Minsker produksjonen av urinsyre ved å hemme enzymet xantinoksidase som omdanner hypoxantin via xantin til urinsyre. Hovedmetabolitten (oksypurinol) er også farmakologisk aktiv. Nyrenes evne til å utskille xantin/hypoxantin er langt større enn evnen til å skille ut urinsyre. Allopurinol reduserer dessuten den totale purinsyresyntesen hos de fleste pasienter med urinsyregikt. Reduserer urinsyrekonsentrasjonen i plasma og urin.

Biotilgjengeligheten er 80–90 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres raskt i leveren ved oksidering. Aktiv hovedmetabolitt. Utskilles hovedsakelig via nyrene, hvorav opptil 80 % som aktive substanser. Halveringstiden for aktive substanser totalt er 15–30 timer.

Arthritis urica og andre tilstander med hyperurikemi.

Som profylakse og ev. behandling av urinsyrenefropati ved intensiv behandling med cytostatika eller radioterapi, samt ved andre tilstander med økt nukleoproteinnedbrytning. Se: Midler som motvirker toksisitet av cytostatika – Andre.

Behandling og profylakse ved gjentatte tilfeller av kalsiumoksalat-/fosfatnyrestensanfall hos pasienter med hyperurikemi, urinsyrenefropati eller med tendens til å danne uratstener.

Avhengig av urinsyresyntesen. Vanligvis 200–400 mg/døgn, kan økes opp til 600–900 mg/døgn med 100 mg doseøkning hver 2.–4. uke. Doser på 200–300 mg kan gis som én dose; høyere doser bør fordeles på to. Ved oppstart med urinsyrenedsettende behandling bør pasienten behandles med kolkisin eller NSAID de første 6 måneder for å forebygge oppbluss av urinsyregikt. Ved nyresvikt må dosen reduseres. Målet er å holde urinsyrenivået under 360 μmol/l (300 μmol/l ved påvist tofus).

Genotyping: Allopurinol og HLA-B 58:01: Allopurinol er assosiert med alvorlige, potensielt fatale, hudreaksjoner som Stevens-Johnson syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Risikoen for slike hudreaksjoner varierer mellom ulike etniske grupper, og ser ut til å være sterkt knyttet til en variant av humant leukocytt antigen; HLA-B 58:01. Pasienter som har denne HLA-B-varianten har betydelig økt risiko for alvorlige hudreaksjoner ved bruk av allopurinol, og preparatet er derfor kontraindisert hos slike pasienter. Forekomsten av HLA-B 58:01 er størst hos Han kinesere, 6-8 %, mens det hos Europeere finnes hos 1-2 %. Se tabell 2 side 156 CPIC® Guideline for Allopurinol and HLA-B.

Dermatitter og urtikarialignende utslett. Forbigående patologiske leverenzymnivåer samt transitorisk levkopeni er beskrevet. Det er rapportert tilfelle av dødelig forløpende eksfoliativ dermatitt. Kvalme og brekninger, spesielt ved høye doser. Hypersensitivitetssyndrom også kjent som legemiddelutslett med eosinofili og systemiske symptomer (DRESS), Stevens-Johnson syndrom (SJS) og toksisk epidermal nekrolyse (TEN).

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser. Trolig lav akutt toksisitet uten risikofaktorer som nedsatt nyrefunksjon.

Barn: < 600 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 10 g ga moderat forgiftning.

Klinikk: Kvalme, brekninger og mavesmerter. Hodepine. Nyrepåvirkning. Ev. hud- og hypersensitivitetsreaksjoner.

Behandling: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Rikelig med væske.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Fosterskade er påvist i dyreforsøk.

Amming: Se RELIS database 2022; spm.nr. 6919, RELIS Nord-Norge publisert 21.02.2022. Merk Relis sin konklusjon: Det bør utvises stor forsiktighet ved bruk av allopurinol under amming, samt at kombinasjon av azatioprin og allopurinol under amming gir potensielt uforutsigbar effekt på diebarnet, og bør som hovedregel unngås.

