Deksrazoksan motvirker veksthemmende effekter og DNA-skade indusert av antrasykliner og antracendioner. Deksrazoksan er en EDTA-analog som lett penetrerer cellemembraner. Intracellulært hydrolyseres deksrazoksan til ADR-925 som er en kraftig kelator for jern og toverdige kationer. ADR-925 kelaterer jern, fjerner jern fra jernantrasyklinkomplekset eller binder jern i cellen og reduserer derved dannelse av ødeleggende reaktive oksygenradikaler. Topoisomerase II vil også hemmes, men i motsetning til ved antrasykliner induseres ikke kjedebrudd i DNA.

Deksrazoksan har en terminal eliminasjonshalveringstid på 2–9 timer. Ekskresjonen skjer hovedsakelig i nyrene, 40–60 % av total mengde deksrazoksan skilles uendret ut i urinen.

Deksrazoksan brukes til behandling av ekstravasasjon av antrasyklin. Det er også vist beskyttende effekt av deksrazoksan mot antrasyklinindusert kardiotoksisitet, men verdien av denne behandlingen er ennå ikke klarlagt.

Anbefalt dose er 1000 mg/m² kroppsoverflate som intravenøs infusjon gitt over 1–2 timer dag 1 og 2, og 500 mg/m² som intravenøs infusjon gitt over 1–2 timer dag 3. Første infusjon skal startes så raskt som mulig og innen 6 timer etter ekstravasasjon. Infusjonen skal gis i en stor vene i en ekstremitet eller et område som ikke er påvirket av ekstravasasjonen.

Vanlige bivirkninger er kvalme/oppkast, diaré, stomatitt og beinmargsdepresjon. Påvirket leverfunksjon (forhøyet ALAT/ASAT) forekommer også. Samtlige bivirkninger er raskt reversible.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Dyreforsøk har vist teratogen effekt. Amming: Brukes som del av cytostatikabehandling hvor amming er kontraindisert.

Da nedsatt nyrefunksjon kan redusere eliminasjonshastigheten for deksrazoksan, bør pasienter med allerede svekket nyrefunksjon overvåkes for tegn på hematologisk toksisitet.

Deksrazoksan kan øke toksisiteten indusert av den kjemoterapisyklusen som pågikk da uhellet skjedde, noe som krever nøye overvåking av hematologiske parametre.

Bivirkninger. Prevensjon

Mesna (2‑merkaptoetansulfonat) er en sulfhydrylforbindelse som konsentreres i urinen og beskytter mot de toksiske virkningene i de nedre urinveiene av metabolitter (særlig akrolein) av syklofosfamid og ifosfamid. Har bare beskjeden og kortvarig beskyttende effekt mot nyreskade. Synes ikke å svekke den cytostatiske effekten av syklofosfamid/ifosfamid.

Mesna metaboliseres raskt og nesten fullstendig i blodet ved oksidering til inaktiv metabolitt, dimesna. Denne utskilles, men reabsorberes delvis i nyretubuli og spaltes der via glutation reduktase til aktivt mesna. Utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden for mesna er ca. 20 minutter og for dimesna 1–2 timer.

Forebyggende mot nedre urinveisskade av ifosfamid eller syklofosfamid. Skal gis til alle som får ifosfamid, pasienter som får syklofosfamid i høy dosering, dem som tidligere har fått cystitt ved behandling med syklofosfamid og dessuten til dem som har fått strålebehandling mot lille bekken eller har hatt urinveisobstruksjon tidligere.

Mesna gis oftest intravenøst i tilslutning til administrasjonen av ifosfamid eller høye doser syklofosfamid. Det må tilføres hyppig, f.eks. ca. hver 4. time, og gis fra ca. 0,5 time før til ca. 12 timer etter ifosfamid eller syklofosfamid. Den totale dosen er ofte ca. 60 % av ifosfamiddosen (se spesiallitteratur).

Vanlig forekommende: kvalme, brekninger, diaré. Hypotensjon. Hudkløe. Sjeldne: allergiske reaksjoner.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Amming: Opplysninger mangler om bruk under amming.

Overfølsomhet for mesna og andre tiolforbindelser.

