Hopp til hovedinnhold
Logo for Norsk Legemiddelhåndbok

Infeksjoner (reisemedisin)

Revidert:
13.01.2026
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Frank Olav Dahler Pettersen

Reisende kan pådra seg de fleste typer infeksjoner, både såkalte kosmopolitiske infeksjoner som f.eks. influensa, og mer klassiske importinfeksjoner, som f.eks. turistdiaré, denguefeber og malaria. Hvem som blir syke er vanskelig å forutse, men immunsvekkede, gravide, små barn, personer med kroniske sykdommer og eldre er mest utsatt for alvorlig sykdom. I tillegg har reisende som besøker venner og slektninger i sine opprinnelsesland, høyere risiko for å pådra seg reiserelaterte infeksjoner enn klassiske turister. Lengden på oppholdet, hvor du reiste, hvordan du forberedte deg før reisen i form av f.eks. vaksinasjon, hva du gjorde på reisen, som feks. kontakt med dyr, jobb/hobby og beskyttelse mot insektstikk, påvirker sjansen for å bli syk. Ifølge tall fra Folkehelseinstituttet er gastroenteritter den vanligste gruppen av MSIS-meldte infeksjoner som påvises hos reisende. Andre meldte sykdommer er seksuelt overførbare infeksjoner, vaksineforebyggbare infeksjoner og vektorbårne infeksjoner. Men MSIS-tallene inkluderer kun infeksjoner med påvist agens og meldepliktige infeksjoner. Mange vanlige infeksjoner som f.eks. sårinfeksjoner, øvre og nedre luftveisinfeksjoner og kortvarige gastroenteritter behandles før eller etter hjemkomst, går over av seg selv uten hjelp fra helsetjenestene eller er ikke meldepliktige.

Underkapitler

Forebygging av infeksjoner på reise

Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Frank Olav Dahler Pettersen

Underkapitler

Vann og sanitær

Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Frank Olav Dahler Pettersen

God håndhygiene er det viktigste enkelttiltaket for forebygging av infeksjoner på reise. Hånddesinfeksjon er omtrent like bra som korrekt utført håndvask, men beskytter ikke fullgodt alene mot f.eks. norovirus. Vann bør drikkes av ubrutte flasker om man ikke har pålitelig informasjon om kvaliteten på springvannet når det gjelder mikrobeinnhold og giftinnhold som f.eks. tungmetaller. I praksis betyr dette flaskevann ved reiser til Latin-Amerika, Afrika, Asia unntatt Hong Kong og Singapore, Oceania unntatt Australia og New Zealand og Europa unntatt deler av Sørøst-Europa. Det finnes selvsagt unntak innen de enkelte områdene nevnt her med generelt høyere risiko for utrygt vann på landsbygdene og øyer (eks. i Egeerhavet) enn i storbyer. Sjekk offentlig informasjon i de enkelte landene, FHI, ECDC, WHO eller CDC. Det hevdes at råkost og rå eller utilstrekkelig varmebehandlet egg, fisk, skalldyr og kjøtt bør unngås, men om man vet at råvarene er ferske, behandlet korrekt under oppbevaring, tillaging, servering og nedkjøling og gjennomoppvarmet (> 60°C for fjørfe og farsemat) eller godt overflateoppvarmet (hele kjøttstykker), er det ikke grunnlag for å si at disse matvarene bør unngås. Imidlertid får også folk med god etterlevelse til reiseråd gastroenteritter fordi rådene i praksis er vanskelige å overholde annet enn når man har kontroll på råvarene og tilbereder maten selv. Hvis man må drikke lokalt vann bør det kokes (> 10 min. for å drepe cyster) eller desinfiseres med klor (> 8 timer) eller jod (>8 timer), men kloring er ikke nødvendigvis effektivt mot cyster. Frysing til < -20°C i > 7 dager dreper de fleste mikroorganismer, inkl. parasitter. Behandling av f.eks. rå fisk med saften fra sitron (ceviche) medfører ikke sikker desinfisering.

Barriereprofylakse

Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Frank Olav Dahler Pettersen

Bitt av vektorer som mygg, sandfluer og flått kan unngås ved tildekking av bar hud, impregnering av myggnett og campingutstyr/-klær og påføring av effektive midler mot insekter og flått på huden. Preparater som inneholder dietyltoluamid (DEET), pikaridin/ikaridin/saltidin eller citridiol, men ikke sitrusoljebaserte midler, er effektive. Ved bading eller svetting i sterk varme, må man gjenta påføring av myggmiddelet. Permetrin kan brukes til impregnering av tøy/utstyr. Korrekt barriereprofylakse krever også kunnskap om når vektorene er mest aktive, noe som f.eks. varierer med type mygg. Aedes-myggene som overfører bl.a. denguefeber, er mest aktiv på dagtid, mens malariamyggen er mest aktiv i skumringen, om natta og i grålysningen og utendørs. Siden utbredelsen av malaria, denguefeber og andre vektoroverførte virusinfeksjoner (arbovirusinfeksjoner) ofte er sammenfallende, medfører det behov for barriereprofylakse hele døgnet. Flere arbovirus har økende utbredelse i Sør-Europa, eks. vestnilfeber, denguefeber, chikungunya og krim-kongo hemorragisk feber. Insektmidler er derfor også i økende grad å anbefale ved reiser til land nord for Middelhavet. Sandfluer som kan overføre viral sandfluefeber (eks. Toscana-feber) eller parasittsykdommen leishmaniasis, er mest aktive i mørke og kan bite innendørs, men de biter ikke gjennom tøy. Flått kan hoppe på deg når du går i busk og kratt og krype på deg til den finner et passende sted å suge blod.