Kan initialt utløse urinsyregiktanfall, og de første 6 månedene bør det gis kolkisin eller et NSAID profylaktisk. Ved nytt anfall trenger en ikke ta pause i behandlingen med allopurinol. Ved nedsatt nyrefunksjon bør dosen av allopurinol reduseres. Ved toføs urinsyregikt kan det i startfasen være indisert å kombinere allopurinol med et urikosurikum (probenecid). For øvrig vil det sjelden være behov for slik kombinasjon. Forsiktighet ved nyreaffeksjon. Kan utløse hypersensitivitetsreaksjoner, inkludert makulopapulært utslett, hypersensitivitetssyndrom (legemiddelutslett med eosinofili og systemiske symptomer også kjent som DRESS), Stevens-Johnson syndrom, og toksisk epidermal nekrolyse. Allopurinol bør da seponeres umiddelbart, og ikke reintroduseres.

HLA-B 58:01. Se over, UpToDate Pharmacologic urate-lowering therapy and treatment of tophi in patients with gout, Choosing the urate-lowering drug, HLA-B 5801 testing oppdatert 03.08.2022 og L Dean NBK127547.

Livslang behandling. Adekvat væskeinntak (minst 2 liter/døgn). Kostholdsråd, se Arthritis urica (gout).

Er en potent hemmer av xantinoksidase (xo). Reduserer dermed urinsyre i serum ved å redusere omdanningen av hypoxantin til urinsyre.

Absorberes raskt ved peroral tilførsel, men absolutt biotilgjengelighet i tablettform er ikke undersøkt. Metaboliseres i høy grad via enzymsystemet UDPTG og oksidering via CYP450. Elimineres både via lever og nyrer.

Kronisk hyperurikemi der uratavsetninger allerede har oppstått, inkludert tidligere eller nåværende tofus og eller/urinsyregikt.

Startdose vil som regel være 40 mg daglig de første 2 uker. Anbefalt peroral dose er ellers 80 mg en gang daglig uavhengig av matinntak. Profylakse med kolkisin eller NSAID mot oppblussing av urinsyregikt anbefales i 6 måneder.

Toksisitet: Lite erfaring med overdoser.

Barn: < 80 mg forventes ingen eller lette symptomer.

Klinikk: Forventede symptomer er kvalme, oppkast, diaré. Hodepine, svimmelhet, CNS-depresjon. Palpitasjoner, ev. hypertensjon. Krystallutfelling i urinen. Nyrepåvirkning. Ev. leverpåvirkning.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull etter vanlige retningslinjer. Sørg for god diurese. Symptomatisk behandling.

Hyppigst rapportert er unormal leverfunksjon, diaré, hodepine, kvalme, utslett, hypertensjon.

Graviditet: Begrensede data foreligger, men indikerer ingen skadelige effekter på svangerskapsforløp eller helsen til foster eller nyfødt barn. Bør likevel ikke brukes under graviditet. Amming: Det er ikke kjent om febuksostat utskilles i morsmelk. Risiko for barn som ammes kan ikke utelukkes. Bør ikke brukes under amming.

Anbefales ikke til pasienter med iskemisk hjertesykdom eller hjertesvikt, pasienter med svært forhøyet uratdannelse, pasienter som samtidig behandles med merkaptopurin/azatioprin. Bør brukes med forsiktighet hos pasienter som behandles samtidig med teofyllin og pasienter med endret thyreoideafunksjon. Ved oppstart med urinsyrenedsettende behandling anbefales det at pasienten skal ha profylaktisk behandling mot oppbluss av urinsyregikt de første månedene. Bruk til barn eller ungdom anbefales ikke pga. manglende erfaring.

I en klinisk studie er det sett økt risiko for død av alle årsaker og kardiovaskulær død hos pasienter behandlet med febuksostat sammenlignet med pasienter behandlet med allopurinol. Det anbefales derfor å unngå behandling med febuksostat ved tidligere alvorlig kardiovaskulær sykdom, med mindre andre hensiktsmessige behandlinger ikke finnes. Se "Kjære helsepersonell"-brev utsendt fra Statens Legemiddelverk 27.06.2019.

Overfølsomhet.

