Hopp til hovedinnhold
Logo for Norsk Legemiddelhåndbok

Glukosesenkende behandling

Revidert:
07.01.2026
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Tore Julsrud Berg

  1. Type 1-diabetes: Se:
  2. Type 2-diabetes:
    • Behandlingen er for tiden komplisert fordi de enkelte blodglukosesenkende medikamenter har gunstige effekter på nyre- og kardiovaskulær sykdom uavhengig av glukosesenkingen. Refusjonsreglene for kombinasjoner er også komplisert.
    • Metformin er førstevalget når pasienter med type 2-diabetes trenger blodsukkersenkende legemidler.
    • Dersom pasienten ikke oppnår tilstrekkelig glukosekontroll på høyeste tolererte dose metformin, kan metformin kombineres med enten SGLT-2 hemmer, GLP-1 analog, basalinsulin, sulfonylurea eller DPP-4-hemmer. Hvis det er behov for å senke HbA1c mer enn 22 mmol/mol (2 %-poeng), anbefales det å velge insulin eller en GLP1-analog da de andre alternativene har mindre blodglukosesenkende virkning. Insulin har umiddelbar effekt ved uttalt hyperglykemi mens GLP-1 analoger må titres opp over 3 mnd.
    • Se Blodglukosesenkende legemidler (unntatt insulin) ved type 2-diabetes, samt Nasjonal faglig retningslinje: 5.2 Blodsukkersenkende behandling og behandlingsmål ved diabetes type 2, og Helsedirektoratet Nasjonal faglig retningslinje pkt 5.2 Praktisk ved behov for kombinasjonsterapi.
  3. Refusjonsregler mm, se:

Tabell behandlingsmål: Diabetes – kortversjon av nasjonal faglig retningslinje – A5 revidert desember 2019, se side 9.

Behandlingsmålene er anbefalte mål som kan redusere risikoen for akutte komplikasjoner og utvikling av senkomplikasjoner samt sikre best mulig livskvalitet hos personer med diabetes. God blodglukosekontroll reduserer forekomsten av mikrovaskulære komplikasjoner og kan også ha gunstig effekt på aterosklerotiske komplikasjoner. Det må gjøres en avveining mellom den reelle medisinske gevinsten og den individuelle belastningen det medfører å nå et bestemt behandlingsmål. En sentral utfordring blir å hjelpe pasienten til å mestre behandlingen og derved forebygge utviklingen av senkomplikasjoner. Samtidig må man avgrense de psykologiske problemene som kan følge av sykdommen og behandlingen. Dette krever styrking av pasientens evne og motivasjon til å gjennomføre de daglige behandlingstiltakene. De behandlingsverktøyene som tas i bruk må individualiseres.

Ved type 2-diabetes bør intensivert blodglukosesenkende behandling tilpasses til den enkelte pasient. Behandlingsmål for de fleste pasienter vil være HbA1c omkring 53 mmol/mol (7 %). Hos en del pasienter, særlig yngre og nydiagnostiserte, som forholdsvis lett når behandlingsmålet ved å endre livsstil og eventuelt bruke 1-2 medikamenter, kan det være aktuelt med lavere behandlingsmål (for eksempel HbA1c omkring 48 mmol/mol (6,5 %)).

HbA1c mellom 53 - 64 mmol/mol (7,0 og 8,0 %) kan være aktuelt for pasienter med: Lang sykdomsvarighet eller betydelig komorbiditet (særlig ved redusert nyrefunksjon, eGFR < 45 ml/min/1,73 m2), eller risiko for hypoglykemi.

For personer på sykehjem og andre med betydelig reduserte leveutsikter er målet å unngå symptomatisk hyperglykemi. Det oppnås hos de fleste når blodsukkeret sjelden overstiger 12-14 mmol/l.