Vaksiner (reisemedisin)

Revidert:
13.01.2026
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Frank Olav Dahler Pettersen

Gjennomført og oppdatert basisvaksinasjon er et viktig tiltak for å unngå reiserelatert sykdom. Det kan være aktuelt med spesifikke reisevaksiner avhengig av destinasjon og planlagt aktivitet. Oversikt over vaksiner du/dine barn har tatt finnes på helsenorge.no eller Helsenorge-appen. Fra 2011 har alle vaksiner vært meldepliktige til SYSVAK, men innrapporteringen av vaksiner utover barnevaksinasjonsprogrammet er fortsatt noe mangelfull. Mange vil derfor ha behov for sine gamle vaksinasjonskort i flere år til med mindre opplysningene etterregistreres i SYSVAK.

Underkapitler

Basisvaksinasjon

Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Frank Olav Dahler Pettersen

Barnevaksinasjonsprogrammet bør være fulgt, se FHI Vaksinasjonshåndboka Barnevaksinasjonsprogrammet – håndbok for helsepersonell for oppdatert informasjon. 

Vaksinene i det norske barnevaksinasjonsprogrammet inkluderer vaksiner DTP-IPV (difteri, tetanus, pertussis og inaktivert polio-virus - "samlet DTP"), MMR (kusma, meslinger, røde hunder), rotavirus, polio, Haemophilus influenzae type b (Hib), pneumokokker, samt HPV på 7. trinn (midlertidig for jenter født etter 1991, permanent for jenter født etter 1997 og gutter født etter 2006). Fra 2017 er også vaksine mot hepatitt B inkludert i barnevaksinasjonsprogrammet. Merk også BCG (tuberkulosevaksine) for barn med foreldre fra høyendemiske land. 

Programmet er fullført ved 15 års alder.

Se FHI Vaksinasjonshåndboka Tabell 1: Barnevaksinasjonsprogrammet i Norge.

Hvis man reiser med barn som ikke har fullført barnevaksinasjonsprogrammet ennå, kan det være aktuelt å framskynde dette, med vaksiner mot DTP-Hib-polio, pneumokokker, hepatitt B og MMR. Nylige utbrudd av meslinger også i Europa og USA gjør framskyndet meslingevaksinering til barn mellom 9-15 mndr. aktuelt. Meslingevaksinen gis ikke før 9 mndrs. alder fordi den har for dårlig beskyttelseseffekt hos så små barn. Det anbefales ikke å ta med uvaksinerte barn til områder med pågående meslingeutbrudd.

For premature barn født før uke 32 gjelder egne anbefalinger, se Helsenorge.

Barn i risikogrupper for alvorlig sykdom tilbys korona- og influensavaksiner.

Voksenvaksinasjonsprogrammet er et tilbud om korona- og influensavaksiner for alle over 64 år og voksne i risikogrupper for alvorlig sykdom. 65-åringer får tilbud om vaksine mot pneumokokksykdom, se FHI.

FHI anbefaler oppfriskningsdose av DTP+polio hvert tiende år for alle voksne selv om de ikke skal på utenlandsreise. Eldre personer som ikke er basisvaksinert, kan måtte fullvaksineres for sikker beskyttelse. Deretter anbefales påfyllingsdose ved over 10 år siden siste dose. For polio gjelder spesielle regler ved reise fra land med pågående utbrudd med vaksinederivert polio-infeksjon, f.eks. DR Kongo eller andre land der slike utbrudd er registrert, se FHI Vaksiner og vaksinasjon. Man må i så fall poliovaksineres på aktuell destinasjon 1-12 mndr. før man returnerer til Norge.

For personer født i Norge i perioden 1960-1970 eller senere hvis ikke fulgt barnevaksinasjonsprogrammet, kan det være aktuelt med en MMR-dose, se Helsenorge.

BCG-vaksine, se Tuberkulosevaksine, er sjelden indisert som reisevaksine, men kan være aktuelt til uvaksinerte helsearbeidere som skal arbeide i land med høy forekomst av tuberkulose. BCG-vaksinen ble tatt ut av barnevaksinasjonsprogrammet i 2009, unntatt for spebarn født av mor eller far fra høyendemiske land for tuberkulose eller til større barn ved tuberkulose i nærmiljøet.

Vaksiner som influensavaksine, koronavirusvaksine og pneumokokkvaksine bør tilbys risikogrupper etter vanlige retningslinjer. 

Koppevaksinen Imvanex® tilgjengelig for primær preventiv vaksinasjon (PPV) mot m-kopper (mpox – tidligere apekopper) til risikogrupper, dvs. menn eller transpersoner som har sex med menn og selvrapportert risikoatferd, sexarbeidere, helsepersonell og laboratoriepersonell. Posteksponeringsvaksinasjon (PEPV, se FHI) tilbys personer etter mulig smitte og husstandsmedlemmer til bekreftede tilfeller.

For utdypende og oppdatert informasjon, se FHI Smittevernhåndboka M-kopper – håndbok for helsepersonell og metodebok.no Infeksjonsmedisin (NFIM) Mpox.

