God håndhygiene er det viktigste enkelttiltaket for forebygging av infeksjoner på reise. Hånddesinfeksjon er omtrent like bra som korrekt utført håndvask, men beskytter ikke fullgodt alene mot f.eks. norovirus. Vann bør drikkes av ubrutte flasker om man ikke har pålitelig informasjon om kvaliteten på springvannet når det gjelder mikrobeinnhold og giftinnhold som f.eks. tungmetaller. I praksis betyr dette flaskevann ved reiser til Latin-Amerika, Afrika, Asia unntatt Hong Kong og Singapore, Oceania unntatt Australia og New Zealand og Europa unntatt deler av Sørøst-Europa. Det finnes selvsagt unntak innen de enkelte områdene nevnt her med generelt høyere risiko for utrygt vann på landsbygdene og øyer (eks. i Egeerhavet) enn i storbyer. Sjekk offentlig informasjon i de enkelte landene, FHI, ECDC, WHO eller CDC. Det hevdes at råkost og rå eller utilstrekkelig varmebehandlet egg, fisk, skalldyr og kjøtt bør unngås, men om man vet at råvarene er ferske, behandlet korrekt under oppbevaring, tillaging, servering og nedkjøling og gjennomoppvarmet (> 60°C for fjørfe og farsemat) eller godt overflateoppvarmet (hele kjøttstykker), er det ikke grunnlag for å si at disse matvarene bør unngås. Imidlertid får også folk med god etterlevelse til reiseråd gastroenteritter fordi rådene i praksis er vanskelige å overholde annet enn når man har kontroll på råvarene og tilbereder maten selv. Hvis man må drikke lokalt vann bør det kokes (> 10 min. for å drepe cyster) eller desinfiseres med klor (> 8 timer) eller jod (>8 timer), men kloring er ikke nødvendigvis effektivt mot cyster. Frysing til < -20°C i > 7 dager dreper de fleste mikroorganismer, inkl. parasitter. Behandling av f.eks. rå fisk med saften fra sitron (ceviche) medfører ikke sikker desinfisering.

Bitt av vektorer som mygg, sandfluer og flått kan unngås ved tildekking av bar hud, impregnering av myggnett og campingutstyr/-klær og påføring av effektive midler mot insekter og flått på huden. Preparater som inneholder dietyltoluamid (DEET), pikaridin/ikaridin/saltidin eller citridiol, men ikke sitrusoljebaserte midler, er effektive. Ved bading eller svetting i sterk varme, må man gjenta påføring av myggmiddelet. Permetrin kan brukes til impregnering av tøy/utstyr. Korrekt barriereprofylakse krever også kunnskap om når vektorene er mest aktive, noe som f.eks. varierer med type mygg. Aedes-myggene som overfører bl.a. denguefeber, er mest aktiv på dagtid, mens malariamyggen er mest aktiv i skumringen, om natta og i grålysningen og utendørs. Siden utbredelsen av malaria, denguefeber og andre vektoroverførte virusinfeksjoner (arbovirusinfeksjoner) ofte er sammenfallende, medfører det behov for barriereprofylakse hele døgnet. Flere arbovirus har økende utbredelse i Sør-Europa, eks. vestnilfeber, denguefeber, chikungunya og krim-kongo hemorragisk feber. Insektmidler er derfor også i økende grad å anbefale ved reiser til land nord for Middelhavet. Sandfluer som kan overføre viral sandfluefeber (eks. Toscana-feber) eller parasittsykdommen leishmaniasis, er mest aktive i mørke og kan bite innendørs, men de biter ikke gjennom tøy. Flått kan hoppe på deg når du går i busk og kratt og krype på deg til den finner et passende sted å suge blod.

Gjennomført og oppdatert basisvaksinasjon er et viktig tiltak for å unngå reiserelatert sykdom. Det kan være aktuelt med spesifikke reisevaksiner avhengig av destinasjon og planlagt aktivitet. Oversikt over vaksiner du/dine barn har tatt finnes på helsenorge.no eller Helsenorge-appen. Fra 2011 har alle vaksiner vært meldepliktige til SYSVAK, men innrapporteringen av vaksiner utover barnevaksinasjonsprogrammet er fortsatt noe mangelfull. Mange vil derfor ha behov for sine gamle vaksinasjonskort i flere år til med mindre opplysningene etterregistreres i SYSVAK.

