Hopp til hovedinnhold
Logo for Norsk Legemiddelhåndbok

Fedme

Revidert:
14.11.2025
Sist endret:
28.11.2025
Forfatter:

Jøran Sture Hjelmesæth

  • Symptomer: Lett grad av fedme (grad 1) gir sjelden symptomer. Mange personer med alvorlig fedme (grad 2-3) er imidlertid plaget av symptomer og sykdommer relatert til mekanisk belastning på luftveier, mage- tarmsystem eller vektbærende ledd. Eksempler på slike sykdommer er obstruktiv søvnapné, astma, gastroøsofageal refluks og kneartrose. Over tid øker risikoen for metabolske komplikasjoner ved overvekt som type 2 diabetes, høyt blodtrykk, fettleversykdom, og dyslipidemi, ofte uten symptomer.
  • Diagnostikk:
    Fedme er definert som BMI 30,0 kg/m2 eller mer, og inndeles i 
    1. Grad 1 (BMI 30,0-34,9 kg/m2)
    2. Grad 2 (BMI 35,0-39,9 kg/m2)
    3. Grad 3 (BMI 40,0 kg/m2 eller mer). 

      Overvekt er definert som BMI 25,0-29,9 kg/m2. 
      Alvorlig fedme er definert som fedme grad 3 eller fedme grad 2 pluss minst en vektrelatert følgesykdom eller risikofaktor.
      De fleste som har fedme grad 2-3 har for mye helseskadelig kroppsfett, men det gjelder ikke alle med fedme grad 1. Derfor anbefales det at man hos pasienter med BMI< 35 i tillegg vurderer om det foreligger bukfedme målt som midje-høyde-ratio 0,5 eller høyere.
  • Behandling: Personer med fedme eller overvekt pluss minst en kardiovaskulær risikofaktor eller vektrelatert følgesykdom, bør tilbys vektreduserende behandling gjennom en god dialog mellom pasient og behandler om behandlingsstrategien (samvalg). Internasjonale retningslinjer anbefaler at fedme bør behandles som en kronisk sykdom. Et behandlingsmål på 5-10% vektreduksjon i løpet av 6-12 måneder anbefales generelt, men større vektreduksjon (eks >15%) kan være indisert ved alvorlig fedme og/eller vektrelaterte følgesykdommer.
    1. Livsstilsbehandling: Atferdsbehandling med fokus på kalorirestriksjon for initial vektreduksjon (6 uker – 6 måneders varighet), mens tilleggsbehandling med økt fysisk aktivitet er viktig i vektstabiliseringsfasen (6 måneder – livslangt).
    2. Livsstilsbehandling og medikamentell behandling: Dersom pasientens behandlingsmål ikke nås med livsstilsbehandling alene, og BMI er ≥ 30 kg/m2, eller 27,0-29,9 med tilleggs-risikofaktorer, kan det være indikasjon for tillegg av medikamentell behandling.
    3. Livsstilsbehandling og kirurgisk behandling: Ved manglende effekt av medikamentell behandling og/eller ved sykelig overvekt kan det være indikasjon for vektreduserende (bariatrisk) kirurgi.
  • Aktuelle legemidler
    1. Orlistat
    2. Bupropion-naltrekson
    3. Liraglutid
    4. Semaglutid
    5. Tirzepatid
    6. Andre

      Se Behandling av fedme - Legemiddelbehandling og respektive omtale i Legemidler mot overvekt/fedme for utdypende.

Fedme er et av verdens største helseproblemer og defineres av verden helseorganisasjon (WHO Obesity and overweight) som en kronisk sykdom. Globalt (2022) har minst 890 millioner voksne mennesker BMI ≥ 30 kg/m2, hvorav omtrent 1 million i Norge. Fedme øker risikoen for en rekke somatiske og psykiske sykdommer, og vektreduksjon kan både forebygge og lindre disse.

