Rhinitt er en inflammasjon i nesens slimhinner som karakteriseres av et eller flere av følgende symptomer: Nesetetthet, renning, nysing og kløe. En skiller mellom allergiske, infeksiøse og andre rhinitter.

Infeksjon i neseåpningens hårfollikler.

Vanligvis forårsaket av gule stafylokokker.

Skorpedannelse fører til nesepilling, som igjen kan gi neseblødninger.

Fuktighetsbevarende, nøytrale salver eller tetrasyklin–glukokortikoidsalve × 2 i 14 dager.

Forårsakes av forskjellige virus.

Nesetetthet og purulent snue. Sekundær bakteriell infeksjon forekommer. Akutt rhinitt kan være ledsaget av lokalsymptomer fra svelget og de nedre luftveier, samt moderat feber. Dette er vanlig hos barn.

Akutt mellomørebetennelse og sinusitt (se Otitter og Rhinosinusitter).

Slimhinnenormaliserende midler. Slimhinneavsvellende nesedråper/-spray ved uttalt nesetetthet i begrenset tidsrom (10 dager). Antibakterielle midler skal ikke benyttes ved virusinfeksjoner. Vitamin C, antihistaminer og immunglobulin (gammaglobulin) har ingen dokumentert virkning.

Tilstand med vekslende hevelse i neseslimhinnen og vandig, eventuelt mucopurulent sekresjon. Kronisk infeksiøs rhinitt er lite påvirkelig av behandling. Forverres av tørr luft og irritanter som tobakk.

Trolig ubalanse i det autonome nervesystem med en uhensiktsmessig regulering av tonus i arteriolene. Flere forhold kan resultere i denne tilstanden, bl.a. alder, legemidler (antihypertensiva som alfa-1-reseptoragonister, ACE-hemmere, metyldopa og hydralazin, p‑piller, vasodilaterende midler), graviditet og hypotyreoidisme. Symptomene kan også utløses av temperaturforandringer, sterkt sollys, støv i luften, tobakksrøyk etc.

Til dels rikelig, vandig eller mukopurulent sekresjon. Nysing. Nesetetthet.

Unngå utløsende årsaker. Langvarig bruk av slimhinneavsvellende nesedråper er uheldig (kan forverre symptomene). Hvis det kan påvises eosinofili i nesesekretet (non-allergisk rhinitt med eosinofili), kan lokale glukokortikoider forsøkes.

Dersom det foreligger uttalt kronisk hevelse av concha inferior, vil kirurgisk reseksjon/reduksjon kunne gi symptomatisk bedring.

Allergisk rhinitt

Ofte middelaldrende personer med helårlige plager med nyseepisoder, kløe og renning, samt tap av luktesans. Mangler holdepunkter for allergisk genese. Som regel svært god effekt av lokale steroider.

Neseplager kan skyldes faktorer i arbeidsmiljøet. Disse omfatter bl.a. mel, trestøv, dyr, latex og kjemikalier.

Kan sees i forbindelse med pubertet, graviditet, menopause, hypothyreoidisme og akromegali.

Lokale irritanter som tobakksrøyk, parfymer og krydder kan gi rhinittsymptomer.

Mat kan utløse rhinittsymptomer både gjennom allergiske og ikke-allergiske mekanismer. En kan reagere både på maten i seg selv, på fargestoffer og på konserveringsmidler. Pollenallergikere kan få symptomer ved å innta kryssreagerende matvarer, som steinfrukter, rå grønnsaker og krydder. Varm og sterkt krydret mat kan utløse såkalt gustatorisk neserenning. Alkoholholdige drikker kan gi nesesymptomer både gjennom en alkoholmediert vasodilatasjon i neseslimhinnen og allergiske og ikke-allergiske reaksjoner på tallrike innholdsstoffer.

Karakteriseres av kronisk nesetetthet, mangel på luktesans og ubehagelig lukt (ozaena). Svært sjelden tilstand i vår del av verden.

Stress og seksuell opphisselse kan gjennom autonome mekanismer gi nesesymptomer. Sildenafil, tadalafil og vardenafil kan gjennom tilsvarende mekanismer gi plagsom nesetetthet.

Legemiddelindusert rhinitt skyldes i de fleste tilfeller langvarig bruk av slimhinneavsvellende nesedråper/-spray (sympatikomimetika). Når den slimhinneavsvellende effekten av nesedråper avtar etter 3–4 timer, kommer det normalt en moderat og kortvarig vasodilatasjon. Ved bruk av slike nesedråper i mer enn 2 ukers tid, vil vasodilatasjonen hos mange øke både i styrke og varighet, noe som i sin tur gir behov for fortsatt bruk av nesedråper.