Reisevaksiner

Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Frank Olav Dahler Pettersen

Hvilke vaksiner man trenger i tillegg til basisvaksinasjonsprogrammet, avhenger av hvor man skal, hvordan man skal bo, når på året man reiser (regntid/tørketid), og hvor lenge man skal være borte. Man bør sjekke nasjonale (FHI) eller internasjonale retningslinjer (WHO, CDC) for anbefalte vaksiner til enkeltland og om det er registrert pågående utbrudd av f.eks. polio til polioutsatte land i Afrika og Asia spesielt eller kriserammede områder.

Generelt anbefales å få råd hos fastlege eller en reisepoliklinikk i god tid før planlagt reise da et vaksinasjonsforløp kan ta inntil 6 uker hvis det er behov for flere doser før tilstrekkelig beskyttelse. Se også Vaksiner.

Hepatitt A (fekal-oral smitte) er en mye brukt reisevaksine mot en ubehagelig, men sjelden dødelig infeksjon. Hepatitt A kan også smitte seksuelt blant menn som har sex med menn (MSM) og via urene narkotiske stoffer, og i begge tilfeller anbefales vaksinering. Stadig flere land erklæres som lavendemiske for hepatitt A. Se også Hepatitt A-vaksine.

Risikoen for å pådra seg hepatitt B hos reisende henger i hovedsak sammen med ubeskyttet sex, deling av urent sprøyteutstyr eller eksponering fra husstandsmedlemmer/slektninger i høyendemiske land, samt mer teoretisk om man trenger blodoverføring i områder der donorscreeningen er mangelfull eller ved uhell i yrkessammenheng. Hepatitt B-vaksinasjon er nå inkludert i barnevaksinasjonsprogrammet, og alle helsearbeidere bør være vaksinert i regi av arbeidsgiver. Hepatitt B-vaksinen er trygg og effektiv og beskytter mot en sykdom man gjerne vil unngå, og derfor en vaksine alle aktive reisende og seksuelt aktive personer burde ta. Se også Hepatitt B-vaksine.

Videre finnes det mange andre aktuelle reisevaksiner avhengig av reisens art, geografisk lokalisasjon og årstid, f.eks. mot:

  1. Skogflåttvirusencefalitt, se Tick-borne encephalitis-virus TBE.
  2. Tyfoid feber - vaksinen beskytter ikke mot Salmonella enteritica serotype Paratyphi A eller B.
  3. Gulfeber - er påbudt til enkelte land i Afrika og Latin-Amerika, samt hvis man reiser til Asia fra endemiske områder, se FHI. Vaksinen anses fra 2016 å være effektiv livet ut etter én injeksjon slik at man ikke skal behøve påfyllingsdose hvert tiende år. Dette må dokumenteres i gyldig internasjonalt vaksinasjonskort og være datert og stemplet av godkjent gulfeber-vaksinatør. Siden dette er en vaksine med levende, svekket virus, anbefales det ikke at den gis til gravide, barn < 9 måneder, immunsvekkede personer og eldre. De som av medisinske årsaker ikke kan få vaksinen, må få en legeerklæring på engelsk («waiver») om hvorfor de ikke er vaksinert. Uvaksinerte personer > 60 år som reiser til gulfeber-endemiske områder, kan velge å ta vaksinen hvis reell risiko for gulfeber (eks. områder med utbrudd i Sør-Amerika) er høyere enn risikoen for vaksinekomplikasjoner (viscerotrop sykdom).
  4. Japansk encefalitt - vaksine er aktuelt ved reise til det indiske subkontinent og Sør-Øst-Asia for øvrig.
  5. Rabies
  6. Meningokokk ACWY-vaksine er påkrevet ved pilgrimsreise til Saudi-Arabia og kan være aktuelt for personer som skal reise til meningittbeltet i Afrika og for helsearbeidere. 
  7. Koleravaksine er aktuelt til helsepersonell. Den tilbys også til andre reisende som beskyttelse mot gastroenteritt forårsaket av enterotoksinproduserende E. coli (ETEC) som kan være årsaken til ¼ av reiserelaterte gastroentereritter, men den er ikke registrert til det bruket. For utdypende og oppdatert informasjon, se FHI Vaksinasjonshåndboka Koleravaksine - håndbok for helsepersonell.
  8. BCG - sjelden aktuell som reisevaksine, se Tuberkulosevaksine.
  9. Denguefeber-vaksine er tilgjengelig i Norge, men det forventes å komme mer kunnskap om effekt hos reisende, bivirkninger og effekt mot de ulike serotypene av denguevirus. Denguefeber er den mest utbredte, myggoverførte virussykdommen i verden og en viktig differensialdiagnose ved importfeber. Den gir en uspesifikk febersykdom med ledsagende feberrelaterte plager, virushepatitt og evt. utslett. Hos personer som har hatt denguefeber med en serotype tidligere og senere blir smittet med en annen serotype, øker riskioen for alvorlig denguefeber. Denguefeber kan i verste fall gi en hemoragisk feber-tilstand. Vaksinen (Qdenga®) er godkjent for bruk til personer over fire år. Vaksinen gis i to doser med tre måneders mellomrom. Det er ukjent om en-doseregime er tilstrekkelig ved tidligere gjennomgått denguefeber, og man vet ikke om det er behov for oppfriskningsdoser. FHI anbefaler at vaksinen tilbys personer på 4 år eller eldre som har gjennomgått denguefeber tidligere og skal reise til et område der denguefeber er utbredt. Det er denne gruppen som har høyest risiko for alvorlig denguefeber. Vaksinering av alle reisende til endemiske områder uten gjennomgått denguefeber er omstridt. Forebygging av myggstikk på dagtid er uansett viktig. Vaksinen består av levende svekket virus og bør ikke gis til immunsvekkede, gravide eller ammende.
    For utdypende og oppdatert informasjon, se FHI Vaksinasjonshåndboka Denguefebervaksine – håndbok for helsepersonell.
  10. Chikungunyavirus-vaksine beskytter mot et myggoverført virus som er på frammarsj i subtropiske og tropiske strøk. Sykdommen kan minne om denguefeber, men gir typisk kraftigere leddsmerter som kan vedvare over uker og måneder. Det er to vaksiner tilgjengelig i Norge, en levende svekket virusvaksine (Ixchiq®) og en proteinvaksine (Vimkunya®). Vaksinering mot chikungunyavirus kan tilbys personer > 12 år som skal oppholde seg i områder med kjent forekomst av smitte med chikungunyavirus. FHI presiserer at den bør reserveres til personer med reell smitterisiko uten kontraindikasjoner. Den levende svekkede virusvaksinen har kontraindikasjoner som andre levende vaksiner. Proteinvaksinen anbefales ikke til gravide eller ammende pga. manglende erfaring. Begge gis som engangsdose. Myggstikkprofylakse på dagtid anbefales uansett vaksinering eller ikke.