Fedme defineres som en kronisk sykdom med høy kroppsfettmasse som gir økt risiko for en rekke andre kroniske sykdommer som type 2 diabetes, fettleversykdom, høyt blodtrykk, obstruktiv søvnapné, astma, hjerte- karsykdom, PCOS og flere kreftsykdommer. I tillegg er fedme assosiert med økt risiko for mentale lidelser som depresjon, angst, og spiseforstyrrelser, samt redusert livskvalitet. Personer med fedme er hyppig utsatt for stigmatisering, diskriminering og fordommer fra folk flest, inkludert helsepersonell. Mange opplever det som skambelagt å ta opp vektproblemer når man er hos legen og lar derfor temaet ligge. Forskning viser imidlertid at de fleste pasientene ønsker at legen tar opp vektrelatert helse på en respektfull måte. Alle leger bør ha tilstrekkelig kunnskap til å kunne diagnostisere fedme og relaterte sykdommer, samt ved behov å kunne gi gode råd om vektreduksjon gjennom lavere kaloriinntak og/eller økt fysisk aktivitet. I tillegg bør alle leger kunne forskrive vektreduserende medisiner som supplement til livsstilsbehandling.

Lett grad av fedme (grad 1) gir sjelden symptomer. Mange personer med mer alvorlig fedme (grad 2-3) er imidlertid plaget av symptomer og sykdommer relatert til mekanisk belastning på luftveier, mage- tarmsystem eller vektbærende ledd. Eksempler på slike sykdommer er obstruktiv søvnapné, astma, gastroøsofageal refluks og kneartrose. Over tid øker risikoen for metabolske komplikasjoner ved overvekt som type 2 diabetes, høyt blodtrykk, fettleversykdom, dyslipidemi, hjertesvikt (dobling) og hjertekarsykdom, ofte uten symptomer.

Hyppig oppfølging anbefales i internasjonale retningslinjer, spesielt i vektreduksjonsfasen (6-12 uker). Deretter anbefales noe sjeldnere oppfølging, eks hver annen uke til hver måned. Norske retningslinjer (2011) er noe mindre omfattende og anbefaler månedlig oppfølging de første 6 månedene av behandlingen og hver tredje måned etter 1 år.

Fedme er hovedsakelig forårsaket av et fedmedisponerende miljø med et overskudd av billig energitett mat og drikke som tåles dårlig av arvelig disponerte enkeltindivider.

Forebygging av overvekt og fedme bør hovedsakelig skje på samfunnsnivå, og da med strukturelle tiltak som for eksempel sunn skatteveksling og forbud mot markedsføring av usunn mat til barn og unge.

Forekomsten av fedme i verden er tredoblet siden 1975, og i 2022 hadde 890 millioner voksne mennesker fedme (1 million i Norge). Overvekt og fedme dreper flere mennesker globalt enn undervekt.

Overvekt og fedme er et resultat av kronisk energioverskudd forklart av høyere energiinntak enn energiforbruk. Hovedårsaken til fedme er en kombinasjon av arvelig disposisjon (polygen arv) for økt sultfølelse og redusert metthetsfølelse og et fedmedisponerende miljø. For utdypende, se epigenetikk og fedme f.eks. Benestad doi: 10.4045/tidsskr.16.0334.

Svært sjelden har fedme hos voksne spesifikke årsaker utover en kombinasjon av arvelig disposisjon og miljøfaktorer. Fedme kan imidlertid også sees ved Cushing syndrom og hypotyreose. Monogene former for fedme sees svært sjelden, men disse debuterer som regel med sterk appetitt og matsøkende atferd allerede de første levemånedene og med fedmedebut i løpet av tidlige barneår.

Økende BMI gir økt risiko for en rekke vektrelatert følgesykdommer og for tidlig død inkl. kreft og hjertekarsykdom.

Pasienten bør informeres nøye om hensikten med og nytten av behandlingen, hvordan behandlingen bør gjennomføres, hvor lenge medisinen skal brukes, samt bivirkninger. Husk spesielt at et vekttap på minst 5 % av opprinnelig kroppsvekt etter 12–16 uker er nødvendig for videre forskrivning av medikamentet. Målet bør være varig vektreduksjon og det kan være nødvendig med livslang behandling. Fysisk aktivitet (eks. 30-60 min rask gange 5 dager i uken) er appetittregulerende og spesielt viktig for vektstabilisering. Vektreduksjon og fysisk aktivitet vil forebygge eller bedre følgesykdommer, gi høyere livskvalitet, bedre søvnkvalitet, samt øke fertiliteten hos kvinner.