Det anbefales at personer med diabetes har en kost i tråd med Helsedirektoratets kostråd, men matvarer med mye stivelse og sukker påvirker blodglukose, og derfor bør inntaket av slike matvarer tilpasses den enkelte. Betydelig vektreduksjon (10-15 kg) hos overvektige pasienter med kort diabetesvarighet kan føre til remisjon av type 2 diabetes (se Direct Diabetes remission clinical trail Mike Lean). Ved bruk av måltidsinsulin tilpasses dosen inntaket. Kosten kjennetegnes av:

  • rikelig med grønnsaker
  • daglig inntak av bær og frukt
  • rikelig med belgvekster (bønner, erter og linser)
  • fullkornsprodukter med mye fiber, hele korn og kjerner
  • fisk/sjømat og fugl i større grad enn rødt kjøtt, og rene råvare framfor farse-produkter
  • magre meieriprodukter
  • matoljer (som olivenolje og rapsolje), og myke/flytende margariner (med mye umettet fett), nøtter og kjerner som fettkilder
  • begrenset inntak av alle typer tilsatt/fritt sukker, inkludert fruktose (maksimalt ca. 10 energiprosent; 50-70 g eller 25-35 sukkerbiter per dag), og moderat bruk av energifrie søtstoffer
  • begrenset mengde salt

Ved type 2-diabetes er det dokumentasjon for å anbefale kostmønstrene under. Alle kostmønstrene er også forenelig med kostrådene ovenfor:

  • tradisjonell middelhavskost
  • moderat karbohydratredusert kost
  • kost med lav glykemisk indeks
  1. Personer med type 2-diabetes anbefales å være fysisk aktive med moderat til høy intensitet minimum 150 minutter per uke.
  2. Det er et dose-respons-forhold og økt aktivitet gir økt gevinst. Både styrketrening og utholdenhetstrening påvirker blodsukkeret gunstig, og kombinasjonen gir best effekt. Derfor foreslås det at personer med type 2-diabetes tilbys et strukturert program bestående av både utholdenhets- og styrketrening.
  3. Barn og unge som har diabetes type 1 bør være fysisk aktive 60 minutter hver dag. Aktiviteten bør være moderat til hard. Dette er i tråd med de generelle anbefalingene for barn.
  4. Voksne med diabetes type 1 bør være fysisk aktive med moderat til høy intensitet minimum 150 minutter per uke.

Diabetes krever hos mange hyppig kontroll og justering av behandlingen. Hovedansvaret for behandlingen ligger hos personen med diabetes selv, med tilstrekkelig støtte og hjelp fra helsepersonell. Alle som behandles med insulin eller perorale antidiabetika må få tilstrekkelig opplæring i bruken av legemidlene og praktiske ferdigheter som egenmåling av blodglukose og injeksjonsteknikk.

Underkapitler

Insulinbehandling

Revidert:
07.01.2026
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Tore Julsrud Berg

  • Absolutte indikasjoner inkluderer type 1-diabetes (unntak: enkelte pasienter med LADA) og gravide med diabetes som trenger legemiddelbehandling der metformin ikke er et alternativ. 
  • Relative indikasjoner inkluderer manglende oppnåelse av behandlingsmål med kost- og annen blodglukosesenkende behandling, spesifikke diabetiske senkomplikasjoner og midlertidig ved interkurrente sykdommer.

Insulintyper på markedet i Norge, se tabeller Typer Insulin Diabetesforbundet.

Det er viktig at middels langtidsvirkende (NPH) insulin blandes godt før bruk. Langsomtvirkende insulinanaloger er homogene løsninger som ikke trenger å blandes før bruk.

Mesteparten av insulinbehandlingen ved type 2-diabetes kan startes i allmennpraksis, og oftest kan insulinbehandlingen som er startet i sykehus følges opp av fastlegen. Henvisning til spesialistpoliklinikk er først og fremst aktuelt i følgende tilfeller:

  1. Ved nyoppdaget diabetes hos barn og unge (innlegges som øyeblikkelig hjelp)
  2. Gravide som trenger blodglukosesenkende behandling
  3. Ved mistanke om ketoacidose, alle aldre (innlegges som øyeblikkelig hjelp)
  4. Ved svært høyt blodglukosenivå (> 20–30 mmol/l) og nedsatt allmenntilstand
  5. Nyoppdaget type 1 diabetes med god allmenntilstand etter oppstart med NPH insulin x2 og hurtigvirkende insulinanalog.