Medikamentell profylakse

Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Frank Olav Dahler Pettersen

Medikamentell profylakse er først og fremst aktuell for forebygging av malaria, og da spesielt falciparum-malaria. Reisende pådrar seg først og fremst malaria i Afrika sør for Sahara, dernest Asia, og sjelden i Oceania og Sør-Amerika. Medikamentell malariaprofylakse er et supplement til barriereprofylakse som alltid må tilrådes. Barriereprofylakse inkluderer tildekking med tøy, bruk av effektive myggmidler på bar hud, impregnerte myggnett over sengen, osv.

Som medikamentell profylakse mot malaria velges atovakvon-proguanil, meflokin eller doksysyklin. For valg og dosering av legemidler til malariaprofylakse, se FHI Smittevernhåndboka Tabell 2: Valg og dosering av legemidler til malariaprofylakse.

Klorokinpreparater er som regel ikke anbefalt på grunn av utbredt resistens hos P. falciparum.

For utdypende og oppdatert informasjon, se FHI Smittevernhåndboka Malaria - håndbok for helsepersonell.

Medikamentell profylakse mot bakterielle gastroenteritter anbefales generelt ikke pga. økt risiko for gastrointestinale bivirkninger og økt risiko for å bli bærer av multiresistente tarmbakterier, samt uheldig påvirkning av lokale resistensforhold.

De fleste tilfeller av turistdiaré er uansett selvbegrensende og skal ikke behandles med antibiotika. Unntaksvis kan reisende som skal oppholde seg i svært avsidesliggende områder med svært dårlige vann- og sanitærforhold utrustes med antibiotika til selvbehandling av febril gastroenteritt med varighet > 48 timer eller tegn til alvorlig infeksjon. Et kinolon vil fortsatt være førstevalg selv med økende resistens mot kinoloner og makrolider over hele verden.

Matbårne infeksjoner på reise

Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Frank Olav Dahler Pettersen

Hovedkildene er mat som er for dårlig rengjort, for dårlig varmebehandlet, for dårlig oppbevart (for lang nedkjøling uten tildekking og for lang oppbevaring i romtemperatur, eks. hotell-bufféter), utilstrekkelig kjøkkenhygiene ved tilberedning eller for dårlig håndhygiene av dem som tilbereder maten. Det er større sjanse for matbåren gastroenteritt eller toksinmediert matforgiftning når man spiser på hoteller og restauranter enn når man lager maten selv.

Matforgiftning debuterer gjerne innen kort tid etter matinntak, fra få timer til ett døgn, og domineres av oppkast, men diaré kan forekomme. Tilfriskning skjer raskt, og behandling er derfor symptomatisk. Utløsende agens er toksiner produsert av gule stafylokokker, Bacillus cereus eller Clostridium perfringens.

Gastroenteritt har gjerne lengre inkubasjonstid, > 1-2 dager, og gir typisk diaré, magesmerter med eller uten feber og varierende grad av oppkast. Ved alvorlig diaré har man feber og blod i avføringen. Vedvarende febril diaré over 2 døgn bør undersøkes mtp. videre behandling.

Klassiske tarmpatogene agens er Campylobacter, Salmonella, Shigella og Yersinia, samt de ulike E. coli-variantene og Listeria. Tyfoid-feber og paratyfoid-feber er klinisk vanskelig å skille fra hverandre, men har potensiale for å gi alvorlige og systemiske infeksjoner.

Tarmprotozoer som Giardia lamblia og Cryptosporidium spp. kan gi relativt akutt importdiaré. Kryptosporidier er ikke uvanlig som årsak til diaré ervervet i Norge.