Orlistat, liraglutid, semaglutid, tirzepatid og bupropion-naltrekson kan seponeres brått. Gradvis dosereduksjon anbefales for fentermin-topiramat for å forebygge krampeanfall.

Se eget avsnitt under Behandling av fedme: Seponering eller nedtrapping av langtidsvirkende GLP-1-reseptoragonister.

Vektreduksjon gir økt fertilitet hos kvinner med overvekt og fedme. Orlistat absorberes ikke og medfører derfor ingen risiko for fosteret. For orlistat, naltrekson, bupropion, liraglutid, semaglutid og tirzepatid er det anført at erfaring med graviditet mangler. Det tilrådes derfor å se til SPC for de respektive virkestoffer i om at SPC oppdateres så snart erfaring/faggrunnlag foreligger. Det anbefales uansett ikke å benytte preparater som reduserer vekt når man er gravid. Kvinner i fertil alder bør benytte sikker prevensjon under behandling med vektreduserende medikamenter.

Vektrelatert følgetilstander som obstruktiv søvnapné, astma, gastroøsofageal refluks og kneartrose, samt metabolske komplikasjoner som type 2 diabetes, høyt blodtrykk, fettleversykdom, dyslipidemi og polycystisk ovariesyndrom.

Overweight and obesity management, NICE guideline, lenke Overview | Overweight and obesity management | Guidance | NICE. Sist oppdatert 14.01.25.

Obesity in adults: a clinical practice guideline. CMAJ August 04, 2020 192 (31) E875-E891; DOI: https://doi.org/10.1503/cmaj.191707

Semlitsch T, Stiegler FL et al. Management of overweight and obesity in primary care—A systematic overview of international evidence-based guidelines. https://doi.org/10.1111/obr.12889

European Practical and Patient-Centred Guidelines for Adult Obesity Management in Primary Care. Obes Facts 2019;12:40–66 https://doi.org/10.1159/000496183

Tak, Y.J., Lee, S.Y. Long-Term Efficacy and Safety of Anti-Obesity Treatment: Where Do We Stand?. Curr Obes Rep 10, 14–30 (2021). https://doi.org/10.1007/s13679-020-00422-w

BMJ Best Practice. Obesity in adults. Treatment algorithm.

Effect of Weekly Subcutaneous Semaglutide vs Daily Liraglutide on Body Weight in Adults With Overweight or Obesity Without Diabetes. JAMA. 2022;327(2):138-150. doi:10.1001/jama.2021.23619

UpToDate. Obesity in adult. Drug therapy. Sist oppdatert 6. oktober 2022. Phentermine-topiramate.

Hjelmesæth JS, Lund RS, Sagen JV, Valderhaug TG. Vektreduserende medisiner – for hvem, hvordan, hvor lenge? Tidsskr Nor Legeforen 2022 doi: 10.4045/tidsskr.22.0115.

Rolin J, Ødegård RA, Amundsen VV, Köpp UMS, Kokkvoll A, Júlíusson RB, Hjelmesæth JS. Medikamentell tilleggsbehandling for vektreduksjon hos ungdom med alvorlig fedme Tidsskr Nor Legeforen 2022 doi: 10.4045/tidsskr.22.0540.

Rubino F, et al.. Definition and diagnostic criteria of clinical obesity. Lancet Diabetes Endocrinol. 2025 Mar;13(3):221-262. doi: 10.1016/S2213-8587(24)00316-4. Epub 2025 Jan 14. Erratum in: Lancet Diabetes Endocrinol. 2025 Mar;13(3):e6. doi: 10.1016/S2213-8587(25)00006-3. PMID: 39824205; PMCID: PMC11870235.

Busetto, L., Dicker, D., Frühbeck, G. et al. A new framework for the diagnosis, staging and management of obesity in adults. Nat Med 30, 2395–2399 (2024). https://doi.org/10.1038/s41591-024-03095-3

McGowan, B., Ciudin, A., Baker, J.L. et al. Framework for the pharmacological treatment of obesity and its complications from the European Association for the Study of Obesity (EASO). Nat Med (2025). https://doi.org/10.1038/s41591-025-03765-w

Underkapitler

Diagnostikk av fedme

Revidert:
14.11.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Jøran Sture Hjelmesæth

Kroppsfettmasse er sterkt korrelert til BMI, og fedme hos voksne er definert som BMI høyere eller lik 30,0 kg/m2. Fedme kan deles i 3 kategorier (Grad 1-3) med økende grad av risiko for vektrelaterte følgesykdommer. Fedme grad 1 gir moderat økt risiko, grad 2 høy risiko og grad 3 svært høy risiko for slike sykdommer.