Nedsatt funksjonsnivå (skrøpelige eldre, kognitiv svikt, alvorlig psykisk lidelse, rusmisbruk eller andre forhold). Risiko/bivirkninger er først og fremst hypoglykemi og vektøkning ved overvekt/type 2-diabetes. Alle med type 2-diabetes som tåler det bør derfor få metformin for å redusere vektoppgang ved oppstart av insulin.

Underkapitler

Praktiske råd ved insulinbehandling

Revidert:
07.01.2026
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Tore Julsrud Berg

Opplæring i egenkontroll av blodglukose er nødvendig og en forutsetning for å lykkes med behandlingen. Målinger kan også foretas av pårørende eller hjemmesykepleien. Det er viktig at pasienten får god opplæring og at det er lett å komme i kontakt med kvalifisert helsepersonell, særlig den første tiden etter oppstart av behandlingen. Det er svært viktig å variere injeksjonssteder innen for samme område (abdomen eller lår).

Med målglukose menes glukoseverdien målt på det tidspunkt som er mest egnet for å justere den aktuelle insulindosen. Eksempelvis styres kveldsdosen med NPH-insulin etter fastende glukose, mens måltidsdosene for hurtigvirkende insulin bestemmes etter glukoseverdien målt to timer etter det aktuelle måltidet. Ved bruk av NPH- eller blandingsinsulin om morgenen, er målglukose den verdien som måles før eller to timer etter middag. Ved type 2 diabetes prøver man for ikke å komplisere behandlingen å unngå bruk av hurtigvirkende insulin før måltider og heller starte med eller øke NPH insulin morgen.

Et flertall av pasienter med type 1-diabetes bruker kontinuerlig vevsglukosemåling og insulinpumper brukes av snart halvparten. Begrepet «tid innen målområdet», som for de fleste er vevsglukose 3,9-10 mmol/l, brukes nå med mål oftest >70% og for «tid under målområdet», er mål oftest <4%.

Standardbehandling er mangeinjeksjonsbehandling. Dette betyr at behovet for basalinsulin og behovet for måltidsinsulin dekkes ved bruk av både langtidsvirkende og hurtigvirkende insulin. Det vanligste er bruk av en dose langsomtvirkende insulinanalog daglig eller to doser NPH-insulin (morgen og kveld) og hurtigvirkende til hvert måltid. Mange pasienter oppnår delvis remisjon av sykdommen etter oppstart av insulinbehandling og kan ofte klare seg med enklere insulinregimer med lave doser i noen måneder, av og til betydelig lenger. Enkelte pasienter har en bestående restproduksjon av insulin som gjør at man kan klare seg med enklere regimer gjennom flere år. På diabetespoliklinikkene vil de fleste få tilbud om insulinpumper etter hvert.

Ved barneavdelinger starter man ofte direkte med insulinpumpe. Ved type 1-diabetes er nødvendig døgndose som regel 0,5–1 enheter (E) per kg kroppsvekt, mens startdosen kan være lavere. Ved et mangeinjeksjonsregime startes det ofte ca. 1/3 av døgndosen med insulin som kveldsdose med NPH-insulin. For å sikre tilstedeværelse av noe insulin hele dagen (mellom måltidene), anbefales ofte en liten morgendose NPH-insulin (oftest 30–50 % av kveldsdosen). Resten av insulinet settes til måltidene, fordelt etter måltidsstørrelse. De fleste med type 1 diabetes bruker etter hvert langsomtvirkende insulinanaloger en gang pr døgn med ca. 50% av total insulindose som langsomtvirkende og 50% som hurtigvirkende insulin fordelt til måltider.

Ved type 2-diabetes startes som regel insulinbehandling i allmennpraksis. Kombinasjonsbehandling med metformin i maksimalt tolererbar dose og NPH-insulin om kvelden er vanligst. Dette gir vanligvis liten vektoppgang. Kombinasjonen insulin og sulfonylurea er forbundet med noe økt risiko for hypoglykemi uten å gi tilleggseffekter som rettferdiggjør den økte risikoen. Insulin kan også kombineres med DPP-4 hemmere og GLP-1 analoger og SGLT2-hemmere.