Leverfunksjonstester anbefales før og under bruk (ALAT, GT, ALP).

Hvis det oppstår alvorlig eller vedvarende diaré under behandlingen, bør pasienter rådes til ikke å fortsette behandlingen, og konsultere legen sin.

Kuperer eller forebygger akutte artrittanfall effektivt. Virker bare antiinflammatorisk ved krystallsynovitt. Hemmer mitosen og migrering av inflammatoriske celler.

Biotilgjengeligheten er 25–50 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres delvis i leveren ved deacetylering. Er gjenstand for enterohepatisk resirkulasjon. Utskilles hovedsakelig via gallen og intestinal sekresjon i feces. Halveringstiden er ca. 5 timer.

Akutte anfall av urinsyregikt hos voksne. Profylaktisk ved gjentatte anfall. Anfallsprofylakse ved oppstart av behandling med urinsyredrivende/ hemmende midler.

Familiær middelhavsfeber (FMF) hos barn og voksne; profylakse av anfall og forebygging av amyloidose.

• Urinsyregikt:
  • Akutt anfall: Anbefalt er 0,5 mg × 2-3 daglig, etter en mulig startdose på 1 mg. Behandling avsluttes ved bedring, tidligere ved gastrointestinale symptomer, eller ved manglende bedring etter 2-3 dager. Kumulativ dose skal ikke overstige 6 mg. Etter fullført behandling skal det gå minst 72 timer før igangsetting av ny behandlingskur.
  • Profylakse: 0,5-1 mg × 1, tas om kvelden.
• Familiær middelhavsfeber:
  Voksne: 1-3 mg daglig. Doser over 1 mg bør fordeles på to doser. Doseringen bør økes trinnvis opp til maksimalt 3 mg daglig, og kun hos pasienter som ikke responderer på standarddosering. Doseøkninger bør overvåkes nøye for bivirkninger.
  < 5 år: 0,5 mg/dag
  5-10 år: 1 mg/dag
  >10 år: 1,5 mg/dag
  Hos barn med amyloid nefropati kan det være nødvendig med høyere doser; opptil 2 mg/dag.

Toksisitet: Forholdsvis høy toksisitet.
Barn: < 1 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: 6–8 mg ga lett og > 20 mg har gitt alvorlig til meget alvorlig forgiftning.

Klinikk: Forgiftningen utvikles i flere faser. Ofte et komplisert forløp over mange dager. Kontakt Giftinformasjonen for beskrivelse. Ved alvorlig forgiftning bl.a. benmargsdepresjon og multiorgansvikt. Høy mortalitet ved etablerte alvorlige symptomer.

Behandling: Ventrikkelskylling og gjentatt kulldosering hvis indisert. Symptomatisk behandling. Lang observasjonstid.

Kvalme, brekninger, diaré kan forekomme, spesielt ved større doser. Ved kronisk bruk kan agranulocytose, aplastisk anemi, myopati og alopeci forekomme i sjeldne tilfeller.

Dyrestudie, DOI: 10.1016/j.orthres.2004.11.014, har bekreftet klinisk erfaring som tilsier at kolkisin hemmer bruddtilheling og reduserer beinstyrken.

Graviditet: Kolkisin er en mitosehemmer. Bør som cytostatika unngås ved graviditet (se C). Amming: Overgang til morsmelk er liten. Begrenset klinisk erfaring og toksiske egenskaper tilsier tilbakeholdenhet ved amming.

Bloddyskrasier, alvorlig nedsatt nyre- eller leverfunksjon.

Kolkisin har toksisk potensiale og smalt terapeutisk vindu. Behandlingen skal derfor seponeres ved oppståtte symptomer som kvalme, oppkast, magesmerter eller diaré.

Skal også seponeres ved tegn eller symptomer som kan indikere blodcelledyskrasi (feber, stomatitt, sår hals eller forlenget blødning).

Kan gi alvorlig benmargsdepresjon; endring i blodverdier kan skje gradvis eller plutselig. Spesielt aplastisk anemi har høy dødelighet; det skal derfor gjøres regelmessig undersøkelse av blodtall. Ved oppståtte hudreaksjoner/petekkier skal blodtall sjekkes umiddelbart.