  1. Fedme grad 1 (BMI 30,0-34,9)
  2. Fedme grad 2 (BMI 35,0-39,9)
  3. Fedme grad 3 (BMI 40,0 kg/m2 eller mer). 

Overvekt er definert som BMI 25,0-29,9 kg/m2. Alvorlig fedme er definert som fedme grad 3 eller fedme grad 2 pluss minst en vektrelatert følgesykdom eller risikofaktor.

En ekspertgruppe har nylig anbefalt at BMI-kriteriene (over) kan brukes som en initial screening hos aktuelle pasienter, men at høy BMI ikke er tilstrekkelig for diagnostikk av fedme som sykdom. Ekspertgruppen foreslo at fedmediagnosen i tillegg til høy BMI krever et objektivt mål på unormal fettmasse målt som høy fettprosent (målt med bioimpedanse eller DEXA) eller bukfedme. Fedme som sykdom kan diagnostiseres i praksis hvis BMI≥30 og midje-høyde-ratio (midje i cm/høyde i cm) er ≥0,5. I tillegg foreslås det at aktiv vektreduserende behandling kun er nødvendig hvis pasienten har klare fedme relaterte symptomer eller sterkt redusert dagliglivsaktivitet (klinisk fedme). Dette forslaget er ikke en etablert retningslinje og noe omdiskutert, men kan være til hjelp i den kliniske vurderingen av behandlingsindikasjon.

En annen ekspertgruppe fra den europeiske fedmeorganisasjonen (EASO) har lansert sitt eget forslag til rammeverk for fedmediagnostikk, der man definerer behandlingskrevende fedme som enten BMI ≥30, eller BMI ≥25 og midje-høyde-ratio ≥ 0,5 pluss medisinske eller psykologiske funksjonsnedsettelser eller komplikasjoner. 

Overskuddsfett lokalisert i bukhulen er mer helseskadelig enn underhudsfett på rumpe og lår, og forskjellige mål på abdominal fedme gir viktig tilleggsinformasjon for vurdering av risiko for fremtidig sykdom. Det enkleste målet for abdominal fedme er midjemål, som måles i horisontalplanet mellom underkanten av det nederste ribbeinet og øvre del av hoftekammen. Midje-høyde-ratio er imidlertid en bedre prediktor for kardiometabolsk sykdom, og man kan bruke de samme grenseverdiene for alle - dvs. barn, kvinner, menn og ulike etnisiteter.

The National Institute for Health and Care Excellence (NICE) har etter en litteraturgjennomgang anbefalt at midje-høyde-ratio brukes som tillegg til BMI (< 35) for å screene befolkningen med råd om oppfølging, og at en midje-høyde-ratio større eller lik 0,5 er diagnostisk for bukfedme.

Den såkalte hyssingtesten anbefales som en enkel screeningmetode for bukfedme:

  1. Høyden måles med en hyssing som klippes av i tilsvarende lengde.
  2. Hyssingen brettes i to.
  3. Den brettede dobbelthyssingen legges rundt midjen.

Hvis dobbelthyssingen ikke når rundt midjen, er midjen større enn halvparten av høyden, og det kan foreligge helseskadelig bukfedme. Hvis hyssingtesten indikerer bukfedme anbefaler NICE at man spør fastlegen eller annet helsepersonell om en vurdering og eventuell behandlingsråd.