Barnevaksinasjonsprogrammet bør være fulgt, se FHI Vaksinasjonshåndboka Barnevaksinasjonsprogrammet – håndbok for helsepersonell for oppdatert informasjon. 

Vaksinene i det norske barnevaksinasjonsprogrammet inkluderer vaksiner DTP-IPV (difteri, tetanus, pertussis og inaktivert polio-virus - "samlet DTP"), MMR (kusma, meslinger, røde hunder), rotavirus, polio, Haemophilus influenzae type b (Hib), pneumokokker, samt HPV på 7. trinn (midlertidig for jenter født etter 1991, permanent for jenter født etter 1997 og gutter født etter 2006). Fra 2017 er også vaksine mot hepatitt B inkludert i barnevaksinasjonsprogrammet. Merk også BCG (tuberkulosevaksine) for barn med foreldre fra høyendemiske land. 

Programmet er fullført ved 15 års alder.

Se FHI Vaksinasjonshåndboka Tabell 1: Barnevaksinasjonsprogrammet i Norge.

Hvis man reiser med barn som ikke har fullført barnevaksinasjonsprogrammet ennå, kan det være aktuelt å framskynde dette, med vaksiner mot DTP-Hib-polio, pneumokokker, hepatitt B og MMR. Nylige utbrudd av meslinger også i Europa og USA gjør framskyndet meslingevaksinering til barn mellom 9-15 mndr. aktuelt. Meslingevaksinen gis ikke før 9 mndrs. alder fordi den har for dårlig beskyttelseseffekt hos så små barn. Det anbefales ikke å ta med uvaksinerte barn til områder med pågående meslingeutbrudd.

For premature barn født før uke 32 gjelder egne anbefalinger, se Helsenorge.

Barn i risikogrupper for alvorlig sykdom tilbys korona- og influensavaksiner.

Voksenvaksinasjonsprogrammet er et tilbud om korona- og influensavaksiner for alle over 64 år og voksne i risikogrupper for alvorlig sykdom. 65-åringer får tilbud om vaksine mot pneumokokksykdom, se FHI.

FHI anbefaler oppfriskningsdose av DTP+polio hvert tiende år for alle voksne selv om de ikke skal på utenlandsreise. Eldre personer som ikke er basisvaksinert, kan måtte fullvaksineres for sikker beskyttelse. Deretter anbefales påfyllingsdose ved over 10 år siden siste dose. For polio gjelder spesielle regler ved reise fra land med pågående utbrudd med vaksinederivert polio-infeksjon, f.eks. DR Kongo eller andre land der slike utbrudd er registrert, se FHI Vaksiner og vaksinasjon. Man må i så fall poliovaksineres på aktuell destinasjon 1-12 mndr. før man returnerer til Norge.

For personer født i Norge i perioden 1960-1970 eller senere hvis ikke fulgt barnevaksinasjonsprogrammet, kan det være aktuelt med en MMR-dose, se Helsenorge.

BCG-vaksine, se Tuberkulosevaksine, er sjelden indisert som reisevaksine, men kan være aktuelt til uvaksinerte helsearbeidere som skal arbeide i land med høy forekomst av tuberkulose. BCG-vaksinen ble tatt ut av barnevaksinasjonsprogrammet i 2009, unntatt for spebarn født av mor eller far fra høyendemiske land for tuberkulose eller til større barn ved tuberkulose i nærmiljøet.

Vaksiner som influensavaksine, koronavirusvaksine og pneumokokkvaksine bør tilbys risikogrupper etter vanlige retningslinjer. 

Koppevaksinen Imvanex^® tilgjengelig for primær preventiv vaksinasjon (PPV) mot m-kopper (mpox – tidligere apekopper) til risikogrupper, dvs. menn eller transpersoner som har sex med menn og selvrapportert risikoatferd, sexarbeidere, helsepersonell og laboratoriepersonell. Posteksponeringsvaksinasjon (PEPV, se FHI) tilbys personer etter mulig smitte og husstandsmedlemmer til bekreftede tilfeller.

For utdypende og oppdatert informasjon, se FHI Smittevernhåndboka M-kopper – håndbok for helsepersonell og metodebok.no Infeksjonsmedisin (NFIM) Mpox.