  1. Behandlingsmålet for fastende blodglukose bestemmes sammen med pasienten. Ved behandlingsmål HbA1c ≤ 53 mmol/mol (7 %), må man tilstrebe en fastende p-glukose på 4–6 mmol/l
  2. Det kan startes med 10–14 E NPH-insulin som sen kveldsdose, ev. høyere dose dersom pasienten er betydelig overvektig og fastende blodglukose er > 12 mmol/l (0,2 E/kg). Ved mest uttalt hyperglykemi etter måltider startes NPH insulin før frokost.
  3. Insulin glargin kan også brukes, men det forutsetter stabilt og samme insulinbehov dag og natt
  4. Pasienten bes måle fastende glukose hver morgen
  5. Hvis fastende glukose er > 10 mmol/l tre dager etter hverandre, økes kveldsdosen med 6 E
  6. Hvis fastende glukose er 8–10 mmol/l tre dager etter hverandre, økes kveldsdosen med 4 E
  7. Hvis fastende glukose er 6–8 mmol/l tre dager etter hverandre, økes kveldsdosen med 2 E
  8. Hvis fastende glukose de fleste dagene er i samsvar med behandlingsmålet og pasienten ikke har hypoglykemier om natten, beholdes insulindosen uendret
  9. Hvis fastende glukose er < 4 mmol/l eller pasienten har hypoglykemier om natten, reduseres kveldsdosen med 2-4 E

Hvis økningen av kveldsdosen stoppes av nattlig hypoglykemi eller av varierende fastende blodglukose, kan man forsøke å variere NPH-dosen i forhold til fysisk aktivitet samme dag. Hvis dette ikke reduserer problemene, kan man vurdere å bytte ut kveldsdosen med en langsomtvirkende insulinanalog (Abasaglar®, Lantus®). Når man enten har oppnådd behandlingsmålet for fastende blodglukose, eller har kommet så langt ned som det er mulig uten uakseptable hypoglykemier, vurderer man HbA1c i forhold til behandlingsmålet. Husk at HbA1c reflekterer gjennomsnittlig plasma-glukosenivå de siste 6–8 (12) uker, selv om verdiene den siste tiden har størst betydning.

Kan behandlingsmålet for HbA1c ikke nås med dette regimet, er det grunn til å intensivere insulinbehandlingen ytterligere. Prinsippet er å øke insulinnivået forut for de tidspunktene målingene viser at blodglukosenivået er for høyt. Det er mindre viktig hvilke insulintyper som brukes enn at man har en plan for behandlingen (gjerne en behandlingsalgoritme som følges). Dersom pasienten bruker metformin, beholdes preparatet vanligvis, også ved intensivering av insulinbehandlingen. Dette gjelder også ved bruk av SGLT-2 hemmere og GLP-1 analoger.

  1. Langtidsvirkende insulin morgen og kveld (2-doseregime) bør først forsøkes.
  2. Insulin glargin satt en gang i døgnet
  3. Blandingsinsulin morgen og middag. Bør kun benyttes unntaksvis der pasienten ikke er i stand til å sette både langtidsvirkende og hurtigvirkende til måltid. Forbundet med økt risiko for hypoglykemi pga. fiksert forhold i insulinblandingen av NPH og hurtigvirkende
  4. Hurtigvirkende insulin til måltider og langsomtvirkende til natten
  5. Kombinasjoner av disse regimene er også mulig
  6. Behandling med insulinpumpe er ekstremt sjelden indisert ved type 2-diabetes

Hvis pasienter med kveldsdose har for høye glukoseverdier i løpet av dagen, kan behandlingen intensiveres med morgendose NPH- eller blandingsinsulin.

Hvis pasienter med et 2-doseregime har for høye glukoseverdier etter middag og utover kvelden, kan man supplere behandlingen med hurtigvirkende insulin før middag. Start med 4 E og øk dosen til blodglukose 2 timer etter måltider er < 10 mmol/l.

Dette innebærer som regel to doser NPH-insulin og hurtigvirkende insulin til hvert måltid, eller langtidsvirkende insulinanalog x 1.