  1. Identifying and assessing overweight, obesity and central adiposity | Overweight and obesity management | NICE guideline NG246.
  2. Sweatt, K., Garvey, W.T. & Martins, C. Strengths and Limitations of BMI in the Diagnosis of Obesity: What is the Path Forward?. Curr Obes Rep 13, 584–595 (2024). https://doi.org/10.1007/s13679-024-00580-1
  3. Busetto, L., Dicker, D., Frühbeck, G. et al. A new framework for the diagnosis, staging and management of obesity in adults. Nat Med 30, 2395–2399 (2024). https://doi.org/10.1038/s41591-024-03095-3
  4. Rubino F, Cummings DE, et al. Definition and diagnostic criteria of clinical obesity. Lancet Diabetes Endocrinol. 2025 Mar;13(3):221-262. doi: 10.1016/S2213-8587(24)00316-4. Epub 2025 Jan 14. Erratum in: Lancet Diabetes Endocrinol. 2025 Mar;13(3):e6. doi: 10.1016/S2213-8587(25)00006-3. PMID: 39824205; PMCID: PMC11870235.
  5. McGowan, B., Ciudin, A., Baker, J.L. et al. Framework for the pharmacological treatment of obesity and its complications from the European Association for the Study of Obesity (EASO). Nat Med (2025). https://doi.org/10.1038/s41591-025-03765-w

Behandling av fedme

Revidert:
14.11.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Jøran Sture Hjelmesæth

Personer med overvekt (BMI 25-29,9) pluss minst en kardiovaskulær risikofaktor eller vektrelatert følgesykdom eller fedme (BMI ≥ 30), bør tilbys vektreduserende behandling gjennom en god dialog mellom pasient og behandler, se Helsedirektoratets Nasjonal faglig retningslinjer for primærhelsetjenesten IS-1735 (voksne).

Internasjonale og nasjonale retningslinjer anbefaler at fedme bør behandles som en kronisk sykdom. Et behandlingsmål på 5-10% vektreduksjon i løpet av 6-12 måneder anbefales generelt, men større vektreduksjon (≥15%) kan være indisert ved alvorlig fedme og/eller vektrelaterte følgesykdommer.

Andre behandlingsmål enn vektreduksjon kan være minst like viktige og motiverende for de som har vektrelaterte følgesykdommer. Bedring eller remisjon av type 2 diabetes, høyt blodtrykk, søvnapné, kneartrose og infertilitet er viktige behandlingsmål for pasienter med en eller flere av disse følgesykdommene. Se DOI https://doi.org/10.1038/s41591-025-03765-w f.eks. figur 1.

Enkel atferdsbehandling med hovedfokus på kalorirestriksjon er basis for alle typer vektreduserende behandling. Etter en initial vektreduksjonsfase (eks. 6 uker – 6 måneder) følger en livslang vekststabiliseringsfase der også økt fysisk aktivitet er viktig.

  1. Livsstilsbehandling: Atferdsbehandling med fokus på kalorirestriksjon for initial vektreduksjon (6 uker – 6 måneders varighet), mens tilleggsbehandling med økt fysisk aktivitet er viktig i vektstabiliseringsfasen (6 måneder – livslangt).
  2. Livsstilsbehandling og medikamentell behandling: Dersom pasientene behandlingsmål ikke nås med livsstilsbehandling alene, og BMI er ≥ 30 kg/m2, eller 27,0-29,9 med tilleggs-risikofaktorer, kan det være indikasjon for tillegg av medikamentell behandling.
  3. Livsstilsbehandling og kirurgisk behandling: Ved manglende effekt av medikamentell behandling og/eller ved sykelig overvekt kan det være indikasjon for vektreduserende (bariatrisk) kirurgi.

Mange pasienter ønsker en rask (eks. 6-12 uker) initial vektreduksjon, mens andre foretrekker en langsommere (6-12 måneder) metode. Begge metoder kan gi god vektreduksjon, men i vektstabiliseringsfasen vil de fleste oppleve økende sult, nedsatt metthetsfølelse og økt glede av god mat, hvilket kan gjøre det svært krevende å holde vekten. Det er derfor viktig å legge en god og konkret plan for hvordan opprettholde varig vektstabilisering etter at behandlingsmålet er nådd. Eksempler på konkrete vektstabiliseringstiltak mot sult og redusert metthet kan være god planlegging med regelmessige måltider, proteinrik mat, fiberrik mat, samt spise langsomt. Likevel vil mange ha behov for medikamentell støtte for å forebygge ny vektøkning.