Legemiddelindusert rhinitt forekommer også som bivirkning ved enkelte antihypertensiva og psykofarmaka.

Seponering av slimhinneavsvellende nesedråper. Avvenning med slimhinnenormaliserende midler. I perioden til slimhinnen er normalisert, noe som gjerne tar måneder, kan noen pasienter ha nytte av lokal glukokortikoidbehandling og saltvannsskylling.

Pasienten bør anbefales ikke å bruke slimhinneavsvellende nesedråper/-spray mer enn 10 dager.

Årsaken er ukjent, men polypper forekommer som ledd i en kronisk betennelsestilstand i nese/bihuler, på immunologisk og/eller infeksiøst grunnlag.

Klinisk undersøkelse hos allmennlege med kunnskap om og utstyr til å undersøke nesen, eller hos spesialist.

Tiltak mot årsaken til betennelsen, f.eks. sanering av bihuler, lokal og/eller systemisk antiinflammatorisk behandling, ev. kirurgi.

• Glukokortikoider. Nasale glukokortikoider i 2–3 måneder bør forsøkes først. Har ikke dette tilfredsstillende effekt, kan systemisk glukokortikoidbehandling forsøkes. Behandlingen kan normalisere slimhinnen i lengre perioder og få polyppene til å skrumpe
• Interleukinhemmere:mepolizumab (IL5), dupilumab (IL4). Har en veldokumentert god effekt på nesepolypper som ledd i en kronisk nese-bihulesykdom og samtidig forekommende astma.
• Kirurgi er aktuelt ved manglende effekt av glukokortikoider
• Pga. fare for residiv, bør pasientene bruke lokale glukokortikoider etter operasjon for nesepolypper

Neseblødning skyldes oftest ruptur av kar i venepleksuset locus Kiesselbachi fortil på neseskilleveggen eller av større kar lenger bak i nesehulrommet. Dette kan skje spontant eller som følge av mekanisk eller kjemisk traume. Neseblødning kan også være en konsekvens av sykdom, enten lokalt (f.eks. rhinitis sicca anterior, teleangiectasia hereditaria, svulster) eller andre steder (f.eks. blod og beinmarg, koagulasjonssystemet, lever og blodårer). Antikoagulantia, acetylsalisylsyre og andre ikke-steroide antiinflammatoriske midler kan gi generell blødningstendens. Pasienter med arteriell hypertensjon blør oftere enn andre, og som regel er blødningene alvorligere.

• Å klemme nesevingene mot locus Kiesselbachi, ev. med en bomullsdott innsatt med karkonstringerende nesedråper ytterst i neseboret, kan være effektivt. Viktig at kompresjonen holdes i 15–20 minutter.
• Etsing av blødende kar med sølvnitrat/kromtrioksidperle eller termokauterisering av det blødende stedet. Diatermi kan også brukes. Dette bør gjøres etter forutgående avsvelling og bedøvelse med adrenalin/tetrakain på strimmel i aktuelle nesebor.
• Tamponade av nesekaviteten, enten med gasstrimmel eller prefabrikkert nesetampong og væskeabsorberende og ekspanderende materiale som Merocel. Det finnes også ballongtamponader som enten blåses opp med luft eller fylles med vann. Ballongen former seg etter nesehulen og gir kompresjon over et stort område. Ved blødning langt bak kan det være nødvendig med en bakre tamponade. Det vil si at en ballong sitter i epifarynks mens resten av nesekaviteten fylles med annen ballong eller annet tampongmateriale. Innleggelse av koagulasjonsstimulerende materiale, f.eks. Surgicel, kan også brukes.
• Ved spesielt alvorlige blødninger som ikke kontrolleres med tamponade, kan det være aktuelt å koagulere,underbinde eller embolisere arterier lokalt i nesen eller på halsen.
• I tillegg til lokal behandling har traneksamsyre vist seg å være nyttig, særlig ved tilstander med økt fibrinolyse (større operasjoner, prostata‑ og pankreaskreft, levkemi og leversykdommer). Kontraindikasjon er uttalt tromboserisiko.

Ved akutt infeksiøs rhinosinusitt blir det redusert drenasje fra nese og bihuler pga. slimhinneødem og nedsatt cilieaktivitet. Dette gir sekretstagnasjon, undertrykk og grunnlag for mikrobiell vekst. Sinus maxillaris og sinus ethmoidalis er hyppigst involvert. Frontalsinusitt er sjeldnere.