Brucellose (Malta-feber, Middelhavsfeber, undulerende feber) er en kronisk, lavgradig bakterieinfeksjon som kan sette seg hvor som helst i kroppen etter inntak av upasteuriserte melkeprodukter eller kontakt med lokale husdyr i endemiske områder. Personer som arbeider med dyr er spesielt utsatt. 

For utdypende, se metodebok.no Infeksjonsmedisin (NFIM).

Toxoplasmose er også en aktuell reiserelatert infeksjon og en av de vanligste matbårne parasittinfeksjonene i verden. Spesielt kvinner som forsøker å bli gravide eller er gravide, bør unngå rå salater, jordgrønnsaker og bær som kan være utilstrekkelig skylt i rent vann, samt unngå kontakt med lokale katter, katteekskrementer og spesielt kattunger som kan skille ut store mengder parasitter under sin primærinfeksjon. Primær toxoplasmose i graviditet kan gi alvorlige fosterskader.

Dårlig kjøttkontroll og inntak av underbehandlet grisekjøtt kan gi svinebendelorm (taeniasis) og trikinose, men er veldig uvanlige som reiserelaterte infeksjoner. Cysticerkose forekommer etter inntak av matvarer som er kontaminert med human avføring som inneholder Taenia solium-egg, dvs. der det er suboptimal håndtering av kloakk eller der human avføring brukes som gjødsel, eller ved autoinfeksjon ved dårlig håndhygiene hos den som har svinebendelorm i tarmen. Det er helst innvandrere eller personer etter langtidsopphold i endemiske områder som kan få cysticerkose.

Merk: Taeniasis er en tarm-infeksjon med en voksen bendelorm (fra gris eller ku), mens cysticerose er en vevsinfeksjon med larvestadiet (cyster) av svinebendelormen (Taenia solium), som oppstår ved inntak av eggene, ikke kjøttet. Mens taeniasis ofte gir milde eller ingen symptomer, kan cysticerkose forårsake alvorlig sykdom, spesielt nevrocysticerkose, der cyster i hjernen kan føre til epilepsi og andre nevrologiske problemer.

Andre matvarer som er høstet på eller i bakken og ikke skylt i rent vann kan representere en smittekilde for andre «soil-transmitted helminths» (nematoder) som Ascaris (spolemark,vanlig rundorm) og Trichuris (piskeorm). Småbarn som putter ting fra bakken i munnen er også utsatt, men hos voksne er disse helmintene vanligere hos immigranter enn klassiske turister. Noen helminter smitter ved at larvene på bakken penetrerer intakt hud ved barbent gange eller soling på bar bakke (hakeorm og strongyloides), se Parasitter som overføres med direkte hudkontakt med jord eller vann.

For utdypende og oppdatert informasjon, se FHI Smittevernhåndboka Marksykdommer – håndbok for helsepersonell.

Drikke-/vannbårne infeksjoner

Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Frank Olav Dahler Pettersen

Det er overlapp mellom matbårne infeksjoner og vannbårne infeksjoner, men med vannbårne infeksjoner tenker man gjerne på infeksjoner som spres pga. dårlige sanitære forhold der drikkevann og vann brukt til matlaging og håndvask er forurenset av ekskrementer fra mennesker eller dyr eller fra hendene til syke personer eller kroniske bærere. Hepatitt A er et klassisk eksempel.

Neseskylling fra usikre vannkilder bør unngås, og neseklype kan brukes ved bading i ferskvann. Non-kolera-Vibrio-bakterier som trives i varmt sjøvann med lavt saltinnhold, kan gi alvorlige sår-, hud- og bløtvevsinfeksjoner. Man bør dusje og tørke seg med håndkle etter bading eller unngå bading ved sår eller hudutslett med barrierebrudd.

  • Bakterielle agens som f.eks. kolera er også aktuelle, men kolera er imidlertid nå en svært sjelden årsak til turistdiaré. Leptospirose spres ved kontakt med urent ferskvann infisert med urin fra infiserte gnagere. 
  • Tarmprotozoer som Giardia lamblia/duodenalis, Entamoeba histolytica og kryptosporidier kan også spres via urent vann.
  • Sjeldne frittlevende amøber kan spres med ferskvann inkl. bassengvann ved tilstrekkelig høy gjennomsnittstemperatur og utilstrekkelig desinfisering, og kan gi fatal amøbemeningitt. 

Luftbårne infeksjoner

Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Frank Olav Dahler Pettersen

Ekte luftbårne infeksjoner er få, eks. tuberkulose, men andre infeksjoner som smittes ved dråpesmitte fra luftveiene, blir av og til inkludert her. Mange luftveisagens kan spres med dråper som slynges ut når vi nyser, hoster eller puster (tungt), eks. koronavirus, influensa og andre luftveisvirus, pneumokokker, legionella og meningokokker. Noen agens kan spres med aerosoler fra støv fra jord eller husdyr, f. eks. Q-feber (som det var et stort utbrudd av i Nederland i 2007-2010). Histoplasma capsulatum er en sopp som finnes over hele verden, og sporene som finnes i jord og ekskrementer fra fugler og flaggermus kan spres med vinden og inhaleres og først og fremst gi pneumoni. Nærkontakt med kameler på den arabiske halvøy og i Midt-Østen kan gi MERS-CoV som kan gi en alvorlig pneumoni. Generelt, kan nærkontakt med husdyr og ville dyr representere en økt risiko for å pådra seg zoonoser.