Prevensjon. Bivirkninger.

Rasburikase er et enzym som katalyserer omdannelsen av urinsyre, som er produkt av purinnedbrytning, til allantoin. Allantoin er vannløselig og skilles lett ut via nyrene. Ved tilførsel av rasburikase kan dermed opphopningen av urinsyre og risikoen for hyperuremiske komplikasjoner, særlig nyresvikt, unngås ved tilstander med stor nedbrytning av maligne celler. Rasburikase virker raskt og gir vanligvis normalisering av urinsyrenivået innen 4 timer.

Metaboliseres sannsynligvis som andre proteiner, f.eks. ved peptidhydrolyse. Halveringstiden er 16–21 timer.

Behandling og profylakse mot akutt hyperurikemi, for å forhindre akutt nyresvikt hos pasienter med hematologisk malignitet med høy tumorbelastning og risiko for rask nedbrytning av tumorceller når kjemoterapi startes.

Vanligvis 0,2 mg/kg/dag i 5–7 dager, gitt som intravenøs infusjon. Se spesiallitteratur.

Allergiske reaksjoner forekommer. Methemoglobinemi og hemolyse er rapportert, og er trolig resultat av H₂O₂ som produseres ved den enzymatiske omdannelsen av urinsyre til allantoin. Dette forekommer meget sjelden, hos disponerte pasienter (G6PD-mangel).

Opplysninger mangler om bruk under graviditet og amming.

Vær oppmerksom på muligheten for allergiske reaksjoner, særlig hos personer med atopi.

Prevensjon. Bivirkninger.

For bruk som antidot ved cyanidforgiftning, se Natriumtiosulfat.

Forebygging av cisplatin-indusert ototoksisitet hos pasienter 1 måned til <18 år med lokaliserte, ikke-metastatiske, solide svulster.

Kun beregnet til sykehusbruk, under tilsyn av kvalifisert lege. Dosering er vektbasert og normalisert til kroppsoverflate, se DMP legemiddelsøk tiosulfat for oppdatert preparatomtale pkt 4.2 Dosering og administrasjonsmåte.

Tilberedning​/​Håndtering Kun til engangsbruk. Kontroller visuelt for partikler og misfarging. Forbered dosen fra hetteglass i sprøyte eller overfør til steril infusjonspose. Skyll slangen med natriumklorid før og etter infusjon. Skal ikke blandes med andre legemidler.

Administrering Til i.v. bruk. Administrering gjennom en sentral vene anbefales pga. den hypertone formuleringen. Infusjon gis over 15 minutter, 6 timer etter fullført cisplatininfusjon, forutsatt at cisplatininfusjonen varer ≤6 timer. Natriumtiosulfat skal ikke brukes dersom cisplatininfusjonen overstiger 6 timer, eller dersom ny cisplatininfusjon er planlagt innen 6 timer etter natriumtiosulfatinfusjonen. Tidspunktet for administrering i forhold til cisplatin er kritisk. Se pakningsvedlegget.

Mekanismen for beskyttelse mot ototoksisitet er ikke fullstendig klarlagt, men kan omfatte økt nivå av endogene antioksidanter, inhibering av intracellulært oksidativt stress, samt direkte interaksjon mellom cisplatin og tiolgruppen i natriumtiosulfat, som danner inaktive platinaforbindelser. Samtidig inkubasjon av natriumtiosulfat med cisplatin reduserte cytotoksisiteten til cisplatin mot svulstceller in vitro.

Proteinbinding Ingen. 

Halveringstid Ca. 50 minutter. Tilbakegang til utgangsnivå skjer innen 3-6 timer etter infusjon. >95% av utskillelsen i urin skjer innen de første 4 timene etter administrering. En liten andel av sulfan-svovelet i natriumtiosulfat kan bli en del av endogen, cellulær svovelmetabolisme. 

Metabolisme Via tiosulfatsvoveltransferase og tiosulfatreduktaseaktivitet til sulfitt, som raskt oksideres til sulfat. 

Utskillelse Via glomerulær filtrasjon.

