Ved akutt infeksiøs rhinosinusitt blir det redusert drenasje fra nese og bihuler pga. slimhinneødem og nedsatt cilieaktivitet. Dette gir sekretstagnasjon, undertrykk og grunnlag for mikrobiell vekst. Sinus maxillaris og sinus ethmoidalis er hyppigst involvert. Frontalsinusitt er sjeldnere.

Opptrer som komplikasjon til akutt rhinitt. I de tilfeller det dreier seg om en bakteriell betennelse er det som oftest vanlige luftveispatogene mikrober som Pneumokokker og Haemophilus influenzae som er involvert, sjeldnere betahemolytiske streptokokker og Moraxella catarrhalis. Anaerobe infeksjoner forekommer bl.a. ved ved odontogen sinusitt.

Nesetetthet og/eller neserenning fremover eller bakover må være til stede for å stille diagnosen. Smerter over bihulene som kan forsterkes ved fremoverbøyning, påvirket lukte- og smakssans, smerter i tennene, hoste, feber og nedsatt allmenntilstand forekommer i varierende grad. Europeiske retningslinjer anbefaler at en graderer symptomene ved hjelp av en visuell analog skala (VAS). VAS 0–30: milde symptomer. VAS 30–70: moderate symptomer, VAS 70–100: alvorlige symptomer.

Baserer seg på typiske symptomer og klinisk undersøkelse. CT er ikke indisert i akutte, ukompliserte tilfeller.

Se figuren Behandlingsalgoritme, akutt rhinosinusitt.

1. Symptomatisk behandling består av slimhinneavsvellende nesedråper/-spray og smertestillende ved behov. Se for øvrig Akutt infeksiøs rhinitt.
   
2. Antibakterielle midler: Antibakteriell behandling er indisert ved høy feber, sterke smerter, påvirket allmenntilstand og varighet av symptomene utover en ukes tid.
   Førstevalgsmiddel er fenoksymetylpenicillin (1 g × 4 i 7–10 dager). Ved penicillinallergi er makrolider beste alternativ. Ved terapisvikt kan aminopenicilliner (amoksicillin) forsøkes. Bakgrunnen for høy dose og lang behandlingstid er dårlig vaskularisering av bihuleslimhinnene.

Skyldes dårlige kommunikasjonsforhold mellom nese og bihuler over lang tid. Medvirkende er slimhinnehevelse, f.eks. pga. gjentatte akutte bihulebetennelser, allergi, irritanter, deformert neseskillevegg og polypper.

Nesetetthet og/eller sekret som renner fremover eller bakover i 12 uker eller mer må være til stede for å stille diagnosen. Langvarige smerter, pressende ubehag i midtansiktet, påvirket lukt og smak, feber og nedsatt allmenntilstand sees i varierende grad.

Dette er en klinisk diagnose som baserer seg på typiske symptomer og kliniske funn. I typiske tilfeller finner en patologisk sekret, ev. polypper i midtre nesegang. CT er vanligvis ikke nødvendig for å stille diagnosen, men skal alltid gjennomføres før ev. kirurgisk behandling. Forholdene i midtre nesegang er av særlig interesse.

Tilgrunnliggende tilstander som septumdeviasjoner, nesepolypper og slimhinnehevelser bør behandles. Så rettes fokus mot å bedre kommunikasjonsforholdene mellom nese og bihuler slik at bihulene kan bli luftfylte. Dette kan man oppnå ved langvarig bruk av lokale glukokortikoider, ev. supplert med korte kurer med tilsvarende systemiske legemidler. Ved manglende effekt av dette er kirurgisk behandling aktuelt. En vil da fjerne patologisk slimhinne og utvide åpningene mellom nesen og bihulene for å sikre at sekret kommer ut og luft kommer inn.

Saltvannsskylling har en veldokumentert symptomlindrende effekt.

Antibiotikabehandling har som regel begrenset og forbigående effekt på kroniske rhinosinusitter.

Slimhinneavsvellende nesedråper bør bare benyttes i forbindelse med akutt forverring i inntil 8–10 dager. De vil ikke ha innvirkning på sykdomsforløpet for øvrig, og pga. sykdommens lange varighet vil faren for kronisk misbruk alltid være til stede.

I terapiresistente tilfeller bør refluks utelukkes. Det må understrekes at refluks godt kan være til stede og gi luftveisplager uten at pasienten har noen opplevelse av å ha sure oppstøt.