har avtatt betydelig etter at man i 2014 introduserte rotavirusvaksine til spedbarn i det norske barnevaksinasjonsprogrammet.

Pasienter med underernæring, kirurgiske tilstander (f.eks. ileus), diabetes eller redusert nyrefunksjon kan kreve spesielle hensyn som ikke omtales her. Spedbarn tåler væsketap og manglende væskeinntak dårligere enn større barn pga. et høyere løpende væsketap og væskebehov. Barn med hyperton dehydrering, de som er alvorlig dehydrert eller har betydelig redusert allmenntilstand, skal alltid legges inn på sykehus for nærmere utredning og ev. parenteral korreksjon. Pasienter med underliggende kronisk sykdom kan trenge sykehusinnleggelse selv ved mild til moderat dehydrering.

Dehydreringsgraden kan være vanskelig å estimere godt og overestimeres ofte. Viktigst er en god anamnese mht. diaré- og oppkastfrekvens, sykdomsvarighet, vannlatingshyppighet og vurdering av allmenntilstand, se Grad av dehydrering - kliniske tegn. Samtidig feber vil øke væsketapet. Ved mild/moderat dehydrering vil det fortsatt være noe diurese.

Behandlingen kan deles i tre elementer:

  1. Korrigering av dehydrering (= rehydrering)
  2. Vedlikehold av normohydrering
  3. Støtteterapi

De aller fleste pasienter med gastroenteritt og mild/moderat dehydrering bør og kan rehydreres peroralt, hjemme eller på sykehus. Sannsynligvis kan mange sykehusinnleggelser unngås dersom det allerede tidlig i sykdomsforløpet gis råd om riktig behandling. Kvalme og oppkast gjør behandlingen mer komplisert, men er ingen kontraindikasjon for forsøk på peroral rehydrering. God informasjon til foreldre er svært viktig for et vellykket resultat.

Kommersielle perorale rehydreringsløsninger (oral rehydration solutions, ORS) er miksturer som inneholder karbohydrater og elektrolytter i et balansert forhold. I Norge er det per 2022 kun ett markedsført produkt som har adekvat sammensetning og som er anbefalt ned til spedbarnsalderen.

  • GEM® pulver til mikstur (Na 50 mmol/l, glukose 135 mmol/l og osmolalitet 255 mosmol/l)

Det finnes tilsvarende produkt som handelsvare tilgjengelig på apotek, Resorb® som har en osmolalitet på 290 mosmol/l. Dette er ikke godkjent for bruk < 3 år.

Like deler Farris og eplemost gir kun 4 mmol Na, men 50 g glukose per 1000 ml og er ikke en fullgod ORS.

Barn som har diaré, men ikke er klinisk dehydrert skal tilbys vanlig kost og drikke, dvs. det som de er vant til. Tilby rikelig væske etter hver tarmtømming. Svært søte drikker som brus, juice og sterk saft bør likevel unngås pga. avvikende elektrolytt- og glukoseinnhold.

Barn med mild/moderat dehydrering rehydreres peroralt/enteralt med omtrent 40–60 ml/kg væske over 4–6 timer (ca. 10 ml/kg/time). Alternativt kan man ved moderat dehydrering erstatte hele det beregnede væsketapet over 24 timer. Det anbefales å starte med ORS, spesielt hos de som er mest klinisk påvirket/dehydrert. Saltsmaken til ORS kan imidlertid være et problem og gjøre at barnet ikke vil drikke dette (tilsett ev. litt sukkerfri saft). Dersom barnet ikke vil drikke ORS, bør de i stedet få drikke det de er vant til. Ved mild gastroenteritt og minimale tegn på dehydrering kan man forsøke tynn saft hvis ikke barnet vil ha ORS, men helst ikke svært søte drikker som kan gi osmotisk diaré. Det anbefales ikke å blande salt/sukkerløsninger selv, pga. risikoen for å lage hypernatremiske løsninger som kan være farlige. Gi tydelige forordninger til foreldre/pleiepersonell om anbefalt volum væske/ORS over en 4–6 timers periode, med råd om å gi væske hyppig med f.eks. sugerør eller små glass. Hvis man på sykehus gir ORS på nasogastrisk sonde, skal det angis et anbefalt rehydreringsvolum over 4–6 timer med ORS angitt i ml/time. Peroral rehydrering kan ofte gjennomføres til tross for ev. oppkast. Etter 4 timer kan man forsøke med vanlig kost i tillegg, hvis barnet ønsker det. Amming skal ikke avbrytes, derimot skal barnet legges oftere til brystet. Ev. gis utpumpet brystmelk i små porsjoner. Spedbarn som får kumelkbasert morsmelkerstatning bør også fortsette med denne og ev. ORS i tillegg. Etter en rask og vellykket rehydrering (over ca. 4–6 timer) er det viktig at barnets vanlige kost reintroduseres. Spesiell diett, fortynnet melk eller gradvis reintroduksjon av mat er ikke nødvendig. Stivelsesholdige matvarer (f.eks havregrøt/suppe) kan være gunstig. Mat vil bidra til raskere intestinal tilheling og forverrer ikke diaré pga. malabsorpsjon. Mat sammen med væske gir raskere tilfriskning enn væske alene. Sekundær laktoseintoleranse ses relativt sjelden.

