Respiratorisk distress-syndrom hos premature barn

Respiratorisk distressyndrom (RDS, neonatalt åndenødsyndrom) er den viktigste formen for respirasjonssvikt i nyfødtperioden.

Prematuritet og surfaktantmangel.

Sykdommen rammer i første rekke premature barn, men kan også sees hos senpremature opp til ca 37 ukers gestajonsalder. Insidensen øker med fallende gestasjonsalder. Barn med neonatal infeksjon, barn født av mødre med diabetes mellitus eller som er født med keisersnitt og barn som har aspirert mekonium er mer utsatte enn ellers friske barn. Tilstanden kan forverres av hypoksi eller asfyksi og mekanisk stress som for eksempel respiratorbehandling med store tidalvolum og lav PEEP.

RDS skyldes kombinasjonen av umodne lunger og surfaktantmangel. Surfaktantmangel fører til økt overflatespenning, nedsatt ettergivelighet (compliance) og derfor nedsatt lungevolum med alveolært kollaps/ atelektaser. Resultatet er økt respirasjonsarbeid (stivere lunger) og hypoksemi i lunger som allerede er funksjonelt og anatomisk umodne.

Kommer raskt etter fødsel (første levedøgn) med økt respirasjonsfrekvens, pressende respirasjon, inntrekninger og hypoksemi og hyperkarbi.

Klinisk og radiologisk diagnostikk.

Respirasjonssvikt, pneumothorax, hypoglykemi, cerebral blødning/iskemi og kronisk lungesykdom (bronkopulmonal dysplasi).

• Generelt: Stabiliser barnets temperatur. Gi optimalt med væske og unngå overvæsking, Stabiliser blodtrykk og sirkulasjon og gi adekvat ernæring. Gi passe med oksygen slik at metning etter ca 10 min levetid ligger stabilt på 90–94 %.
• Respirasjonsstøtte: Tidlig bruk av nasal CPAP eller annen non-invasiv ventilering er anbefalt primærbehandling av nyfødte med RDS. Om barnet har vedvarende apné eller bradykardi, skal man ventilere så skånsomt som mulig med bunntrykk, PEEP, på 5–7 og topptrykk på 20–25 cm H₂O og helst via NeoPuff eller lignende med varm og fuktet luft .
• Legemidler: Surfaktant anbefales gitt til barn med RDS der oksygenbehovet øker til mer enn 30 % forutsatt bunntrykk/CPAP-trykk på minst 6 cm H₂O • evt. supplert med ultralydfunn forenlig med RDS.
• Surfaktant anbefales også der man tidlig må intubere et prematurt barn pga. respirasjonssvikt.
• Det anbefales lavere terskel for surfaktant jo lavere gestasjonsalder barnet har. Systematiske oversikter over kliniske studier har vist at tidlig surfaktant (innen to timer etter fødsel) er bedre enn å gi surfaktant først ved økende av symptomer. Om det først er indikasjon for å gi surfaktant, kan man gi en gjentatt dose etter 6–24 timer. Om man første gang gir en dose på 200 mg/kg, minsker risikoen for at man trenger en ny dose med påfølgende risiko for apné og intubasjonsbehov. Naturlig eksogen surfaktant som Curosurf anbefales framfor syntetisk surfaktant. Surfaktant anbefales nå primært gitt til barn på CPAP, og som ikke har behov for respirator, ved en 1–2 min instillasjon via en sonde eller et tynt LISA-kateter mens barnet fortsatt hele tiden ligger selvpustende på CPAP. Behovet for sedasjon ved prosedyren må vurderes, men kan øke risikoen for at barnet må intuberes og legges på respirator.

Prognosen er god, men er avhengig av graden av distress og graden av tilleggsproblemer (pneumothorax, medfødte misdannelser, cerebral blødning/iskemi) og graden av prematuritet.

Prenatal tilførsel av glukokortikoider anbefales gitt til mødre fra uke 23–34 som forventes å føde prematurt innen 7 døgn. Dosen kan gjentas om det har gått mer enn to uker og det fortsatt er truende prematur fødsel. Dette kan helt eller delvis forebygge respiratorisk distressyndrom.