Meklozin

Felles for Histamin H1‑antagonister:

Kompetitive H₁‑reseptorantagonister. Enkelte hindrer også dannelse og frigjøring av mediatorsubstanser fra betennelsesceller. Mest effektiv blokade av reseptorene får man når midlene tas før histaminfrigjøringen har startet. Bør derfor tas forebyggende. Legemidlene motvirker effektivt kløe, renning og nysing. De er imidlertid mindre effektive mot nesetetthet hvor også H₂-reseptorer spiller en rolle.

• Førstegenerasjons antihistaminer passerer lett blod‑hjerne-barrieren og har sederende, antikolinerg og antiserotonerg effekt. Dette forklarer den antiemetiske effekten. Forskjellige antihistaminer med likeverdig antiemetisk effekt skilles etter grad av sedativ virkning, som ofte er individuell. Førstegenerasjons antihistaminer er å foretrekke ved vestibulært betinget kvalme og brekninger.
• Annengenerasjons antihistaminer passerer i mindre grad blod‑hjerne-barrieren, gir mindre sentralnervøse effekter og har ikke effekt ved kvalme.
• Tredjegenerasjons antihistaminer har en høyere affinitet og binder seg lenger til H₁-reseptorene enn modersubstansene. De hindrer histaminindusert kalsiuminnstrømming i celler og demper inflammasjon mer effektivt. Den kliniske betydningen av forskjellene på annen- og tredjegenerasjons antihistaminer er omdiskutert.
• Antihistaminer til lokal bruk. Erfaringen er begrenset, men lokale antihistaminer synes å være effektive mot nysing, renning fra nesen, samt kløe i slimhinnene i nese og øyne. Kombinasjonspreparat med antihistamin og adrenergikum (antazolin–tetryzolin) finnes som øyedråper.

Metaboliseres i leveren. Inaktiv hovedmetabolitt. Utskilles via nyrene, metabolisert, og i feces. Halveringstiden er ca. 6 timer. Virketid 12–24 timer. Utfyllende farmakokinetiske data savnes.

Bevegelsessyke. Kvalme.

Reseptfri bruk: Forebygging av reisesyke.

Tas 1–2 timer før avreise.

• Voksne: 25–50 mg i døgnet
• Barn:
  • 1–5 år: 6,25 mg × 2
  • 5–12 år: 12,5 mg × 2

Toksisitet: Barn: < 50 mg forventes ingen eller lette symptomer. 50 mg til 1-åring ga lett og inntil 88 mg til 5-åring ga lett til moderat forgiftning.
Voksne: 250 mg ga lett og 1,25 g ga etter ventrikkeltømming lett forgiftning.

Klinikk og behandling: Se Piperazinderivater nedenfor.

Felles for Piperazinderivater:

Toksisitet for gruppen: Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Antikolinerge effekter og CNS-depresjon dominerer (varierer noe avhengig av virkestoff, se under). Ataksi, skjelvinger, hodepine, CNS-eksitasjon (oftere hos barn), hallusinasjoner, kramper, forvirring og psykoser. Munntørrhet, ansiktsrødme, hypertermi, mydriasis, obstipasjon og urinretensjon. Takykardi, ev. hypotensjon og arytmier ved store doser.

Behandling for gruppen: Ventrikkelskylling og kull hvis indisert. Benzodiazepiner ved uro og kramper. Unngå dehydrering. Symptomatisk behandling. Ev. fysostigmin ved uttalt sentral antikolinerg klinikk.

Felles for Histamin H1‑antagonister:

• Førstegenerasjons antihistaminer: Sedasjon sees hyppig og kommer i tillegg til nedsatt allmenntilstand og tretthet som sykdommen selv kan gi, spesielt hos barn og unge. Legemidlene har også antikolinerg effekt som kan gi plagsom munntørrhet. Både alimemazin og prometazin er fentiazinderivater, og bivirkninger som er karakteristiske for denne type midler f.eks. ekstrapyramidale symptomer, kan forekomme. Plutselig spedbarnsdød er blitt rapportert i forbindelse med alimemazin og prometazin.
• Annen- og tredjegenerasjons antihistaminer: Sedasjon forekommer, men er mindre uttalt enn for førstegenerasjons antihistaminer. Sedasjon og tretthet opptrer oftest ved forhøyet dosering. Makrolidantibiotika, ketokonazol eller andre imidazolderivater hemmer metabolismen av ebastin og loratadin, og forlenget QT-intervall er rapportert for ebastin i kombinasjon med erytromycin/ketokonazol. Andre rapporterte bivirkninger er svimmelhet, hodepine og gastrointestinale plager (kvalme, smerter, diaré). De to nyeste (tredjegenerasjons) antihistaminene levocetirizin og desloratadin ser ikke ut til å passere blod-hjerne-barrieren. Det er heller ingen holdepunkter for at disse påvirker hjertets ledningsapparat.
• Lokale antihistaminer: Kan gi lokal irritasjon. Se Antihistaminer til lokal bruk.

Se Histamin H1‑antagonister. Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Bivirkninger hos brysternærte barn er rapportert. Bruk bør begrenses til det minimale ved amming.

Felles for Histamin H1‑antagonister:

Risiko for høye plasmakonsentrasjoner ved nedsatt lever‑ og nyrefunksjon. Varsomhet med førstegenerasjons antihistaminer bør utvises hvor antikolinerg effekt er uheldig, f.eks. ved trangvinkelglaukom, prostatahypertrofi, demens, ved samtidig bruk av andre antikolinergt virkende legemidler og midler med sentralnervøst dempende effekt, spesielt hos eldre. Må heller ikke brukes ved forgiftninger med antikolinergika. Antikolinergika kan gi nedsatt tåreflod og problemer i forbindelse med bruk av kontaktlinser. Førstegenerasjons antihistaminer er klassifisert som spesielt trafikkfarlige.

Felles for Histamin H1‑antagonister:

Mindre egnet til kombinasjon med metoklopramid og antipsykotika pga. økt bivirkningsrisiko (kvalmebehandling).

Felles for Histamin H1‑antagonister:

Forsiktighet med alkohol og andre sentralt dempende stoffer. Forsiktighet med bilkjøring o.l., spesielt initialt. Dette gjelder først og fremst ved bruk av førstegenerasjons antihistaminer, men til en viss grad også for annengenerasjonsmidlene.