Behandling med insulinpumpe

Revidert:
07.01.2026
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Tore Julsrud Berg

Insulinpumpe gir kontinuerlig subkutan tilførsel av hurtigvirkende insulin. Pumpen programmeres til å gi en viss mengde insulin subkutant hver time i løpet av døgnet (basaldose). I tillegg setter pasienten insulin til hvert måltid ved hjelp av pumpen (bolusdose). Disse måltidsdosene må justeres i forhold til aktivitet og måltidsstørrelse som ved mangeinjeksjonsbehandling. Moderne insulinpumper har flere tilleggsfunksjoner som varierende basaldose gjennom døgnet, midlertidig endring av basaldose (f.eks. etter fysisk aktivitet), forlenget bolusdose etter for eksempel pasta- pizzamåltid, hjelp til beslutningsstøtte for måltidsdoser basert på tidligere doser (bolus wizard). Mange synes at bruk av insulinpumpe forenkler hverdagen med diabetes, mens andre opplever pumpebehandlingen som krevende. Kontinuerlig vevsglukosemåler kan nå kobles til insulinpumpen, noen kan stoppe insulinpumpen ved lav glukose og nyere pumper kan justere basaldosen etter måling av vevsglukose. Dette krever imidlertid telling av karbohydratinntak og vurdering av fysisk aktivitet.

Fordi det ikke foreligger noe depot av langsomtvirkende insulin, er pasienten mer utsatt for ketoacidose dersom insulintilførselen svikter (brudd i slangen, utglidning av nålen, tekniske problemer med pumpen o.l.) og pasientene skal derfor alltid ha med seg annet hurtigvirkende insulin. De må også kontrollmåle vevsglukose med kapillærglukose ved ikke forventet høye eller lave verdier pga fare for svikt/feil i glukosesensor.

Ved type 2-diabetes, er det lite aktuelt med bruk av insulinpumpe pga. ofte stort insulinbehov og lav kostnad-nytte-effekt.

De fleste barneavdelinger starter med insulinpumpe hos de fleste barn med nyoppdaget diabetes. Over 90 % av barn med diabetes bruker insulinpumpe og over 40% av voksne med type 1-diabetes.

Det finnes ikke et nasjonalt regelverk for bruk av insulinpumpe. De fleste med type 1 diabetes vil kunne få tilbud om insulinpumpe. Hvilken insulinpumpetype som er tilgjengelig og prioritering av valg av type endres kontinuerlig av i forhold til avtaler mellom Sykehusinnkjøp og produsenter.

Oppstart av pumpebehandling skjer i spesialisthelsetjenesten etter opplæring i vurdering av kostholdets karbohydratmengde og insulinpumpekurs.

Blodglukosesenkende legemidler (unntatt insulin) ved type 2-diabetes

Revidert:
07.01.2026
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Tore Julsrud Berg

Hdir Nasjonal faglig retningslinje: 5.2. Blodsukkersenkende behandling og behandlingsmål ved diabetes type 2.

Dersom blodglukoseverdiene ligger over behandlingsmålet til tross for kost‑ og mosjonstiltak etter 2–4 måneder, bør det gis et blodglukosesenkende legemiddel i tillegg. Dagens perorale midler senker ofte fastende blodglukose med 2–3 mmol/l mens inkretinmimetika kan senke blodglukose og HbA1c betydelig mer, men mindre enn insulin.

Medikamentell behandling bør også startes umiddelbart dersom betydelig forhøyet HbA1c og/eller glukose.

Metformin senker blodglukose først og fremt ved å redusere leverens glukoseproduksjon. Sulfonylureaderivatene og repaglinid øker β‑cellenes insulinproduksjon. Glitazoner bedrer insulinfølsomheten i fett-, muskel- og leverceller, og akarbose reduserer oppsugingshastigheten av karbohydrater fra tarmen. GLP-1-analoger og DPP4-hemmere øker insulinsekresjonen etter måltid, men har også andre virkninger som kan redusere blodglukose. SGLT2-hemmere øker glukoseutskillelsen i urinen. For pasienter med etablert hjerte- og karsykdom har SGLT2-hemmerne og GLP1-analogene positiv effekt på total mortalitet, hjerte- og kardød, hjertesvikt, hjerteinfarkt eller hjerneslag, se Hjerte- og karsykdommer. SGLT2-hemmere har beskyttende effekt på GFR og reduserer albuminuri hos pasienter med nyresykdom, se Diabetisk nefropati. Effektene syntes å være uavhengig av blodglukosesenkende effekt.

