Nyresykdommer kan ha svært ulike årsaker, og det kliniske bildet kan være akutt og debutere over dager eller utvikle seg gradvis gjennom årtier. Sykdommen kan være isolert til nyrene slik som ved såkalte primære glomerulonefritter, den kan være ledd i en immunologisk systemsykdom, som eksempelvis systemisk lupus erythematosus, eller den kan være en følge av annen sykdom som f.eks. diabetes mellitus, arteriosklerose eller hypertensjon. Ofte er det snakk om flere samtidige årsaker som sammen bidrar til utvikling av nyreskaden.

Den viktigste kliniske oppgaven er i mange tilfeller å skille mellom akutt og kronisk nyresykdom. I tillegg til sykehistorien, kan uttalt anemi og påvisning av små nyrer med ultralyd indikere en langt fremskreden kronisk nyresykdom. Hvis det dreier seg om akutt sykdom med betydelig forhøyet serum-kreatinin og ev. oliguri og ødemer, må diagnostiske prosedyrer iverksettes umiddelbart for å avklare om det er mulig å reversere sykdommen ved målrettet behandling. Urinanalyse inkludert stiks, kvantitering av proteinutskillelse i urin (protein-kreatinin ratio eller albumin-kreatinin ratio) og mikroskopi bør alltid utføres ved nyoppdaget nyresykdom. I tillegg kan ultralyd og andre former for bildediagnostikk bidra med viktig diagnostisk informasjon.

Den viktigste årsaken til akutt nyreskade er prerenal dvs. nedsatt perfusjon av nyren. Prerenal nyreskade kan sees som ledd i alvorlig infeksjon som sepsis eller dehydrering av annen årsak. Tilstanden kan utvikles til akutt tubulær nekrose hvis den får stå ubehandlet.

Immunologisk nyresykdom er en sjelden, men potensielt alvorlig årsak til akutt nyresykdom. I en slik situasjon vil ofte serologisk (immunologisk) diagnostikk med bl.a. vaskulittmarkører (ANCA, anti-GBM, ANA), poststreptokokk-antistoffer (anti-DNAseB og AST) samt komplementanalyser være viktige diagnostiske hjelpemidler. Nyrebiopsi vil ofte være et sentralt element i diagnostikken og utføres av nefrolog eller (oftest) av radiolog i samråd med nefrolog.