Sykehusinnkjøp HF har inngått LIS-avtale for behandling med biologiske DMARDs av ankyloserende spondyloartritt (spesialistoppgave), se terapianbefalingene
Kombinasjon av legemiddelbehandling og fysioterapi og trening. Egentrening er spesielt viktig. Pasientene bør flere ganger ukentlig trene bevegelighet og kraft, samt kondisjonstrening.
Legemiddelbehandlingen tar sikte på å redusere smerter og motvirke stivhet. NSAID er særlig viktige, men bør fortrinnsvis brukes i perioder med mye plager og etter behov. Symptomreduserende gevinst av behandlingen må vurderes opp mot risiko for bivirkninger, særlig gastrointestinale og kardiovaskulære.
Sulfasalazin kan ha en sykdomsmodifiserende effekt, men som oftest bare hos pasienter med perifer artritt. Unntaksvis er behandling med metotreksat aktuelt, men en ev. sykdomsmodifiserende effekt synes bare å være knyttet til affeksjon i de perifere ledd.
Biologiske DMARDs av typen TNF-hemmere (adalimumab, certolizumab, etanercept, golimumab og infliksimab) har effekt ved AS både på generelle sykdomssymptomer, leddaffeksjon og ryggaffeksjon, og den helsemessige gevinst synes å være minst like stor hos pasienter med AS som hos pasienter med revmatoid artritt. Midlene er ikke vist å hemme billedmessig/strukturell progresjon. Legemidlene er aktuelle hos pasienter med aktiv sykdom som ikke har respondert tilfredsstillende på minst to forskjellige NSAID. Ved perifere artritter bør man også ha forsøkt sulfasalazin før behandling med TNF-blokkerende legemidler igangsettes. TNF-blokkerende legemidler kan anvendes som monoterapi ved AS (uten kombinasjon med metotreksat).
Interlevkinhemmeren sekukinumab er også godkjent for bruk ved spondyloartritt.
Tilsvarende behandling kan i alvorlige tilfeller også være aktuelt ved såkalt non-radiografisk aksial spondyolartritt.
Injeksjonsbehandling med glukokortikoider er mye brukt ved perifere artritter og til dels entesopatier. Iridosyklitter behandles med lokale glukokortikoidpreparater, men systemisk glukokortikoidbehandling er i blant indisert.