Linezolid tilhører en relativt ny gruppe helsyntetiske midler som hemmer proteinsyntesen i bakterier ved å binde seg til ribosomene. Midlet har effekt mot grampositive bakterier og mykobakterier. Linezolid er en reversibel, ikke-selektiv hemmer av monoaminoksidase (MAO). Pga. bivirkningsprofil og begrenset klinisk erfaring bør midlet kun brukes ved alvorlige infeksjoner med stafylokokker og enterokokker når disse er resistente mot andre midler. Behandling bør startes opp under spesialistveiledning.

Biotilgjengeligheten er 100 % ved peroral tilførsel. God penetrasjon til godt vaskularisert vev, cerebrospinalvæsken, pleuravæsken og pankreas. Metaboliseres i leveren ved oksydasjon. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, ca. 30 % umetabolisert. Halveringstiden er ca. 5-7 timer.

Infeksjoner forårsaket av gule og hvite stafylokokker, enterokokker, streptokokker og pneumokokker når disse er følsomme for linezolid og resistente mot vanlige førstehåndsmidler. Linezolid kan være aktuelt ved allergi mot alternative midler. Linezolid er godkjent for behandling av kompliserte hud- og bløtdelsinfeksjoner, samt nosokomiale pneumonier. Forekomsten av multiresistente grampositive er så lav i Norge at linezolid kun unntaksvis vil være indisert. Behandling av atypiske mykobakterier og andrelinjebehandling av tuberkulose.

Parenteralt og peroralt:

• Voksne: 600 mg × 2 i 10-14 dager
• Barn: Pga. manglende erfaring bør ikke linezolid gis til barn og unge under 18 år

Behandling utover 14 dager kan bare anbefales i spesielle tilfeller og maksimal behandlingsvarighet er 28 dager. Sikkerhet og effekt ved behandling utover 28 dager er ikke dokumentert.

Behandlingen bør startes i sykehus og etter konsultasjon med relevante spesialister, som mikrobiolog eller spesialist i infeksjonssykdommer.

Toksisitet: Lav akutt toksisitet. Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 1200 mg forventes ingen eller lette symptomer.

Klinikk: Kvalme, magesmerter og diaré. Hodepine, tremor, svimmelhet og ataksi. Ev. leverpåvirkning og serotonergt syndrom. 

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Vanlige: Gastrointestinale symptomer som diaré, kvalme og oppkast, hodepine, svimmelhet, utslett. Smaksforstyrrelser (metallsmak) er rapportert. Soppinfeksjoner pga. endringer i den mikrobiologiske flora.

Potensielt alvorlige og relativt vanlige: Perifer og/eller optisk nevropati, beinmargsdepresjon, anemi og melkesyreacidose. Ved mistanke om slike bivirkninger må behandlingen med linezolid øyeblikkelig revurderes og ev. seponeres. Alle bivirkningene blir hyppigere og mer alvorlige jo lenger behandlingen pågår. Beinmargsdepresjon og perifer og/eller optisk nevropati kan være irreversibel. Optisk nevropati kan gi synstap. Pasienter som rapporterer synsforstyrrelser bør undersøkes av øyelege. For å unngå alvorlige følger av melkesyreacidose, må pasienter som får vedvarende kvalme og brekninger, acidose uten annen årsak eller lav serum-hydrogenkarbonat undersøkes nøye. Alvorlig transfusjonskrevende anemi ble rapportert hos 9 % av pasienter behandlet i inntil 1 måned og hos 15 % av de som ble behandlet utover 1 måned. Kramper, serotonergt syndrom. Alvorlige hudreaksjoner og andre hypersensitivitetsreaksjoner, anafylaksi (sjelden). Pseudomembranøs diaré og kolitt, se Om bruk av antimikrobielle midler og Clostridioides difficile enterokolitt.

Graviditet: Dyreforsøk har vist embryotoksisk effekt, og midlet skal ikke gis til gravide.

Amming: Overgang til morsmelk er høy. Se A

Fertilitet: I dyreforsøk gir linezolid unormale spermier, og menn må bruke kondom under pågående linezolidbehandling og de første ukene etter avsluttet behandling.

Linezolid bør ikke gis til pasienter med ukontrollert hypertensjon, feokromocytom, karsinoid syndrom, tyreotoksikose, alvorlig depresjon, schizofreni, akutte forvirringstilstander eller til pasienter som bruker visse andre legemidler, særlig psykofarmaka (interaksjoner).

Pga. fare for beinmargsdepresjon må det utvises forsiktighet ved bruk av linezolid hos pasienter med forutgående anemi, levkopeni eller trombocytopeni.

Hos pasienter med forutgående anemi, levkopeni eller trombocytopeni samt ved behandling ut over 10-14 dager bør beinmargsfunksjonen overvåkes med ukentlige kontroller av hematologisk status.

Diaré, synsforstyrrelser. Pasientene bør unngå mat med høyt tyramininnhold (modne oster, gjærekstrakt, soyasaus m.fl.)

Tedizolidfosfat er en prodrug til oksazolidinonfosfat. Tedizolid hemmer proteinsyntesen ved å binde seg til 50S i bakteriens ribosom og virker bakteriostatisk mot grampositive bakterier. EUCAST har satt brytnngspunkter for S. aureus og streptokokker. Klinisk effekt er ikke dokumentert mot Staphylococcus lugdunensis og enterokokker selv om in vitro-studier tyder på følsomhet i stammer uten ervervede resistensmekanismer.

Maksimal plasmakonsentrasjon nås innen 3 timer med > 90 % biotilgjengelighet etter peroral administrasjon. Eliminasjonshalveringstiden omtrent 12 timer via lever (80 %) og nyre (20 %).

Tedizolid inngår ikke i nasjonale norske retningslinjer for antibiotikabruk og er kun aktuelt for spesialistbehandling av utvalgte pasienter med infeksjoner som er resistente mot konvensjonelle midler. Indisert til voksne og barn > 35 kg for behandling av akutte bakterielle infeksjoner i hud og bindevev (cellulitt, erysipelas, abscess, infiserte sår).

Tedizolid kan administreres peroralt eller intravenøst, og man kan skifte administrasjonsform under pågående behandling.

200 mg x 1 i 6 dager.

Sikkerhet og effekt av tedizolidfosfat ut over 6 dager er ikke fastslått.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Voksne: 1200 mg ga lett til moderat forgiftning hos friske forsøkspersoner.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Symptomatisk behandling.

De vanligste bivirkningene er forbigående og mindre alvorlige: Kvalme, hodepine, svimmelhet, tretthet, diaré og oppkast. Laktacidose og infeksjon med C. difficile. Alvorlige bivirkninger som er påvist for medikamenter i samme klasse inkluderer beinmargdepresjon med anemi, leukopeni, pancytopeni og trombocytopeni, samt perifer eller optisk nevropati.

Erfaring med bruk hos gravide og ammende mangler.

Det er ikke nødvendig med dosejustering ved nedsatt nyre- eller leverfunksjon eller hos eldre. Klinisk erfaring hos pasienter ≥ 75 år er begrenset.

Tidezolid skal ikke brukes av gravide og ammende. Tablettene skal svelges hele og kan tas med eller uten mat eller drikke. Spesiell oppmerksomhet dersom pasienten lett får blødning eller blåmerker, merker svimmelhet, mister følsomheten i hender eller føtter, eller får problemer med synet som for eksempel tåkesyn, endringer i fargesyn, problemer med å se detaljer eller dersom synsfeltet blir mindre.