De vanligste rapporterte bivirkningene med en frekvens på ≥ 1 tilfelle per 10 pasienter er oppkast (44 %), kvalme (23 %), hypokalemi (21 %), hypernatremi (19 %), hypofosfatemi (18 %) og overfølsomhet (11 %).

Et alvorlig tilfelle av overfølsomhet, som førte til avslutning av behandlingen, ble observert i en av de kliniske studiene (behandlingsarmen i SIOPEL 6).

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Nyfødte <1 måned pga. risikoen for hypernatremi.

Det er ingen eller begrenset mengde data på bruk av natriumtiosulfat hos gravide kvinner.

Det er ukjent om natriumtiosulfat /metabolitter blir skilt ut i morsmelk hos mennesker. En risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Som et forsiktighetstiltak er det anbefalt å unngå bruk av natriumtiosulfat under amming.

Det finnes ingen tilgjengelige kliniske data om effekten av natriumtiosulfat på fertilitet.

Overfølsomhet: Overfølsomhetsreaksjoner kan forekomme. Symptomene inkluderer utslett, takykardi, frysninger og dyspné. Kan inneholde en spormengde av natriumsulfitt, som i sjeldne tilfeller kan gi flere overfølsomhetsreaksjoner og bronkospasme. Sulfittsensitivitet sees oftere hos astmatikere. Antihistaminer og steroider bør være tilgjengelig. Ved fortsatt behandling bør premedisinering med antihistaminer og steroider gis, og pasienten observeres nøye.

Elektrolyttforstyrrelser: Risiko for hypernatremi, hypokalemi og hypofosfatemi. Overvåk elektrolytter og blodtrykk. Natriumtiosulfat skal ikke gis ved serumnatrium >145 mmol​/​liter ved baseline. Overvåk magnesium, kalium og fosfat; gi tilskudd ved behov.

Kvalme og oppkast: Kan øke forekomst og alvorlighetsgrad av kvalme og oppkast. Behandling med antiemetika bør gis 30 minutter før administrering.

Nedsatt nyrefunksjon: Økt risiko for bivirkninger. Nyrefunksjonen bør overvåkes og forsiktighet utvises gjennom nøye overvåkning av elektrolytter hvis GFR faller til <60 ml/minutt/1,73 m2.

Hjelpestoffer: Inneholder 0,25 mg/ml borsyre, som kan påvirke fertilitet ved doser >0,2 mg/kg​/​dag ved kronisk administrering. Natriumtiosulfat administreres 6-30 ganger periodisk over en 6-måneders periode i forbindelse med kjemoterapi med cisplatin. Total eksponering (inkl. drikkevann) kan dermed nå 0,17-0,22 mg/kg​/​dag. Inneholder 23 mg natrium​/​ml, tilsv. 1,15% av anbefalt maks. daglig inntak for voksne, 1,15-2,1% for barn og ungdom (1-17 år) og 11,5% for spedbarn (7-11 måneder), og dette skal vurderes ved kontrollert natriumdiett.

Bilkjøring og bruk av maskiner: Ingen​/​ubetydelig påvirkning.

Symptomer Alvorlig kvalme, oppkast, elektrolyttforstyrrelser, blodtrykksendringer og acidose. 

Behandling Generelle støttetiltak, inkl. væske, og observasjon av klinisk status.

DMP interaksjonssøk for tiosulfat.

Prevensjon. Bivirkninger.

ID2020_084 Natriumtiosulfat (Pedmarqsi)

Aktuelt i forbindelse med høydose metotreksat. Se Folinat og Metotreksat.

Aktuelt ved stor tumorbyrde der en forventer rask kjemoterapieffekt med fare for tumorlysesyndrom. Se Allopurinol. Se også Nasjonal faglig retningslinje Lymfekreft kap 19 Tumorlysesyndrom, samt Kreftlex Forebygge utvikling av tumorlysesyndrom.

Merk SPC pkt 4.4 vedrørende HLA-B*5801-allelet hos visse etniske, spesielt asiatiske, populasjoner og utvikling av hypersensitivitetssyndrom og Stevens-Johnson syndrom ev. toksisk epidermal nekrolyse.

Se DMP legemiddelsøk for oppdatert preparatomtale allopurinol.