Metformin bør være førstevalg ved medikamentell behandling av type 2-diabetes så lenge GFR > 45ml/min/1.73 m2. Bivirkning som GI problemer er ofte forbigående eller blir borte ved å redusere dosen med 500mg/dag.

Ved meget god blodglukosekontroll, kan dosen av perorale antidiabetika forsøkes redusert og av og til seponeres. Ved hypoglykemi uten annen utløsende årsak, er det også indikasjon for dosereduksjon, ev. seponering. Indikasjonsstilling, valg og dosering bør overveies nøye hos eldre særlig i lys av polyfarmasi. Det er viktig å individualisere den blodglukosesenkende behandlingen.

Etter flere års sykdomsvarighet (oftest 5–15 år), vil livsstilsbehandling og perorale antidiabetika ofte ikke være tilstrekkelig til å kontrollere blodglukosenivået tilfredsstillende. I noen tilfeller skyldes dette kostsvikt, manglende behandlingsetterlevelse og vektøkning. Viktigst er nok at type 2-diabetes forverres pga. gradvis redusert endogen insulinproduksjon. Insulinbehandling eller GLP-1 analog må da ofte startes. Kombinasjon av langsomtvirkende insulin til natten og metformin på dagtid kan være et fornuftig alternativ. Korttidsstudier har vist at denne kombinasjonen gir noe bedre blodglukosekontroll enn bruk av insulin alene og mindre vektoppgang. Insulindosen ved kombinasjonsbehandling blir også lavere enn ved insulinbehandling alene.

Legemidler

Hypoglykemi

Revidert:
07.01.2026
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Tore Julsrud Berg

Profylakse er viktigst! Korrekt dose av insulin eller sulfonylurea (ev. repaglinid), riktig kost og dosejustering ved fysisk aktivitet. Pasienter med diabetes som er utsatt for hypoglykemi bør alltid ha sukkerbiter eller glukosetabletter på seg.

  1. Pasienten tar selv raskt absorberbare karbohydrater, som søt saft og mineralvann, melk, sukkerbiter, druesukkertabletter eller glukose i flytende form (f.eks. Hypostop). Symptomatisk effekt kommer ofte først etter 15–20 min.
  2. Er peroral tilførsel umulig, kan pårørende sette glukagon subkutant i doser på 1–2 mg eller nasalt. Dette hever blodglukosenivået i løpet av 5–20 minutter, men kan gi forbigående gastroparese og ofte langvarig kvalme og oppkast.
  3. Helsepersonell bør fortrinnsvis benytte konsentrert glukose (200–500 mg/ml) intravenøst (10–20 g) hos bevisstløse pasienter. (Hos barn: 0,5–1,0 g/kg kroppsvekt.) Konsentrert glukose er svært vevstoksisk, og man bør sikre seg at injeksjonen går intravenøst. Hvis pasienten ikke våkner umiddelbart, er det grunn til sykehusinnleggelse.

Lav blodglukose pga. sulfonylureaderivater er ofte svært langvarig og kan trenge tilførsel av store doser glukose over flere døgn. Sykehusinnleggelse skal derfor alltid vurderes.

Legemidler

Sorter etter:

Diabetisk ketoacidose

Revidert:
07.01.2026
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Tore Julsrud Berg

For utredning og behandling i sykehus, se Nasjonal veileder i endokrinologi. Diabetesbehandling i sykehus Diabetisk ketoacidose.

Symptomer og funn som tyder på ketoacidose er tørste, magesmerter, kvalme, oppkast, hyperventilering, ketonlukt, sløret bevissthet, dehydrering, lavt blodtrykk, hurtig puls og ketoner i plasma/urin. Tilstanden utvikler seg vanligvis over timer til dager. Ved bruk av insulinpumpe, kan utvikling av ketoacidose skje raskere og være noe atypisk (magesmerter, kvalme, oppkast, «influensalignende» plager). Plasmaglukosenivået trenger ikke å være høyere enn 11 mmol/l. Måling av kapillærketoner anbefales i steden for urinketoner.