Bør ikke brukes ved aktivt ulcus, leukopeni, lever eller nyresvikt. Stor forsiktighet hos eldre eller svakelige pasienter og ved hjerte, nyre og gastrointestinale sykdommer samt hos pasienter med avvikende blodverdier. Pga. mitosehemning bør en også være tilbakeholden med kolkisin til menn i fertil alder.

Fare for interaksjoner ved samtidig bruk av flere legemidler, spesielt hemmere av CYP3A4 og P-glykoprotein. Se DMP interaksjonssøk.

Ved urinsyregikt: Effektiv prevensjon må brukes under og i minst tre (kvinner) eller seks (menn) måneder etter avsluttet behandling.

Lesinurad er en selektiv urinsyrereabsorpsjonshemmer som hemmer urinsyretransportøren URAT1. URAT1 er ansvarlig for det meste av reabsorpsjonen av filtrert urinsyre fra det renale tubulære lumen. Ved å hemme URAT1 øker lesinurad urinsyreekskresjonen og reduserer urinsyre i serum (sUA). Lesinurad hemmer også OAT4, en urinsyretransportør involvert i diuretikaindusert hyperurikemi. Lesinurad, i kombinasjon med en xantinoksidasehemmer, øker urinsyreekskresjonen og reduserer urinsyreproduksjonen, noe som resulterer i en større reduksjon av serumurinsyre. Lesinurad skal kun brukes i kombinasjon med en xantinoksidasehemmer, siden kombinasjonsbruk reduserer mengden urinsyre tilgjengelig for ekskresjon og reduserer risikoen for nyrerelaterte hendelser.

Den absolutte biotilgjengeligheten av lesinurad er ca. 100 %. Lesinurad absorberes hurtig etter oral administrering. Lesinurad er i stor grad bundet til proteiner i plasma (høyere enn 98 %), hovedsakelig til albumin. Lesinurad gjennomgår oksidativ metabolisering hovedsakelig via CYP2C9 til en intermediær metabolitt M3c og blir videre metabolisert ved mEH til metabolitt M4. Metabolittene er ikke kjent å bidra til den urinsyresenkende effekten. Det er minimalt bidrag fra CYP1A1, CYP2C19 og CYP3A. Pasienter som man vet eller antar er langsomme CYP2C9-omsettere skal bruke lesinurad med forsiktighet. Det aller meste av lesinurad utskilles via urin (> 60%) og feces (>30%).

I kombinasjon med en xantinoksidasehemmer, som tilleggsbehandling av hyperurikemi hos voksne urinsyregiktpasienter (med eller uten tofi) som ikke har oppnådd tilstrebet serumurinsyrenivå med en passende dose xantinoksidasehemmer alene.

Anbefalt dose er 200 mg én gang daglig om morgenen sammen med mat og vann. Dette er også den maksimale dosen. Skal administreres samtidig med morgendosen av en xantinoksidasehemmmer, dvs. allopurinol eller febuksostat.

De vanligst rapporterte bivirkningene er influensa, gastroøsofageal reflukssykdom, hodepine og forhøyet kreatinin i blod. Alvorlige bivirkninger som nyresvikt, nedsatt nyrefunksjon og nefrolitiasis forekommer mindre vanlig.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Klinikk: Forsterkning av rapporterte bivirkninger.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Amming: Opplysninger mangler.

Må ikke initieres hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance mindre enn 30 ml/min), med terminal nyresvikt eller hos pasienter som får dialyse. Skal ikke initieres hos nyretransplanterte pasienter. Anfall av urinsyregikt kan oppstå etter oppstart av behandling med lesinurad. Profylakse mot giktanfall med kolkisin eller et NSAID anbefales i minst 5 måneder fra behandlingsoppstart. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk.

Pasienter med tumorlysesyndrom eller Lesch-Nyhans syndrom. Alvorlig nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance mindre enn 30 ml/min), terminal nyresvikt, nyretransplanterte pasienter eller dialysepasienter.

Nyrefunksjon skal evalueres før oppstart av lesinurad og skal deretter kontrolleres periodisk, f.eks. 4 ganger per år.