  1. Orlistat kpsl 120 mg inntil 3 ganger daglig. Orlistat kapsel 120 mg tas i forbindelse med inntil 3 hovedmåltider. Orlistat er en lipasehemmer som hemmer opptaket av fett fra tarmen, hvilket også kan gi plagsomme bivirkninger. Ved langvarig behandling kan det være aktuelt med et multivitamintilskudd som inneholder fettløselige vitaminer (Vitamin A, D, E og K). Orlistat har liten gjennomsnittlig placebojustert vektreduksjon, 2,6% etter 1 år. Behandling avbrytes etter 12 uker hvis < 5% vektreduksjon. Orlistat er ikke indisert for behandling av barn. 
  2. Bupropion-naltrekson 8mg/90 mg depotablett, fra 1 tbl dgl til 2 tbl 2 ganger daglig. Bupropion er en svak dopamin- og noradrenalinreopptakshemmer, og naltrekson er en µ-opioidantagonist. Manglende sikkerhetsdata gjør at bupropion-naltrekson depottabletter bør brukes med forsiktighet ved hjerte- og karsykdom. Gj.sn. placebojustert vektreduksjon 4,0%. Bupropion-naltrekson har flere kontraindikasjoner, de viktigste er ukontrollert hypertensjon, tidligere krampeanfall, avvenning alkohol eller benzodiazepiner, bipolar lidelse, anoreksi, bulimi, samt pågående opioidbehandling. Behandling avbrytes etter 16 uker (fra behandlingsstart) hvis < 5% vektreduksjon. 
  3. Liraglutid 3,0 mg s.c inj 1 gang daglig. Gj.sn. placebojustert vektreduksjon 5,4%. Behandling avbrytes etter 12 uker på maks tolererbare dose hvis < 5% vektreduksjon. Se EMA statement on ongoing review of GLP-1 receptor agonists, sist oppdatert 11.07.2023.
  4. Semaglutid 2,4 mg s.c. inj 1 gang ukentlig. STEP 1-studien viste at ukentlig behandling med GLP-1-reseptoragonisten semaglutid 2.4 mg (Wegovy®) hos pasienter uten diabetes viste 14,9% (12,4% placebojustert) gjennomsnittlig vektreduksjon etter 68 ukers behandling (uavhengig av eventuell medikamentell behandlingsslutt), og omtrent halvparten (50,5%) hadde 15% vektreduksjon eller mer. En klinisk, randomisert kontrollert head-to-head-studie har vist at ukentlig semaglutid 2,4 mg (Wegovy®) har nesten 3 ganger så stor vektreduserende som liraglutid 3,0 mg daglig (14% vs 5% placebojustert effekt etter 68 uker). Se EMA statement on ongoing review of GLP-1 receptor agonists, sist oppdatert 11.07.2023.
  5. Fentermin-topiramat kapsler, 1 kapsel (fra 3,75 mg/23 mg til 15/92 mg) daglig. (Qsiva®). Mangler data på kardiovaskulære effekter av fentermin. Doserelatert økning i forekomsten depresjon, angst og kognitive bivirkninger. Brå seponering kan føre til krampeanfall, og gradvis dosereduksjon anbefales derfor. Gj.sn. placebojustert vektreduksjon 6,8%. 
    Varsel fra DMP - Sikkerhetsinformasjon:
  6. Setmelanotid inj 1 gang daglig (SPC) er en MC4R-agonist som kan redusere sult og vekt hos pasienter med sjeldne genetiske tilstander som gir fedme i tidlig barnealder. Pasienter med dokumentert mangel på pro-opiomelanocortin (POMC), proprotein subtilisin/kexin type 1 (PCSK1), eller leptinreseptor (LEPR) kan ha nytte av setmelanotid. Vanlige bivirkninger er gastrointestinale symptomer, hodepine, injeksjonsstedirritasjon, og hyperpigmentering. Se Nye metoder beslutning 28.04.2025 setmelanotid.
  7. Tirzepatid 2,5-15 mg s.c. inj 1 gang ukentlig Se virkestoffomtale Tirzepatid. SURMOUNT-1-studien viste at ukentlig behandling med GIP/GLP-1-reseptoragonisten tirzepatid 15 mg (Mounjaro®) ga 20,9% (17,8% placebojustert) gj.sn. vektreduksjon (uavhengig av eventuell medikamentell behandlingsslutt), og mer enn 2 av 3 (71 %) deltakere hadde 15% vektreduksjon eller mer. En klinisk, randomisert head-to-head-studie har vist at ukentlig tirzepatid (Mounjaro®) i maksimal tolererbar dose (10-15 mg) ga 40% større vektreduksjon enn semaglutid (Wegovy®) i maksimal tolererbar dose (21,6 % vs 15,4 % etter 72 uker).