Hvilke vaksiner man trenger i tillegg til basisvaksinasjonsprogrammet, avhenger av hvor man skal, hvordan man skal bo, når på året man reiser (regntid/tørketid), og hvor lenge man skal være borte. Man bør sjekke nasjonale (FHI) eller internasjonale retningslinjer (WHO, CDC) for anbefalte vaksiner til enkeltland og om det er registrert pågående utbrudd av f.eks. polio til polioutsatte land i Afrika og Asia spesielt eller kriserammede områder.

Generelt anbefales å få råd hos fastlege eller en reisepoliklinikk i god tid før planlagt reise da et vaksinasjonsforløp kan ta inntil 6 uker hvis det er behov for flere doser før tilstrekkelig beskyttelse. Se også Vaksiner.

Hepatitt A (fekal-oral smitte) er en mye brukt reisevaksine mot en ubehagelig, men sjelden dødelig infeksjon. Hepatitt A kan også smitte seksuelt blant menn som har sex med menn (MSM) og via urene narkotiske stoffer, og i begge tilfeller anbefales vaksinering. Stadig flere land erklæres som lavendemiske for hepatitt A. Se også Hepatitt A-vaksine.

Risikoen for å pådra seg hepatitt B hos reisende henger i hovedsak sammen med ubeskyttet sex, deling av urent sprøyteutstyr eller eksponering fra husstandsmedlemmer/slektninger i høyendemiske land, samt mer teoretisk om man trenger blodoverføring i områder der donorscreeningen er mangelfull eller ved uhell i yrkessammenheng. Hepatitt B-vaksinasjon er nå inkludert i barnevaksinasjonsprogrammet, og alle helsearbeidere bør være vaksinert i regi av arbeidsgiver. Hepatitt B-vaksinen er trygg og effektiv og beskytter mot en sykdom man gjerne vil unngå, og derfor en vaksine alle aktive reisende og seksuelt aktive personer burde ta. Se også Hepatitt B-vaksine.

Videre finnes det mange andre aktuelle reisevaksiner avhengig av reisens art, geografisk lokalisasjon og årstid, f.eks. mot:

1. Skogflåttvirusencefalitt, se Tick-borne encephalitis-virus TBE.
2. Tyfoid feber - vaksinen beskytter ikke mot Salmonella enteritica serotype Paratyphi A eller B.
3. Gulfeber - er påbudt til enkelte land i Afrika og Latin-Amerika, samt hvis man reiser til Asia fra endemiske områder, se FHI. Vaksinen anses fra 2016 å være effektiv livet ut etter én injeksjon slik at man ikke skal behøve påfyllingsdose hvert tiende år. Dette må dokumenteres i gyldig internasjonalt vaksinasjonskort og være datert og stemplet av godkjent gulfeber-vaksinatør. Siden dette er en vaksine med levende, svekket virus, anbefales det ikke at den gis til gravide, barn < 9 måneder, immunsvekkede personer og eldre. De som av medisinske årsaker ikke kan få vaksinen, må få en legeerklæring på engelsk («waiver») om hvorfor de ikke er vaksinert. Uvaksinerte personer > 60 år som reiser til gulfeber-endemiske områder, kan velge å ta vaksinen hvis reell risiko for gulfeber (eks. områder med utbrudd i Sør-Amerika) er høyere enn risikoen for vaksinekomplikasjoner (viscerotrop sykdom).
4. Japansk encefalitt - vaksine er aktuelt ved reise til det indiske subkontinent og Sør-Øst-Asia for øvrig.
5. Rabies
6. Meningokokk ACWY-vaksine er påkrevet ved pilgrimsreise til Saudi-Arabia og kan være aktuelt for personer som skal reise til meningittbeltet i Afrika og for helsearbeidere. 
7. Koleravaksine er aktuelt til helsepersonell. Den tilbys også til andre reisende som beskyttelse mot gastroenteritt forårsaket av enterotoksinproduserende E. coli (ETEC) som kan være årsaken til ¼ av reiserelaterte gastroentereritter, men den er ikke registrert til det bruket. For utdypende og oppdatert informasjon, se FHI Vaksinasjonshåndboka Koleravaksine - håndbok for helsepersonell.
8. BCG - sjelden aktuell som reisevaksine, se Tuberkulosevaksine.
9. Denguefeber-vaksine er tilgjengelig i Norge, men det forventes å komme mer kunnskap om effekt hos reisende, bivirkninger og effekt mot de ulike serotypene av denguevirus. Denguefeber er den mest utbredte, myggoverførte virussykdommen i verden og en viktig differensialdiagnose ved importfeber. Den gir en uspesifikk febersykdom med ledsagende feberrelaterte plager, virushepatitt og evt. utslett. Hos personer som har hatt denguefeber med en serotype tidligere og senere blir smittet med en annen serotype, øker riskioen for alvorlig denguefeber. Denguefeber kan i verste fall gi en hemoragisk feber-tilstand. Vaksinen (Qdenga^®) er godkjent for bruk til personer over fire år. Vaksinen gis i to doser med tre måneders mellomrom. Det er ukjent om en-doseregime er tilstrekkelig ved tidligere gjennomgått denguefeber, og man vet ikke om det er behov for oppfriskningsdoser. FHI anbefaler at vaksinen tilbys personer på 4 år eller eldre som har gjennomgått denguefeber tidligere og skal reise til et område der denguefeber er utbredt. Det er denne gruppen som har høyest risiko for alvorlig denguefeber. Vaksinering av alle reisende til endemiske områder uten gjennomgått denguefeber er omstridt. Forebygging av myggstikk på dagtid er uansett viktig. Vaksinen består av levende svekket virus og bør ikke gis til immunsvekkede, gravide eller ammende.
   For utdypende og oppdatert informasjon, se FHI Vaksinasjonshåndboka Denguefebervaksine – håndbok for helsepersonell.
10. Chikungunyavirus-vaksine beskytter mot et myggoverført virus som er på frammarsj i subtropiske og tropiske strøk. Sykdommen kan minne om denguefeber, men gir typisk kraftigere leddsmerter som kan vedvare over uker og måneder. Det er to vaksiner tilgjengelig i Norge, en levende svekket virusvaksine (Ixchiq^®) og en proteinvaksine (Vimkunya^®). Vaksinering mot chikungunyavirus kan tilbys personer > 12 år som skal oppholde seg i områder med kjent forekomst av smitte med chikungunyavirus. FHI presiserer at den bør reserveres til personer med reell smitterisiko uten kontraindikasjoner. Den levende svekkede virusvaksinen har kontraindikasjoner som andre levende vaksiner. Proteinvaksinen anbefales ikke til gravide eller ammende pga. manglende erfaring. Begge gis som engangsdose. Myggstikkprofylakse på dagtid anbefales uansett vaksinering eller ikke.

Medikamentell profylakse er først og fremst aktuell for forebygging av malaria, og da spesielt falciparum-malaria. Reisende pådrar seg først og fremst malaria i Afrika sør for Sahara, dernest Asia, og sjelden i Oceania og Sør-Amerika. Medikamentell malariaprofylakse er et supplement til barriereprofylakse som alltid må tilrådes. Barriereprofylakse inkluderer tildekking med tøy, bruk av effektive myggmidler på bar hud, impregnerte myggnett over sengen, osv.

Som medikamentell profylakse mot malaria velges atovakvon-proguanil, meflokin eller doksysyklin. For valg og dosering av legemidler til malariaprofylakse, se FHI Smittevernhåndboka Tabell 2: Valg og dosering av legemidler til malariaprofylakse.

Klorokinpreparater er som regel ikke anbefalt på grunn av utbredt resistens hos P. falciparum.

For utdypende og oppdatert informasjon, se FHI Smittevernhåndboka Malaria - håndbok for helsepersonell.

Medikamentell profylakse mot bakterielle gastroenteritter anbefales generelt ikke pga. økt risiko for gastrointestinale bivirkninger og økt risiko for å bli bærer av multiresistente tarmbakterier, samt uheldig påvirkning av lokale resistensforhold.

De fleste tilfeller av turistdiaré er uansett selvbegrensende og skal ikke behandles med antibiotika. Unntaksvis kan reisende som skal oppholde seg i svært avsidesliggende områder med svært dårlige vann- og sanitærforhold utrustes med antibiotika til selvbehandling av febril gastroenteritt med varighet > 48 timer eller tegn til alvorlig infeksjon. Et kinolon vil fortsatt være førstevalg selv med økende resistens mot kinoloner og makrolider over hele verden.