Vektorbårne

Revidert:
18.06.2026
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Frank Olav Dahler Pettersen

Med vektorbåren smitte forstås indirekte overført smitte, eller sykdomssmitte som overføres via en bærer (en biologisk vektor) som ikke nødvendigvis er syk selv.

Mange ulike artropoder, dvs. insekter og andre ledd-dyr (flått), kan overføre infeksiøse agens til mennesker. Malaria og arbovirus («arthropod borne virus») er nevnt ovenfor der også barriereprofylakse og adekvate insektmidler er omtalt. Epidemiologien til ulike arbovirus er i endring pga. befolkningsforflytning, inadekvat vektorkontroll, klimaendringer og internasjonal handel med f.eks. vannplanter. 

  • Spredningen av vestnilfeber over hele Nord-Amerika fra milleniumskiftet og zikafeber til det amerikanske kontinentet i 2015-16 er tydelige eksempler på at infeksjonsepidemiologi endrer seg. Dette har også blitt mer aktuelt ved reiser til områder som vi vanligvis ikke forbinder med risiko for reiserelaterte vektoroverførte infeksjoner. De siste få årene har vi f.eks. sett en spredning av vestnilfeber i Sør- og Øst-Europa, inklusive så langt nord som til Tyskland. 
  • I tillegg er det påvist innenlandssmitte med arbovirussykdommene chikungunyafeber og denguefeber enkelte steder i Sør-Europa. Økt reiseaktivitet fra endemiske områder i kombinasjon med tilstedeværelsen av en kompetent vektor for disse to infeksjonene, Aedes albopictus, har fasilitert etableringen av disse to arbovirusene langs Middelhavskysten. Mygg- og flåttstikk-profylakse er derfor anbefalt ved reiser til Sentral-, Sør- og Øst-Europa. Dette er spesielt viktig for immunsupprimerte personer. Det finnes vaksine mot denguefeber og chikungunyafeber.Se også metodebok.no Infeksjonsmedisin (NFIM) Denguefeber og Andre arbovirusinfeksjoner.
  • Skogflåttencefalitt (Tick-borne encephalitis - TBE) er påvist fra kysten av Sør-Norge og Østersjøen og sørover i Sentral-Europa og videre østover til Stillehavskysten. Personer som oppholder seg i endemiske områder i Norge eller reiser til endemiske områder for TBE, anbefales å ta vaksine mot TBE. Se FHI Vaksinasjonshåndboka Skogflåttencefalittvaksine (TBE-vaksine) – håndbok for helsepersonell.
  • Videre har det forekommet tilfeller av Krim-Kongo hemoragisk feber, en flåttbåren viral hemoragisk febersykdom med høy mortalitet, i Sørøst-Europa, innlandet av Tyrkia og østover i Sentral-Asia og på den iberiske halvøya.
  • Rickettsioser (flekktyfus og flekkfeber) er en gruppe vektorborne bakterieinfeksjoner (rickettsioser) forårsaket av ulike Rickettsia-bakterier eller Orientia tsutsugamushi (krattyfus). Smitte overføres via lus, lopper, flått eller midd. Rickettsiose kjennetegnes av høy feber, hodepine, og utslett og ev. eschar – sort nekrose på bittstedet (flekker). Den rickettsiosen vi ser oftest i Norge, er afrikansk flåttbittfeber ev. afrikansk flåttyfus som forekommer hos personer som har campet eller jaktet i Afrika sør for Sahara. En annen viktig flekkfebersykdom er Rocky Mountain spotted fever (RMSF) hvor agens er Rickettsia rickettsii. Etter en inkubasjonstid på 2-14 dager presentes symptomer med feber, hodepine, myalgi og utslett, sjelden eschar. RMDF har høy dødelighet.Det er mulig at potensielt mer alvorlige rickettsioser er underrapportert som årsak til febersykdom etter utenlandsreise, fordi man vanligvis ikke undersøker for dette. Empirisk behandling med doksysyklin er indisert på mistanke i påvente av serologisvar eller PCR i blod eller fra hudbiopsier. For utfyllende og oppdatert informasjon, se FHI Smittevernhåndboka Flekktyfus og andre rickettsioser – håndbok for helsepersonell og metodebok.no Infeksjonsmedisin (NFIM) Rickettsioser.
  • Bartonelloser er bakterieinfeksjoner forårsaket av ulike Bartonella-arter som kan overføres med lopper, kroppslus og sandfluer.
    • Katteklorfeber skyldes Bartonella henselae og kan overføres ved at avføring fra kattelopper inokuleres etter klor, bitt eller spytt av katter. Dette kan gi en lavgradig febersykdom med lymfadenopati og lokal pustel på inokulasjonsstedet og enkelte ganger utvikle seg til systemisk sykdom som dyrkningsnegativ endokarditt.
    • Bartonella quintana overføres av kroppslus og gir skyttergravsfeber.
    • Bartonella bacilliformis overføres av sandfluer i Sør-Amerika og gir Carrion's sykdom som tidlig i forløpet kan presentere seg med hematemese - Oroya feber, senere som verruga peruvana (Peruvianske vorter).

For utdypende informasjon, se CDC.