Opptrer som komplikasjon til akutt rhinitt. I de tilfeller det dreier seg om en bakteriell betennelse er det som oftest vanlige luftveispatogene mikrober som Pneumokokker og Haemophilus influenzae som er involvert, sjeldnere betahemolytiske streptokokker og Moraxella catarrhalis. Anaerobe infeksjoner forekommer bl.a. ved ved odontogen sinusitt.

Nesetetthet og/eller neserenning fremover eller bakover må være til stede for å stille diagnosen. Smerter over bihulene som kan forsterkes ved fremoverbøyning, påvirket lukte- og smakssans, smerter i tennene, hoste, feber og nedsatt allmenntilstand forekommer i varierende grad. Europeiske retningslinjer anbefaler at en graderer symptomene ved hjelp av en visuell analog skala (VAS). VAS 0–30: milde symptomer. VAS 30–70: moderate symptomer, VAS 70–100: alvorlige symptomer.

Baserer seg på typiske symptomer og klinisk undersøkelse. CT er ikke indisert i akutte, ukompliserte tilfeller.

Se figuren Behandlingsalgoritme, akutt rhinosinusitt.

1. Symptomatisk behandling består av slimhinneavsvellende nesedråper/-spray og smertestillende ved behov. Se for øvrig Akutt infeksiøs rhinitt.
   
2. Antibakterielle midler: Antibakteriell behandling er indisert ved høy feber, sterke smerter, påvirket allmenntilstand og varighet av symptomene utover en ukes tid.
   Førstevalgsmiddel er fenoksymetylpenicillin (1 g × 4 i 7–10 dager). Ved penicillinallergi er makrolider beste alternativ. Ved terapisvikt kan aminopenicilliner (amoksicillin) forsøkes. Bakgrunnen for høy dose og lang behandlingstid er dårlig vaskularisering av bihuleslimhinnene.

Skyldes dårlige kommunikasjonsforhold mellom nese og bihuler over lang tid. Medvirkende er slimhinnehevelse, f.eks. pga. gjentatte akutte bihulebetennelser, allergi, irritanter, deformert neseskillevegg og polypper.

Nesetetthet og/eller sekret som renner fremover eller bakover i 12 uker eller mer må være til stede for å stille diagnosen. Langvarige smerter, pressende ubehag i midtansiktet, påvirket lukt og smak, feber og nedsatt allmenntilstand sees i varierende grad.

Dette er en klinisk diagnose som baserer seg på typiske symptomer og kliniske funn. I typiske tilfeller finner en patologisk sekret, ev. polypper i midtre nesegang. CT er vanligvis ikke nødvendig for å stille diagnosen, men skal alltid gjennomføres før ev. kirurgisk behandling. Forholdene i midtre nesegang er av særlig interesse.

Tilgrunnliggende tilstander som septumdeviasjoner, nesepolypper og slimhinnehevelser bør behandles. Så rettes fokus mot å bedre kommunikasjonsforholdene mellom nese og bihuler slik at bihulene kan bli luftfylte. Dette kan man oppnå ved langvarig bruk av lokale glukokortikoider, ev. supplert med korte kurer med tilsvarende systemiske legemidler. Ved manglende effekt av dette er kirurgisk behandling aktuelt. En vil da fjerne patologisk slimhinne og utvide åpningene mellom nesen og bihulene for å sikre at sekret kommer ut og luft kommer inn.

Saltvannsskylling har en veldokumentert symptomlindrende effekt.

Antibiotikabehandling har som regel begrenset og forbigående effekt på kroniske rhinosinusitter.

Slimhinneavsvellende nesedråper bør bare benyttes i forbindelse med akutt forverring i inntil 8–10 dager. De vil ikke ha innvirkning på sykdomsforløpet for øvrig, og pga. sykdommens lange varighet vil faren for kronisk misbruk alltid være til stede.

I terapiresistente tilfeller bør refluks utelukkes. Det må understrekes at refluks godt kan være til stede og gi luftveisplager uten at pasienten har noen opplevelse av å ha sure oppstøt.

Hos voksne kreves sjelden behandling, men hos barn kan slimhinneødemet gi alvorlig pustebesvær, og spesifikk behandling kan bli nødvendig.

Tilstanden er som regel ledd i en øvre luftveisinfeksjon.

Oppstår hyppigst i forbindelse med en forkjølelsessykdom eller influensa. Starter med tørrhetsfølelse i halsen. Stemmen blir ru og hes. Tørrhoste og vanligvis ingen eller bare lett temperaturstigning.