  • Følg med væskemengde, diurese og allmenntilstand. Dersom forverring inntrer, må sykehusinnleggelse vurderes
  • Ved store vansker med å få i barnet væske, anbefales det å bruke nasogastrisk sonde ved innleggelse på sykehus
  • Ved forverring til tross for adekvat behandling, hyperton dehydrering, eller når peroral rehydrering ikke kan gjennomføres, må intravenøs rehydrering benyttes
  • Barn med alvorlig dehydrering skal innlegges for intravenøs rehydrering

Probiotika. Probiotiske melkesyrebakterier har vært anbefalt ved gastroenteritt for å forkorte varigheten av diaré. Det er imidlertid ikke støtte for dette i nye og større studier, og noen generell anbefaling kan ikke gis.

Kvalmestillende behandling.Ondansetron kan forsøkes dersom kraftig oppkast forhindrer peroral rehydrering. Forslått dosering til barn > 6 mnd/8 kg er en enkeltdose med ondansetron smeltetablett peroralt:

  • 8–15 kg: 2 mg
  • 15–30 kg: 4 mg
  • > 30 kg: 6–8 mg

Metoklopramid anbefales ikke pga. risiko for bivirkninger og lite dokumentert effekt.

Midler som hemmer peristaltikk og gastrointestinal sekresjon (inkl. loperamid), antibakterielle midler eller kull har ingen plass i behandlingen av akutt gastroenteritt.

Underkapitler

Legemidler

Sorter etter:

Grad av dehydrering - kliniske tegn

Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Claus Klingenberg og Ketil Størdal

Tabell: Grad av dehydrering - kliniske tegn

Parameter

Ingen til mild dehydrering

Moderat
dehydrering

Alvorlig

dehydrering

Vekttap (%)

<5

5-9

≥ 10

Væskeunderskudd (ml/kg)

<50

50-90

≥ 100

Aktivitet og bevissthet

Kjekk

Irritabel, urolig

Slapp, apatisk

Evne til å drikke

Normal

Tørst

Greier ikke drikke

Kapillær fyllningstid

Normal

2-3 sek

> 3 sek

Puls

Normal

Normal,
evt. takykardi

Rask og svak,
evt. langsom

Urinproduksjon

Normal

Redusert,
mørk urin

Anuri

Øyne

Normale

Innsunkne

Veldig innsunkne

Hudturgor

(undersøkes vertikalt lateralt på abdomen)

Går tilbake
umiddelbart

Noe nedsatt
(< 2sek)

Stående hudfold
(>2 sek)

Slimhinner

Fuktige

Tørre

Meget tørre

Respirasjon

Normal

Dyp

Dyp og rask, acidose

De seks uthevede er de mest sentrale tegn ved klinisk undersøkelse. Kombinasjon av flere tegn samtidig gis mer vekt i vurderingen enn enkeltfunn. Husk også vurdering av fontanelle hos spedbarn.

Kilder (Væske- og elektrolyttbehandling av barn)

Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Drysdale SB, Coulson T, Cronin N, Manjaly ZR, Piyasena C, North A, Ford-Adams ME, Broughton S. The impact of the National Patient Safety Agency intravenous fluid alert on iatrogenic hyponatraemia in children. Eur J Pediatr 2010; 169:813–817

Holliday MA, Segar WE. The maintenance need for water in parenteral fluid therapy. Pediatrics 1957; 19: 823–832

Ingvaldsen B. Væske, elektrolytter, blodgasser og infusjonsterapi. 2022. 7. utgave.

Klingenberg C, Reigstad H, Bye K, Nissen IB, Drage IM. Akuttveileder i pediatri: 1. Akutte prosedyrer og tilstander inkludert ulykker: 1.7 Intravenøs vedlikeholdsvæske behandling. 2021. [Internett]

Klingenberg C, Størdal K, Qadori MR, Kaasa EV. Akuttveileder i pediatri: 5.3 Akutt gastroenteritt og dehydrering. 2021 [Internett] .

Lehtiranta S, Honkila M, Kallio M, Paalanne N, Peltoniemi O, Pokka T, Renko M, Tapiainen T. Risk of Electrolyte Disorders in Acutely Ill Children Receiving Commercially Available Plasmalike Isotonic Fluids: A Randomized Clinical Trial. JAMA Pediatr 2021; 175:28-35

McNab S, Duke T, South M, Babl FE, Lee KJ, Arnup SJ, Young S, Turner H, Davidson A. 140 mmol/L of sodium versus 77 mmol/L of sodium in maintenance intravenous fluid therapy for children in hospital (PIMS): a randomised controlled double-blind trial. Lancet 2015; 385: 1090-7.

