Hopp til hovedinnhold

Legemiddelforskrivning til pasienter med mistenkt eller erkjent problematisk bruk av legemidler eller rusmiddelavhengighet

Revidert:
26.03.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Jørgen Bramness

Helsedirektoratets veileder Vanedannende legemidler tilrår at leger ikke skal forskrive avhengighetsskapende legemidler til personer med rusmiddelproblemer, enten dette gjelder skadelig bruk eller avhengighetssyndrom. Imidlertid har også disse krav på adekvat legemiddelbehandling og unntak kan innebære forskrivning for smertetilstander, annen somatisk eller psykisk lidelse, ledd i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) godkjent av regionalt senter eller som ledd i nedtrapping. I siste fall sier veilederen at avvenningen skal være avsluttet i løpet av 3 måneder.

Tidligere skadelig bruk eller avhengighet kan i noen tilfeller vurderes på linje med eksisterende, men det kan ikke være slik at om man har hatt et problem en gang skal det alltid gjelde. Om pasienter insisterer på enkelte spesifikke navngitte preparater med rus eller avhengighetspotensial, kan dette vekke mistanke om skadelig bruk/avhengighet. Svært ofte vil flere forskjellige midler brukes samtidig eller alternativt. Midlene kan i slike tilfeller benyttes for å substituere for hverandre (kryssavhengighet) eller for å motvirke uheldige virkninger ved andremidler, ev. for å oppnå alternativ rus (f.eks. amfetamin + benzodiazepiner, kokain + cannabis etc.).

Målet er å få arbeide for minst mulig helseproblemer også for disse pasientene. En ny forskrivning av legemidler med rus og avhengighetspotensial kan forsinke dette. Det understrekes at langtidsprognosen ved rusmiddelavhengighet ikke er så dårlig som mange tror. Det er derfor viktig å medvirke til at en mer langsiktig behandling blir etablert. Forskrivning av avhengighetsskapende midler kan redusere motivasjonen for slik behandling. Hovedregelen er at legemidler med rus og avhengighetspotensial ikke skal forskrives til pasienter med mistenkt eller erkjent skadelig bruk av legemidler eller rusmiddelavhengighet. Abstinensreaksjoner eller truende abstinens utgjør ikke noe unntak i så måte. Er det indikasjon for legemiddelbehandling (smerter, søvnløshet, abstinensplager etc.), prøver man å velge midler som ikke står på listen ovenfor (Legemidler med ruspotensial – forskrivningsstrategi). Dersom det er indikasjon for vedlikeholdsbehandling, skal dette gjøres i samarbeid med spesialisthelsetjenesten (LAR).

Spesielle hensyn må tas når man tenker på forskrivning av sentralstimulerende midler til personer med rusmiddelproblemer. Indikasjonen for dette er behandling av ADHD (Hyperkinetiske forstyrrelser/Attention Deficit Hyperactivity Disorder (ADHD)) og indikasjonen må være klar. Det er ingen absolutt kontraindikasjon mot behandling av ADHD hos voksne at de samtidig har et rusmiddelproblem, men ekstra sikkerhet med hensyn til diagnose og valg av preparat og dosering må overholdes. Se også Midler ved hyperkinetiske forstyrrelser og narkolepsi

Forskrivning av legemidler med avhengighetspotensial til pasienter uten problematisk bruk eller rusmiddelavhengighet

Revidert:
26.03.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Jørgen Bramness

  • Dosering: Lavest mulig, men tilstrekkelig. Doseringstidspunktene avpasses etter farmakokinetikk.
  • Behandlingstid: Forskrivning for lengre tid enn 2–4 uker i fast dosering bør generelt unngås.
  • Reseptskriving: Resepter bør ikke forskrives uten konsultasjon. Nesten alle resepter sendes digitalt i dag. Dersom man kommer med en papirresept får man bare utdelt for 3 dagers forbruk.
  • Pasientinformasjon om risikoen for avhengighetsutvikling, avklare behandlingslengde og førerkortbestemmelser. Pasienter med malign sykdom og terminale pasienter har spesielle behov, men mange av de nedenstående prinsippene gjelder også dem.

Disse legemidlene er trygge og effektive og lindrer pasientens fysiske eller psykiske smerte på en god måte. Det er galt å tenke at disse midlene ikke skal forskrives på rett indikasjon. Imidlertid gjør muligheten for problematisk bruk og avhengighet at indikasjonen for bruken av legemidlene alltid må vurderes nøye. Mange lidelser hvor slike midler kan være indisert (f.eks. muskelsmerter, søvnproblemer, angst osv.) skal i første omgang ikke behandles med legemidler, men via andre teknikker. Sykdommens varighet og alvorlighet vurderes særskilt, spesielt ved smertetilstander. Om man velger å bruke et legemiddel, bør midler uten rus- eller avhengighetspotensial foretrekkes hvis muligheten for å komme til målet med disse vurderes som rimelig god og bivirkningsrisikoen er akseptabel. Eksempler er ikke-opioide smertestillende midler, antihistaminer, melatonin, lavdose mianserin/mirtazapin eller trisykliske antidepressiva (sederende) ved søvnforstyrrelser eller antidepressiva dersom det foreligger en depresjon.