Fukting av slimhinner med vann eller sugetabletter, stemmehvile og røykeforbud, ev. hostestillende midler. Det er spesielt viktig å gjøre pasienten oppmerksom på at tale i støyende omgivelser og ikke minst hvisking er en stor belastning på stemmebåndene. Rikelig væsketilførsel og fukting av luften vil virke ekspektorerende.

Akutt epiglottitt er en potensielt dødelig tilstand både hos barn og voksne. Etter introduksjon av Haemophilus influenzae type B-vaksinen i barnevaksineprogrammet har færre barn vært rammet, heller flere uvaksinerte voksne. H influenzae er del av normalfloraen i øvre luftveier og har potensiale til å gi invasiv sykdom.

Bakteriell infeksjon, både H influenzae og strep A gir samme sykdomsbilde. Pasienter oftere komorbide med diabetes mellitus, hypertensjon, rusmisbruk og/eller immunkompromitterte.

Svelgsmerter, sikling, høy feber, grøtet stemme og nedsatt allmenntilstand. Vil helst sitte med hodet strukket litt fremover. Inspiratorisk respirasjonsbesvær med langsom og ru stridor. Respirasjonsproblemene kan ofte forverres hurtig, og respirasjonsstans kan inntreffe. Pasienten bør følges til sykehus av lege og transporteres sittende. Pasienten skal være fastende til situasjonen er brakt under kontroll. Inntil pasienten er hos personell med intubasjons/trakeostomikompetanse bør man unngå undersøkelse av farynks da dette kan utløse larynksspasme og forverre respirasjonsbesværet.

Tar sikte på å sikre frie luftveier og bekjempe infeksjonen. Pasienten skal behandles i sykehus.

Intubasjon, ev. trakeotomi kan være aktuelt ved alvorlig pustebesvær. Antibakteriell behandling gis parenteralt med cefalosporiner (cefuroksim eller cefotaksim) etter at blodkulturer er tatt. Benzylpenicillin brukes ved vekst av streptokokker, ampicillin/amoksicillin ved følsom H. influenzae. Ved kjent alvorlig straksallergi for penicilliner kan trimetoprim-sulfa være et alternativ. Ved kort transport til sykehus (en time) kan antibakteriell behandling vente for ikke å uroe barnet unødig.

Fri luftvei

Trakeal intubasjon og trakeotomi vil som regel være svært problematisk for de fleste i en akutt situasjon utenfor sykehus. Både ved akutt epiglottitt og akutt subglottisk laryngitt (se Akutt subglottisk laryngitt) har munn‑til‑munn‑respirasjon vært livreddende. Det finnes også utstyr til hastelaryngotomi i membrana cricothyreoidea (minitrakeotomi). I dette området kan også 2–3 grove venfloner antakelig i en kortere periode gi nok luft til å motvirke alvorlig respirasjonsinsuffisiens.

Benevnes også falsk kruppog pseudokrupp. Tilstanden rammer barn opp til 6-årsalder med høyest insidens andre leveår. Det typiske er at barnet går til sengs tilsynelatende friskt eller med minimale forkjølelsessymptomer for så å våkne etter noen timer med gjøende hoste og inspiratorisk stridor. I forbindelse med hoste og uro kan det komme rask forverring av symptomene. Dette er vanligvis en relativt godartet sykdom. Behandling i hjem eller sykehus, avhengig av hvor store respirasjonsproblemene er og ikke minst varigheten av disse.

Virusinfeksjon, ev. med bakteriell sekundærinfeksjon. Andre forhold som kan ha patogenetisk betydning er tørr luft og luftforurensning.

Inspiratorisk stridor, gjøende hoste, heshet. Ingen svelgvansker. Vanligvis moderat feber, men høy feber forekommer. Allmenntilstanden er som regel lite affisert. Det er viktig å utelukke potensielt farlige sykdommer som f.eks. bakteriell trakeitt og fremmedlegeme.

Denne tar sikte på å sikre frie luftveier og bekjempe betennelsessymptomene.