Reigstad H, Bye K, Nissen IB, Klingenberg C, Drage IM. Akuttveileder i pediatri: 1. Akutte prosedyrer og tilstander inkludert ulykker: 1.6 Hypovolemisk sirkulasjonssvikt og inkludert alvorlig dehydrering med elektrolyttforstyrrelser. 2021. [Internett]

Reigstad H, Drage IM, Nissen IB, Klingenberg C. Akuttveileder i pediatri: 2. Endokrinologi, metabolisme og elektrolyttforstyrrelser: 2.7 Natrium- og osmolalitetsforstyrrelsar. 2022. [Internett]

Somers MJ, Traum AZ: Hyponatremia in children: Evaluation and management. UpToDate 2022

Sterns RH. Pathophysiology and etiology of the syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion (SIADH) UpToDate 2021.

Svenske retningslinjer: Läkemedelsverket. Intravenös vätskebehandling til barn – behandlingsrekommendation. 2018. [Internett]

Weiss SL, et al. Surviving Sepsis Campaign International Guidelines for the Management of Septic Shock and Sepsis-Associated Organ Dysfunction in Children. Pediatric Critical Care Medicine 2020; 21:e52-106.

UK retningslinjer: National Institute for Health and Care Excellence. Intravenouse fluid therapy in children and young people in hospital: Algorithms for IV fluid therapy in children and young people in hospital (set of 6). 2015. [Internett]

Peroral rehydrering

Bruun T et al. Impact of the Rotavirus Vaccination Program in Norway After Four Years With High Coverage. Pediatr Infect Dis J 2021; 40: 368-374

Collinson S, et al. Probiotics for treating acute infectious diarrhoea. Cochrane Database of Systematic Reviews 2020, No.: CD003048.

Freedman SB, Willan AR, Boutis K, Schuh S. Effect of Dilute Apple Juice and Preferred Fluids vs Electrolyte Maintenance Solution on Treatment Failure Among Children With Mild Gastroenteritis: A Randomized Clinical Trial. JAMA 2016; 315:1966-74

Guarino A et al. European Society for Pediatric Gastroenterology, Hepatology, and Nutrition/European Society for Pediatric Infectious Diseases evidence-based guidelines for the management of acute gastroenteritis in children in Europe: update 2014. J Pediatr Gastroenterol Nutr. 2014; 59:132-52

Nino-Serna LF, Acosta-Reyes J, Veroniki AA, Florez ID. Antiemetics in Children With Acute Gastroenteritis: A Meta-analysis. Pediatrics 2020; 145, :e20193260

Steiner MJ et al. Is this child dehydrated? JAMA 2004; 291: 2746-54.

WHO manual for treatment of diarrhea: http://whqlibdoc.who.int/publications/2005/9241593180.pdf

Kilder (Væske- og elektrolyttbehandling)

Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Brannskadeavdelingen, Haukeland universitetssykehus. Metodebok i brannskadebehandling. Helse Bergen Oppdatert 2022

eHåndbok for Oslo universitetssykehus

Ingvaldsen B. Væske, elektrolytter, blodgasser og infusjonsterapi.7. utgave; 2022.

Jespersen B. Petersen JAK. Praktisk væske- og elektrolytbehandling. 3. utgave. København: Munksgaard; 2017.

Messmer AS, Zingg C, Muller M, Gerber JL,Schefold JC, Pfortmueller CA. Fluid overload and mortality in adult critical care patients – A systematic Review and Meta-analysis of obsevational studies. Crit Care Med. 2020;48(12):1862-1870

Metodebok.no for Helse Sør-Øst, OUS og Helse Vest, Helse Bergen.

NICE(National Institute for Health and Care Excellence). Intravenous fluid therapy in adults in hospital. Clinical guideline. 2013.Updated 2017.

Norsk forening for immunologi og transfusjonsmeisin, Den Norske Legeforening. Klinisk transfusjonshåndbok. 3.utgave. 2017.

Regionalt traumesenter, Oslo Universitetssykehus Ullevål. Traumemanualen. Metodebok. Oslo Universitetssykehus 2024.

Smith MD, McCall J, Plank L, Herbison GP, Soop M, Nygren J. Preoperative carbohydrate treatment for enhancing recovery after elective surgery. Cochrane Database of Syst Rev. 2014; 2014(8):CD009161

Society of Critical Care Medicine. Surviving sepsis campaign guidelines 2021. Critical Care Medicine. 2021

Zampieri FG, Bagshaw SM, Semler MW. Fluid therapy for critically ill adults with sepsis: A review. JAMA. 2023;329(22):1967-1980.