Pasientene skal oppfordres til å holde seg godt hydrerte (f. eks. 2 liter med væske per dag). Mulig redusert effekt av hormonelle prevensjonsmidler.

Hemmer tubulær transport. Øker derved utskillelsen av urinsyre ved å hemme den tubulære reabsorpsjonen. Hemmer tilsvarende utskillelse av en rekke substanser som skilles ut ved tubulær sekresjon, bl.a. penicilliner, indometacin, metotreksat. Probenecid har ikke analgetisk effekt.

Biotilgjengeligheten er 90 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres i stor grad i leveren, hovedsakelig ved oksidering. Delvis aktive metabolitter. Utskilles via nyrene, metabolisert. Utskillelse øker ved alkalisk urin. Halveringstiden er 4–12 timer, doseavhengig.

• Moderate tilfeller av urinsyregikt hvor det ikke foreligger renale komplikasjoner og hvor det ikke har forekommet konkrementer i nyrer/urinveier. Serum-urinsyreverdier konstant over 500 μmol/l.
• Sammen med penicilliner for å øke serumkonsentrasjon ev. øke doseintervallet.

• Arthritis urica: Innledningsvis 0,5 g × 2–3, inntil normalisering av urinsyrekonsentrasjonen i blodet (150–450 μmol/l). Vedlikeholdsdose tilpasses individuelt, vanlig 0,5–1 g/døgn fordelt på 2–3 doser. Maksimaldose 3 g/døgn.
• I kombinasjon med penicilliner:
  • Voksne: 1 g × 2
  • Barn: > 1,5 år initialt 25 mg/kg, vedlikeholdsdose 10 mg/kg hver 6. time

Toksisitet: 

Barn: 5 g til 14-åring ga etter ventrikkeltømming lett forgiftning.

Voksne: 47 g ga meget alvorlig forgiftning.

Klinikk: Kvalme, brekninger, hodepine, koma. Status epilepticus. Ev. nyre- og leverpåvirkning, overfølsomhetsreaksjoner og hudutslett.

Behandling: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Kvalme, gastrointestinale bivirkninger, sjeldnere hematologiske forandringer (doseavhengige).

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Amming: Opplysninger vedrørende amming mangler.

Risiko for dannelse av urinsyrekonkrement i nyrer/urinveier. Motvirkes ved rikelig væskeinntak samt økning av urinens pH (fortrinnsvis via kosthold).

Store nyreskader.

Stort væskeinntak. Må tas kontinuerlig. Livslang behandling. Kostholdsråd, se Arthritis urica (gout).

Rasburikase er et enzym som katalyserer omdannelsen av urinsyre, som er produkt av purinnedbrytning, til allantoin. Allantoin er vannløselig og skilles lett ut via nyrene. Ved tilførsel av rasburikase kan dermed opphopningen av urinsyre og risikoen for hyperuremiske komplikasjoner, særlig nyresvikt, unngås ved tilstander med stor nedbrytning av maligne celler. Rasburikase virker raskt og gir vanligvis normalisering av urinsyrenivået innen 4 timer.

Metaboliseres sannsynligvis som andre proteiner, f.eks. ved peptidhydrolyse. Halveringstiden er 16–21 timer.

Behandling og profylakse mot akutt hyperurikemi, for å forhindre akutt nyresvikt hos pasienter med hematologisk malignitet med høy tumorbelastning og risiko for rask nedbrytning av tumorceller når kjemoterapi startes.

Vanligvis 0,2 mg/kg/dag i 5–7 dager, gitt som intravenøs infusjon. Se spesiallitteratur.

Allergiske reaksjoner forekommer. Methemoglobinemi og hemolyse er rapportert, og er trolig resultat av H₂O₂ som produseres ved den enzymatiske omdannelsen av urinsyre til allantoin. Dette forekommer meget sjelden, hos disponerte pasienter (G6PD-mangel).

Opplysninger mangler om bruk under graviditet og amming.

Vær oppmerksom på muligheten for allergiske reaksjoner, særlig hos personer med atopi.

Prevensjon. Bivirkninger.