Sandfluer kan, i tillegg til å overføre arbovirus i Middelhavsområdet og østover til India og gi sk. sandfluefeber (også kjent som Pappatacifeber, Toscanafeber eller tredagersfeber), også overføre parasitten leishmaniasis. Dette forekommer rundt hele Middelhavet, fra Midt-Østen til India, Afrika og Sør-Amerika.

Spesielt immunsupprimerte personer på reise bør være ekstra påpasselige med barriereprofylaksen da de kan utvikle spesielt alvorlige forløp av visceral leishmaniasis, og det har vært flere tilfeller av dette blant immunsupprimerte nordmenn som har vært på langtidsferie eller kuropphold i Spania.

Andre virussykdommer

Revidert:
19.06.2026
Sist endret:
24.06.2026

Rabies (hundegalskap) er en alvorlig, dødelig virussykdom som angriper sentralnervesystemet hos pattedyr, inkludert mennesker, og smitter vanligvis via spytt gjennom bitt eller klor fra et smittet dyr, oftest hund, men ville hundedyr, katt, aper og flaggermus er mulige smittebærere. Flaggermus i Norge kan være smittet med lyssavirus og gi rabies.

Rabies er svært sjeldent i Norge (siste innenlandssmitte til mennesker var 1815), men sykdommen er utbredt globalt, spesielt i Asia og Afrika. Rabies krever umiddelbar forebyggende behandling (vaksine/immunglobulin) etter eksponering, da den er 100 % dødelig når symptomer først viser seg. Symptomer inkluderer influensalignende tegn, forvirring, hallusinasjoner, lammelser, og skumming for munnen.

Vaksinen kan brukes som pre-eksponeringsprofylakse og vurderes til reisende til land der rabies forekommer, personer med yrkesmessig risiko, personer med risiko for kontakt med flaggermus eller personer som kan komme i direkte kontakt med ville pattedyr på Svalbard.

For utdypende og oppdatert informasjon, se:

Flere virus kan forårsake blødningsfeber. De fleste har ulike dyrearter som reservoar, og mennesker smittes ved kontakt med sekreter fra viremiske dyr. Noen virus overføres med insekter/flått, og smitte mellom mennesker forekommer. De viktigste virale hemoragiske febersykdommene er ebolasykdom, marburgsykdom, lassafeber og krim-kongo hemoragisk feber, men det finnes mange flere virus som kan gi blødningsfeber, inkl. denguefeber. Virusene som kan gi hemoragisk feber er vanligvis i gruppen arenaviridae, bunyviridae, filoviridae eller flaviviruidae. Ebolasykdom og marburgsykdom forårsakes av virus i familien filoviridae. For ebolasykdom er det fem ulike ebolavirus som kan gi blødningsfeber. De viktigste er ebolavirus, sudanvirus og bundibugyovirus.

Sykdommene kan gi epidemier med høy dødelighet, men vanligvis begrenset til områdene der vertsdyrene lever. Inkubasjonstiden er kort og i hvert fall under 21 dager. Pasienter med blødningsfeber skal håndteres i spesialiserte høysmitteenheter, se Håndbok om virale hemoragiske febersykdommer (VHF-håndboka) - FHI eller Nasjonal håndbok i infeksjonsmedisin (NFIM).

Hantavirus er bunyavirus og kan gi lungesvikt eller nyresvikt litt avhengig av viruset. Andesvirus fra Sør-Amerika kan gi pulmonalt syndrom - Hantavirus-lungesyndrom (HPS), og kan som eneste hantavirus, smitte mellom mennesker.

Puumalavirus vi har i Skandinavia kan gi musepest med nyresvikt smitter kun fra sekreter fra infiserte gnagere, enten direkte eller via forurenset drikkevann. Se Smittevernhåndboka, FHI Nephropathia epidemica og andre hantavirusinfeksjoner – håndbok for helsepersonell og Metodebok i Infeksjonsmedisin (NFIM).

Kjønnssykdommer - forekomst, forebygging

Revidert:
13.01.2026
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Frank Olav Dahler Pettersen

Seksuelt overførbare infeksjoner (SOI) er den nest vanligste MSIS-meldte gruppen av infeksjoner som nordmenn pådrar seg på reise. Infeksjoner som kan smittes seksuelt inkluderer foruten klamydia, gonoré, mykoplasma og syfilis, også m-kopper, hiv-infeksjon, hepatitt A, B og C og CMV-infeksjon. Tarmprotozoer og patogene tarmbakterier kan også spres seksuelt. Kondom er viktigste forebyggende tiltak og er effektivt når det brukes korrekt, men de færreste bruker kondom ved oralsex, og syfilis, CMV og hepatitt A kan smitte ved annen slimhinnekontakt (eks. kyssing). Syfilis kan smitte ved kontakt med intakt hud og gi primær sjanker på f.eks. fingre.

Forebyggende hiv-behandling (PrEP) i form av daglig eller ved-behovs-basert inntak av hiv-medisinen emtricitabin/tenofovir DF gir effektiv beskyttelse mot hiv-infeksjon ved inkonsistent kondombruk og anal- eller vaginalsex med mange seksualpartnere. Forskrives på H-resept av sykehuslege, se Nasjonale retningslinjer for hiv (hivfag.no), ev. veileder for helsepersonell ved Olafiaklinikken OUS (ehandboken.ous-hf.no/folder/218). Behandlingen er gratis dersom foreskrevet på H-resept av sykehusspesialist.