Ved faste, høyt alkoholforbruk, akutt sykdom eller stor kirurgi kan bruk av SGLT2-hemmere gi euglykemisk ketoacidose. SGLT2-hemmere bør derfor nulles ved innleggelse i sykehus, faste eller akutt sykdom. Videre skal SGLT2-hemmere nulles minst 3 dager før planlagt kirurgi og ikke gjenopptas før ett døgn etter at pasienten er euvolem og spiser og drikker normalt.

Ca en tredjedel av barn med nydiagnostisert type 1 diabetes debuterer med ketoacidose.

Transporten skal skje uten opphold. Før avreise legges inn storkalibret venekanyle, og det startes infusjon av isotont saltvann (NaCl 9 mg/ml). En liter gis raskt (30–60 minutter), deretter etter behov.

Prehospital behandling: 4 E hurtigvirkende insulin tilsettes intravenøs væske dersom blodglukose er > 20 mmol/l og lang transportvei (> 1 time). Er man i tvil om koma skyldes høy eller for lav blodglukose, gis glukose intravenøst og ikke insulin. Husk å opplyse mottakende sykehus om hvilken behandling som er gitt.

Relativ insulinmangel. Infeksjon (ofte asymptomatisk UVI, pneumoni eller gastroenteritt), for lav insulindosering, insulinseponering, psykososial årsak (alkohol/stoffmisbruk), nyoppdaget diabetes, akutt koronart syndrom, traume/kirurgi, legemidler særlig SGLT2 hemmere men også glukokortikoider eller tiazider, insulinpumpesvikt, svikt i vevsglukosemåler, pankreatitt.

Hyperosmolært koma

Revidert:
07.01.2026
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Tore Julsrud Berg

Ikke-ketotisk hyperosmolært koma er en sjelden, men livstruende tilstand. Rammer oftest eldre pasienter med type 2-diabetes. Hyperosmolært koma sees særlig ved tilstander som forverrer hyperglykemien (infeksjoner, andre sykdommer og glukokortikoidbehandling).

Type 2-diabetes kan debutere med hyperosmolært koma.

Blandingstilstander med diabetisk ketoacidose og hyperosmolær tilstand forekommer også hos pasienter med type 1-diabetes.

Med unntak av å gi bikarbonat, bruker man det samme behandlingsregimet som hos pasienter med diabetisk ketoacidose bare med et langsommere mål for fall i glukose 2 mmol/l/t (se Diabetisk ketoacidose).

Pasienter med hyperosmolært koma har ofte en svær dehydrering med væsketap opp mot 10 liter. Hos pasienter med kjent hjertesvikt, tilrådes noe langsommere rehydrering pga. fare for svikt.

Ofte er det initialt tilstrekkelig å gi væske for å oppnå ønsket nedgang av glukose.

Behandling av alvorlig syke pasienter

Revidert:
07.01.2026
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Tore Julsrud Berg

Insulinbehandling av alvorlig syke pasienter med insulininfusjon i sykehus

Se Endokrinologi (NEF): Diabetesbehandling i spesialisthelsetjenesten og Behandling av blodglukose i sykehus.

Infusjonsbehandling med insulin er ofte den beste og enkleste måten å regulere blodglukose på hos pasienter med diabetes som er innlagt på sykehus for andre akutte sykdommer eller med hyperglykemi uten ketoacidose. Det anbefales å tilstrebe et plasma-glukosenivå på 8–10 mmol/l hos kritisk syke. Lavere mål er assosiert med øket risiko for hypoglykemi hos alle intensivpasienter.

50 E hurtigvirkende insulin (Actrapid, NovoRapid, Humalog) kan tilsettes 500 ml 50 mg/ml (5 %) glukose. Ferdig løsning er holdbar i 24 timer. Før infusjon startes, lar man ca. 50 ml ferdig blandet væske renne gjennom infusjonssettet for å «mette» infusjonsslangene med insulin. Det kan være behov for å øke insulintilsetning i løsningen, f.eks. til 100 E per 500 ml 50 mg/ml glukose ved insulinresistens (ekstrem bukfedme, glukokortikoidmedikasjon, alvorlig infeksjon e.l.). Glukosenivået må måles 30 minutter etter dosejustering og hver time inntil det er stabilt, deretter gradvis sjeldnere, men alltid minst hver fjerde time. Doseringshastighet er avhengig av glukosenivået og tid på døgnet.

Legemidler