De to langtidsvirkende GLP-1-reseptoragonistene semaglutid (Wegovy®) og tirzepatid (Mounjaro®) virker appetittdempende og kan gi stor vektreduksjon (1). Flere studier har vist at minst halvparten av de som starter med en av disse medisinene har sluttet etter 1 år (2) mange når ikke maksimal dose under behandling. Mulige årsaker til seponering kan være manglende effekt, bivirkninger, dårlig økonomi eller oppnådd vektplatå. Konsekvensene av seponering er imidlertid ofte økt appetitt, noen ganger i form av ulvehunger, uønsket vektstigning samt forverring av kardiometabolske risikofaktorer (3,4).

Det mangler evidensbaserte retningslinjer eller strategier for å forebygge uønsket vektøkning, appetittøkning og reversering av kardiometabolske risikofaktorer relatert til nedtrapping eller seponering av GLP-1-reseptoragonister. Vektøkning etter vekttap er imidlertid et like stort problem etter ikke-medikamentell vektreduksjon (4).

Basert på eksisterende litteratur og kliniske erfaringer foreslås en helhetlig strategi som gjør at pasient og lege sammen kan planlegge et behandlingsforløp som inkluderer opptrapping, stabilisering og ev. nedtrapping av medikamentdose. Legen bør i tett samarbeid med pasienten starte arbeidet allerede før behandlingsstart, fortsette under doseopptrapping og deretter iverksette nødvendige tiltak når pasienten ytrer ønske om nedtrapping eller seponering.