Dersom man etter en slik vurdering likevel kommer til at man vil forskrive legemidler med rus- eller avhengighetspotensial, skal det generelt gis i lavest mulige, men adekvate dosering over kortest mulig tidsrom (minstepakning). Det må også utarbeides en strategi for hvordan og hvor lenge midlet skal brukes. Drøfting av dette med pasienten er viktig, og det bør inngås avtaler om jevnlig kontroll og oppfølging. Om man får mistanke om problematisk bruk eller avhengighet, bør dette drøftes med pasienten. Behandlingen kan ikke ansees som ferdig før legemiddelbruken er avsluttet. Det bør derfor allerede ved oppstart være gjennomtenkt hvordan og når.

Mange benytter seg av behandling ved behov eller intermitterende behandling. Det vil si at man bruker legemiddelet en gang eller noen få ganger etter hverandre i vanskelige perioder, for så å ha en pause på noen dager eller uke. Dette gir mindre problemer med toleranseutvikling og avhengighet.

Selv om denne skal være lavest mulig, må den være tilstrekkelig. Kjennskap til stoffenes farmakokinetikk er nødvendig for å sikre adekvat medisinering gjennom døgnet, og doseringstidspunktene avpasses etter dette. Ønske om doseøkning er ofte tegn på toleranseutvikling og signaliserer tilvenningsfare. Dette betyr ikke nødvendigvis at man må avvikle medikasjonen om pasienten ellers er stabil og kan samarbeide om behandlingen. Doseøkning kan være nødvendig for å beholde effekten. Man må dessuten regne med seponeringsvansker pga. abstinenssymptomer ved behandlingsavslutning. Dersom pasienten viser tegn på legemiddelavhengighet ved at han eller hun selv begynner å etterstrebe medisineringen for rusvirkningens skyld, bør man avvikle forskrivningen, ev. gå over til midler uten rus‑ eller avhengighetspotensial.

For mange av legemidlene i denne gruppen gjelder anbefalingen om at de bør forskrives for kortest mulig periode, og ikke for lengre tid enn to uker før pasienten innkalles til kontroll, i alle fall ikke for symptomatisk behandling av angst, søvnløshet eller smerte. Forskrivning av slike midler for lengre tid enn 2–4 uker bør generelt unngås (med unntak for kreftsmerter, noen andre smertesyndromer og terminale lidelser). Unntak gjelder også for sentraltvirkende antikolinergika og antihistaminer, der behandling over lengre perioder kan være nødvendig.

Andre legemidler innen denne gruppen vil kunne brukes lengre ved behov.

Terminale pasienter har spesielle behov. (Se også Palliativ behandling). Disse pasientene skal ha trygghet for tilfredsstillende smertelindring og søvn. Opioider og benzodiazepiner skal kunne brukes. En må regne med å akseptere doseøkninger. Toleranseutviklingen er betydelig og etter en stund kan man måtte skifte opioid. Det er bare delvis krysstoleranse mellom de ulike opioidene og rotasjon mellom ulike opioider kan hjelpe til for å bevare effekt. Avhengighet og problematisk bruk er ikke et overhengende problem hos disse pasientene. Man skal også huske at det kan foreligge en depresjon og at antidepressiva kan være indisert.

Resepter bør ikke forskrives uten konsultasjon. Skriving av A- og B-resepter må vies stor omhu.

Bruk E-resept. Dersom pasienter ikke godkjenner at legen får innsyn i E-resept, bør vanedannende medisiner ikke forskrives. Om man bruker papir-resept, må den skrives slik at det ikke er mulig å reiterere denne og minstepakning bør forskrives.

Før behandlingsstart informeres det om risikoen for toleranse- og avhengighetsutvikling. Behandlingstidens lengde bør avklares og det bør legges en plan allerede ved oppstart om avslutningen. Det legges også vekt på stoffenes risiko i trafikksammenheng og ved risikofylt arbeid. Det bør informeres om førerkortbestemmelser og at doseringen kan måtte vurderes/reduseres (se også Trafikk, risikofylt arbeid og legemiddelbruk). Samtidig bruk av alkohol frarådes (interaksjon). Det kan informeres om at resepten er personlig og at det bryter med lovverket å gi tabletter til andre.