M-kopper (mpox) spredte seg ila. 2022 fra de tidligere kjente endemiske områdene i Sentral- og Vest-Afrika til hele verden og rammet spesielt menn som har sex med menn (MSM) eller transpersoner. Man bør teste for m-kopper ved feber og utslett/sår hos disse gruppene. Antallet nye tilfeller i verden har avtatt og er nå på et mye lavere nivå med enkeltutrbudd i endemiske og tilgrensende områder, samt enkeltutbrudd ellers i verden. MSM bør informeres om muligheten for preeksponeringsvaksine og tilbys denne før utenlandsreise der ubeskyttet sex kan forekomme. Se OUS Mine metodebøker/Infeksjonsmedisin/Importsykdommer/mpox, M-kopper – håndbok for helsepersonell FHI for oppdatert informasjon og råd da disse endres i takt med epidemiens utvikling og tilgangen på vaksinen. Se også M-koppevaksine – håndbok for helsepersonell, sist endret 25.04.2025 og Imvanex®.

Alle bør oppfordres til sjekk (asymptomatisk screening) for SOI etter hjemkomst ved ubeskyttet sex på reise. Denne bør inkludere serum til hepatitt B (om uvaksinert), syfilis og hiv, evt. hepatitt C hos menn eller transperson som har hatt sex med menn, og PCR-undersøkelse etter i det minste klamydia (urin og analsekret) og gonoré (hals, urin og analsekret). Ved symptomer (eks. uretritt, proktitt, sår, utslett og feber) bør man i tillegg teste for m-kopper og hvis MSM/transperson og symptomer på uretritt eller proktitt Mycoplasma genitalium. Spør etter oralsex, vaginalsex og/eller analsex (også kvinner), alternativt henvis til nærmeste venerologisk klinikk. Rusbruk ved sex og mange partnere øker risikoen for SOI. Indikasjonene for screening for SOI er under revurdering, men ubeskyttet sex på reise kan medføre smitte med spesielt resistente gonokokker som rettferdiggjør liberal testing etter reise. Se også veileder for helsepersonell ved Olafiaklinikken OUS (ehandboken.ous-hf.no/folder/218).

Parasitter som overføres med direkte hudkontakt med jord eller vann

Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Frank Olav Dahler Pettersen

Noen parasitter som skilles ut med ekskrementer til dyr og mennesker kan utvikles til smittsomme larvestadier på bakken og penetrere frisk hud.

Personer oppvokst i eller med langtidsopphold i endemiske områder er mest utsatt og bør serologisk testes for strongyloidiasis før oppstart immunosuppressiv behandling.

Kutan larva migrans er hakeorm fra hund eller katt der eggene skilles ut i deres avføring og klekkes i kontakt med jord/sand. Larvene kan trenge inn i huden om man går barbent eller ligger på stranda og gi et karakteristisk, trådformet, svingete og kløende utslett. Dette er plagsomt, men ufarlig, og larven vil etter en tid dø av seg selv fordi mennesket er uegnet som vert for andre arters hakeormer. Det kan behandles med ivermektin tabletter. 

Se metodebok.no Infeksjonsmedisin (NFIM) Larva migrans, kutan.

Human hakeorm lever i tarmen til infiserte mennesker og eggene skilles ut med avføringen. Larvene klekkes på bakken og kan penetrere intakt hud og gi intestinal hakeorm-infeksjon hos et nytt individ.

Strongyloides stercoralis er en annen rundorm som smitter ved hudkontakt med jord forurenset av human avføring fra et infisert individ. Den etablerer seg i GI-tractus hos mennesket og gi gastroenteritt eller asymptomatisk kronisk infeksjon som kan utvikle seg til en systemisk infeksjon med høy dødelighet ved senere immunsuppresjon.

Se mer om human hakeorm og strongyloides her.

Schistosomiasis, også kalt bilharzia eller sneglefeber på norsk, er en ikke så uvanlig parasittsykdom som reisende pådrar seg, se SNL/SML og Schistosomiasis. Infeksjonen skyldes en flatmark (ikte) som man blir smittet av ved hudkontakt med ferskvann i endemiske områder, særlig Afrika, f.eks. ved vading, rafting, bading og dykking. Infeksjonen kan gi akutt «sneglefeber» med hudkløe der larven(e) har trengt gjennom huden. Etter noen uker kan man få eosinofil pneumonitt/«astma», sk. Katayama feber, og etter ca. 8-10 uker kan eggutskillelsen i urin eller faeces starte, og man kan få hematuri, hematospermi eller diaré med eller uten blod avhengig av hvilken Schistosoma-art man er smittet med. Infeksjonen kan også forløpe helt uten symptomer.

Framfor å kjøpe prazikvantel på stranda langs Lake Malawi, bør man oppsøke lege eller henvises infeksjonspoliklinikk for utredning med spørsmål om schistosomiasis etter ferskvannskontakt i endemiske områder med eller uten symptomer som angitt ovenfor. Antistoffer og egg kan tidligst påvises 8 til 12 uker etter eksponering. Siste behandlingsdose med prazikvantel må tas > 3 mndr. etter siste mulige vannkontakt for at alle larvene skal ha rukket å modnes til voksne ormer da prazikvantel har dårlig effekt mot larvestadiene. 

Se FHI Schistosomiasis og Nasjonal metodebok i infeksjonsmedisin (NFIM).