• Ikke-medikamentell behandling
  • Foreldrene bør rådes til å ta barnet opp av sengen og ev. ut i kald, fuktig luft. Dette har ofte en umiddelbar god symptomatisk effekt. Deretter sengeleie med hevet overkropp, rikelig væsketilførsel, samt fukting og ev. avkjøling av luften.
  • Ved særlig uttalte symptomer eller hvor behandlingen ikke virker tilfredsstillende, er sykehusbehandling nødvendig. Intubasjon, ev. trakeotomi er nødvendig hos færre enn 1 % av pasientene. Fri luftvei, se Akutt epiglottitt
• Medikamentell behandling: Både glukokortikoider og inhalasjon av racemisk adrenalin vil i de fleste tilfeller gi bedring av symptomene.
  • Glukokortikoider gis peroralt (deksametason 4 mg til barn under 10 kg og 6 mg til barn over 10 kg eller prednisolon 1–2 mg/kg). Dosen gjentas etter 6 timer hvis ikke klar bedring, sjelden mer enn i 2–3 døgn. Hos barn som kaster opp, kan hydrokortison administreres parenteralt (100 mg intramuskulært eller intravenøst).
  • Racemisk adrenalin
    20 mg/ml fortynnes i NaCl 9 mg/ml og gis som inhalasjon (forstøves med oksygen eller luft med flow 4–6 l/minutt).
    • 0–1 år: 2 mg (0,1 ml) i 2 ml
    • 1–2 år: 4 mg (0,2 ml) i 2 ml
    • > 2 år: Inntil 10 mg (0,5 ml) i 4 ml
  • Kontinuerlig kontroll av puls som ikke må overstige 150 slag/minutt. Den enkelte behandlingsvarighet: 10–15 minutter. Behandlingen kan gjentas en gang etter 30 minutter, senere hver 3.–4. time etter behov. Alternativt kan L-adrenalin injeksjonsvæske 1 mg/ml inhaleres i doser på henholdsvis 1 mg (1 ml – fortynnet ad 2 ml), 2 mg (2 ml) og 5 mg (5 ml).) NB! Masken holdes ca. 10 cm fra nese/munn. Det er viktig med monitorering av pulsfrekvens og ‑rytme.
  • Virkningen av glukokortikoider kommer etter 2-4 timer, varer i inntil 6 timer og kan gjentas (se over). Virkningen av adrenalininhalasjon kommer etter noen minutter. De to behandlingsformene kan godt kombineres.
  • Antibakterielle midler er sjelden indisert. Ved mistanke om bakteriell sekundærinfeksjon brukes fenoksymetylpenicillin (førstevalg) eller et aminopenicillin. Gis ved mistanke om bakteriell sekundærinfeksjon.

Tilstanden er meget sjelden, men livstruende. Forekommer i tidlig småbarnsalder.

Antakelig virus, men patogenesen er ukjent. Sekundær bakteriell infeksjon er vanlig. Tilstanden karakteriseres ved betydelige betennelsesforandringer i slimhinnen i larynks, trakea og bronkier, til dels med nekrose. Man får utsiving av væske og skorpedannelse.

Starter gjerne på samme måte som akutt subglottisk laryngitt (pseudokrupp). Etter hvert dominerer symptomer fra bronkiene med både inspiratorisk og ekspiratorisk stridor, og allmenntilstanden blir svært redusert.

Sykehusinnleggelse er påkrevd.

• Ved uttalt respirasjonsbesvær bør pasienten overtrykkventileres, ev. med tilførsel av oksygen
• Legemiddelbehandling med store doser glukokortikoider og antibakterielle midler av type 2. eller 3. generasjons cefalosporiner
• I tillegg kirurgisk behandling med trakeotomi og hyppige bronkoskopier med opphenting av skorper

Se Akutt epiglottitt

Årsakene kan være svært forskjellige: Kroniske infeksjoner (nese/bihuler, tenner (karies), ganemandler halsmandler og nedre luftveier (kronisk bronkitt/bronkiektasier), røyking, inhalasjon av støv og kjemikalier, feilaktig stemmebruk, refluks og aspirasjon av magesaft, samt ondartede og godartede svulster. I mange tilfeller er det ikke mulig å påvise noen bestemt årsak.

Varierende grad av heshet. Forandringene i stemmebåndene er som oftest diffuse med rødhet og ødem, men kan også være lokaliserte med f.eks. symmetriske granulomknuter (sangerknuter – sees ved feilaktig stemmebruk).

Pasienten bør laryngoskoperes av ØNH-lege, og behandlingen må rettes mot årsaken. Hvis ingen sikker årsak kan påvises, vil pasienten ofte ha nytte av råd om stemmebruk, ev. av logoped. I perioder med særlig uttalte symptomer vil pasienter med diffus rødhet og ødem i stemmebåndene ha nytte av inhalasjon av glukokortikoider. Ved særlig uttalt ødem har kirurgisk behandling vist seg å være nyttig.