  1. Før behandlingsstart, sett av god tid til en samtale; samvalg (5): 
    1. Diskutér konkrete behandlingsmål og behandlingsvarighet? Lag en individuell plan med konkrete tidspunkter for oppfølging og kontroll
    2. Informer nøye om medikamentenes virkningsmekanismer, varierende vektreduserende effekt og bivirkninger
    3. Spør om pasienten har råd til behandlingen over tid?
  2. De første 3-4 månedene (doseopptrapping), følg nøye med på vektreduksjon og bivirkninger
    1. Avvent doseøkning hvis plagsomme gastrointestinale bivirkninger. Disse er mest uttalt i starten av behandlingen, og avtar oftest etter noen uker
    2. Vurder dosereduksjon/seponering dersom bivirkningene ikke avtar over lenger tid
  3. Nedtrapping, seponering, diskuter om ønskelig/tilrådelig (samvalg) å:
    1. fortsette med maksimal tolererbar dose for å holde vekten
    2. bruke langsom dosenedtrapping inntil plagsom sult eller vektøkning oppstår (eks. samme trinn som doseopptrapping, 4 uker på hvert dosenivå), øk evt dosen igjen ved behov
    3. bruke lenger doseintervaller på samme dose, eks. 10-14 dager (6)
    4. bruke mikrodosering/klikkmetoden (7) hvilket ikke er anbefalt av blant annet sikkerhetsmessige grunner, men veldig mye brukt i praksis (8)
    5. seponere, med sannsynlig økt appetitt og vektøkning
  4. Hvordan redusere sult og øke metthetsfølelse under nedtrapping og seponering?
    1. Velg lite prosessert, lite energitett, proteinrik og fiberrik mat (9)
    2. Spis regelmessig, langsomt og tygg maten godt, drikk vann før måltid
    3. Vær fysisk aktiv (10), eks 30-60 min rask gange daglig
    4. Ha en god søvnrytme
  1. McGowan, B., Ciudin, A., Baker, J.L. et al. A systematic review and meta-analysis of the efficacy and safety of pharmacological treatments for obesity in adults. Nat Med (2025). doi.org/10.1038/s41591-025-03978-z
  2. Thomsen RW, Mailhac A, Løhde JB, Pottegård A. Real-world evidence on the utilization, clinical and comparative effectiveness, and adverse effects of newer GLP-1RA-based weight-loss therapies. Diabetes Obes Metab. 2025 Apr;27 Suppl 2(Suppl 2):66-88. doi: 10.1111/dom.16364. Epub 2025 Apr 8. PMID: 40196933; PMCID: PMC12000858.
  3. Wilding JPH, Batterham RL, et. al.: STEP 1 Study Group. Weight regain and cardiometabolic effects after withdrawal of semaglutide: The STEP 1 trial extension. Diabetes Obes Metab. 2022 Aug;24(8):1553-1564. doi: 10.1111/dom.14725. Epub 2022 May 19. PMID: 35441470; PMCID: PMC9542252.
  4. van Baak, M.A., Mariman, E.C. Physiology of Weight Regain after Weight Loss: Latest Insights. Curr Obes Rep 14, 28 (2025). https://doi.org/10.1007/s13679-025-00619-x
  5. HelseNorge: Velg riktig behandling for alvorlig fedme
  6. Cengiz A, Wu CC, Lawley SD. Alternative dosing regimens of GLP-1 receptor agonists may reduce costs and maintain weight loss efficacy. Diabetes Obes Metab. 2025 Apr;27(4):2251-2258. doi: 10.1111/dom.16229. Epub 2025 Feb 14. PMID: 39950222; PMCID: PMC11885104.
  7. Wegovy - Hvor mange klikk? | Helseresepten https://www.helseresepten.no/artikkel/wegovy---hvor-mange-klikk
  8. Anne M. Komé, Mary M. Chandran, Shelby S. Tungate Lopez, John B. Buse, Klara R. Klein; One Size Does Not Fit All: Understanding Microdosing Semaglutide for Diabetes in Multidose Pens. Diabetes Care 20 February 2025; 48 (3): e25–e27. https://doi.org/10.2337/dc24-2575
  9. James Stubbs R., Horgan Graham, Robinson Eric, Hopkins Mark, Dakin Clarissa and Finlayson Graham 2023Diet composition and energy intake in humansPhil. Trans. R. Soc. B37820220449. doi.org/10.1098/rstb.2022.0449
  10. Simon Birk Kjær Jensen, Martin Bæk Blond, Rasmus Michael Sandsdal, Lisa Møller Olsen, Christian Rimer Juhl, Julie Rehné Lundgren, Charlotte Janus, Bente Merete Stallknecht, Jens Juul Holst, Sten Madsbad, Signe Sørensen Torekov, Healthy weight loss maintenance with exercise, GLP-1 receptor agonist, or both combined followed by one year without treatment: a post-treatment analysis of a randomised placebo-controlled trial, eClinicalMedicine, Volume 69, 2024, 102475, ISSN 2589-5370, https://doi.org/10.1016/j.eclinm.2024.102475. (https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S2589537024000543)
  11. McGowan, B., Ciudin, A., Baker, J.L. et al. Framework for the pharmacological treatment of obesity and its complications from the European Association for the Study of Obesity (EASO). Nat Med (2025). https://doi.org/10.1038/s41591-025-03765-w
  12. Wilding JPH, Batterham RL, et al; STEP 1 Study Group. Once-Weekly Semaglutide in Adults with Overweight or Obesity. N Engl J Med. 2021 Mar 18;384(11):989-1002. doi: 10.1056/NEJMoa2032183. Epub 2021 Feb 10. PMID: 33567185.
  13. Jastreboff AM, le Roux CW, et al. SURMOUNT-1 Investigators. Tirzepatide for Obesity Treatment and Diabetes Prevention. N Engl J Med. 2025 Mar 6;392(10):958-971. doi: 10.1056/NEJMoa2410819. Epub 2024 Nov 13. PMID: 39536238.
  14. Aronne LJ, Horn DB, le Roux CW, Ho W, Falcon BL, Gomez Valderas E, Das S, Lee CJ, Glass LC, Senyucel C, Dunn JP; SURMOUNT-5 Trial Investigators. Tirzepatide as Compared with Semaglutide for the Treatment of Obesity. N Engl J Med. 2025 Jul 3;393(1):26-36. doi: 10.1056/NEJMoa2416394. Epub 2025 May 11. PMID: 40353578.