Stimulerer frisetting av insulin og øker effekten av endogent insulin. Kortest plasmahalveringstid av de sulfonylureaderivatene som er på markedet i Norge.
Biotilgjengeligheten er opptil 100 % ved peroral tilførsel. Denne reduseres noe ved samtidig inntak av mat. Metaboliseres i stor grad i leveren. Inaktive metabolitter. Utskilles hovedsakelig via nyrene, inntil 10 % umetabolisert. Halveringstiden er 2–5 timer.
Felles for Sulfonylureaderivater:
Type 2-diabetes, hvis kostregulering og fysisk aktivitet alene ikke er tilstrekkelig.
Lavest mulig oppstartdose (2,5–5 mg). Gis som en daglig dose, 1/2 time før frokost. Større dose enn 15 mg i døgnet gir ikke økt effekt og bør ikke anvendes. Virketid på ca. 4 timer for en dose på 1 mg, 8–12 timer for en dose på 5 mg og opptil 15–20 timer for doser over 15 mg. Den lange virketiden ved høye doser gir mindre god effekt på glukosekontrollen, sannsynligvis fordi behandlingen ikke blir intermitterende.
Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Spedbarn: Til sykehus. Barn: > 2,5 mg oppfølging sykehus. 5 mg til småbarn ga hypoglykemi.
Voksne: Lav terskel for sykehusobservasjon ved inntak over terapeutisk dose.
Klinikk og behandling: Se Sulfonylureaderivater nedenfor.
Felles for Sulfonylureaderivater:
Toksisitet for gruppen: Høy toksisitet ved overdose. Se de enkelte virkestoffene.
Barn og eldre har økt risiko for alvorlige sekveler. Ikke-diabetikere har økt risiko for hypoglykemi.
Klinikk for gruppen: Hypoglykemi er hoveproblemet og vil som regel være etablert innen 8 timer. Tilstanden kan være langvarig og vanskelig å behandle. Sekundære symptomer er irritabilitet, hodepine, svette, skjelvinger, sultfølelse, kvalme, forvirring, angst, koordinasjonsproblemer, koma, kramper, hypertensjon og takykardi, ev. respirasjonsdepresjon, metabolsk acidose, arytmier og kardiovaskulært kollaps.
Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Karbohydratrik mat/drikke. Lav terskel for sykehusobservasjon i 24 timer med hyppige glukosemålinger. Ved hypoglykemi gi bolusinjeksjon(er) av glukose og kontinuerlig infusjon av glukose ved behov. Langvarig behandling kan bli nødvendig. Vurder oktreotid ved vedvarende hypoglykemi. Symptomatisk behandling.
Felles for Sulfonylureaderivater:
Allergisk‑toksiske reaksjoner er sjeldne.
Hudreaksjoner, også eksfoliativ dermatitt, er beskrevet.
Alvorlige hematologiske reaksjoner er sjeldne.
Intrahepatisk kolestase med ikterus har forekommet. Glibenklamid og glipizid har ikke slik virkning.
Gastrointestinale forstyrrelser (doseavhengige).
Risiko for hypoglykemi er sannsynligvis relatert til midlenes plasmahalveringstid (glipizid eller glimepirid bør foretrekkes). Ved risikofaktorer som redusert nyre- eller leverfunksjon, høy dosering, høy alder, dårlig matinntak, gastroenteritt eller alkoholmisbruk er dette særlig viktig. Interaksjon med andre legemidler kan også potensere effekten. Mange velregulerte pasienter kan ha forbigående hypoglykemier (som ved insulinbehandling). Det i seg selv kan kreve variasjon av dosen, ikke nødvendigvis seponering. Hypoglykemien kan være langvarig og de alvorlige hypoglykemiene er ofte livstruende. Derfor skal innleggelse i sykehus alltid vurderes, med overvåking i flere døgn og langvarig intravenøs tilførsel av glukose (opptil 3 døgn). Hvis en pasient har fått alvorlig hypoglykemi ved bruk av perorale antidiabetika en gang, bør slike midler brukes med stor forsiktighet senere. Meget godt regulerte pasienter som benytter sulfonylureaforbindelser kan få hypoglykemi under eller etter fysisk aktivitet.
Trombocytopeni er mindre vanlig.
Oppstart av behandling med sulfonylureapreparater følges ofte av en viss vektøkning (2–3 kg det første året). Når slik vektøkning er uønsket, bør behandlingen derfor ledsages av råd om energiredusert kosthold og fysisk aktivitet.
Felles for Sulfonylureaderivater:
Graviditet og amming. Akutte tegn til dårlig metabolsk kontroll ved infeksjoner. Alvorlig leversvikt. Alvorlig nyresvikt. Underernæring. Allergi overfor sulfonamider og sulfonureaderivater.
Felles for Perorale blodglukosesenkende midler:
Graviditet: Kan passere placenta og forårsake føtal hypoglykemi. Skal som hovedregel ikke brukes av gravide. Det har kommet tilstrekkelig sikkerhetsdokumentasjon til at mange har tatt i bruk metformin i behandling av gravide når livsstilsråd ikke er tilstrekkelig. De fleste studiene gjelder behandling i 2. og 3. trimester. Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Barnet bør observeres for hypoglykemi og lav vektøkning. Se også de enkelte virkestoffene.
Felles for Sulfonylureaderivater:
Redusert nyrefunksjon, nedsatt matinntak, eldre pasienter, alkoholmisbruk. Klassifisert som potensielt trafikkfarlige (risiko for hypoglykemi, se Hypoglykemi i Komplikasjoner ved diabetes).
Serumkonsentrasjonsmåling kan være tilgjengelig, se Farmakologiportalen.
Felles for Sulfonylureaderivater:
Faren for hypoglykemi ved uregelmessige måltider eller økt fysisk aktivitet. Risikoen for interaksjoner, spesielt med alkohol. Ved tidligere påvist hypoglykemi, må pasienten informeres om risiko ved bilkjøring.