Hopp til hovedinnhold

Hemoroider

Revidert:
04.04.2024
Sist endret:
27.11.2025
  • Diagnostikk: Utvendig inspeksjon. Ano-rektoskopi. Ev. koloskopi
  • Behandling: Volumøkende behandling (loppefrø, linfrø, hvetekli) mot obstipasjon. Mosjon. Salver, kremer og stikkpiller med adstringerende, lokalbedøvende og/eller antiinflammatorisk effekt til intermitterende bruk. Strikkligatur eller kirurgisk behandling ved uttalte plager, blødning og prolabering som ikke bedres ved konservativ behandling

Hemoroider består av plexus av dilaterte arteriovenøse kanaler i analkanalen. De er ofte assosiert med treg avføring. Plagene forverres ofte under graviditet og kan også forverres ved sykdommer i endetarm og det lille bekken.

Hemoroider inndeles i ytre, dvs. utenfor anus med huddekning, og indre som utgår fra vener under anal cushions ovenfor linea dentata. (Anal cushions er «puter», vanligvis 3, i øvre del av analkanalen som består av et spesialisert submukøst vev, rikt på blodårer som ligger i et nettverk av glatt muskulatur og elastisk vev; når karene fyller seg vil «putene» svulme opp og sørge for en vanntett lukking av øvre del av analkanalen)

Indre hemorroider graderes på følgende måte:

  • Grad 1: Ikke-prolaberende
  • Grad 2: Prolaberer ved defekasjon, men reponeres spontant
  • Grad 3: Prolaberer gjennom anus ved defekasjon og må reponeres manuelt
  • Grad 4: Permanent prolaberte, lar seg ikke reponere

Blødning og prolaps er hovedsymptomet, hos noen kan det oppstå relativt mye blødning uten samtidig vesentlig prolaps, hos andre kan prolaps være det dominerende symptom uten at det blør vesentlig. Blødning merkes vanligvis først som friskt rødt blod på toalettpapiret, senere som blod utenpå avføringen. Prolaps av hemoroidene kan gi sekresjon av litt slim (soiling), noen ganger med avføringsrester, og dette utløser irritasjon og kløe ved analåpningen, tidvis uttalt med perianalt eksem. Marisker, utvendige hudfliker som vanskeliggjør renhold, er vanlig ved prolabering. Vanligvis gir ikke hemoroider smerter, men mange pasienter presenterer problemet som smerter, men ved nærmere eksaminasjon får man fram at det er kløe, irritasjon og blødning som gir ubehag.

Smerter er typisk ved tromboserte hemoroider samt ved inkarsererte hemoroider, dette er hemoroider som har prolabert utenfor analåpningen og fått stor hevelse og derfor ikke kan reponeres.

Utvendig inspeksjon avslører om det er ytre og/eller prolaberte interne hemoroider, om det foreligger marisker og eksem som tyder på soiling og mye kløe.

Anoskopi avslører innvendige hemoroider. Under uttrekking av skopet skal pasienten presse på for å vurdere graden av prolaps.

Første gangs undersøkelse ved nyoppstått analblødning skal alltid omfatte rektal eksplorasjon og anorektoskopi (ikke obligatorisk hos barn). Dersom undersøkelsene ikke med full sikkerhet klarlegger at hemoroider er årsak til blødning per rektum, må det gjøres koloskopi for å utelukke annen årsak, inklusive kolorektal kreft.

  1. Konservativ behandling med kostholdsråd - rikelig drikke og mat som forebygger obstipasjon. Man bør unngå å sitte og trykke lenge under toalettbesøk.
    Mosjon anbefales.
    Eventuelt supplerer man med legemiddelbehandling i perioder.
  2. Legemiddelbehandling
    1. Regulering av avføringen: Volumøkende laksantia (loppefrø, linfrø, hvetekli).
    2. Lokalbehandling: Det finnes en rekke salver, kremer og stikkpiller med adstringerende, lokalbedøvende og/eller antiinflammatorisk virkning, noen ganger med antibakteriell effekt, beregnet for bruk ved hemoroider. Salver og kremer bør appliseres inne i endetarmskanalen (med applikator eller finger med fingersmokk eller hanske). Salver som inneholder antibakterielle midler, parfyme og/eller lokalanestetika kan gi lokalallergi. Lokale glukokortikoider kan gi slimhinneatrofi ved langvarig bruk. Antibakterielle midler har ingen dokumentert effekt mot hemoroider og bør unngås. Andre salver bør brukes intermitterende og seponeres dersom de gir økende irritasjon. Ved kløe, se neste kapittel.
  3. Kirurgisk behandling: Kirurgisk behandling er aktuelt ved uttalte plager som blødning eller prolabering med soiling og/eller behov for manuell reponering, og som ikke bedres ved konservativ behandling. Hemoroider grad 1–2 og grad 3 med moderat prolabering behandles vanligvis med strikkligatur – som er en enkel poliklinisk prosedyre. Repetert behandling opp til tre ganger kan være nødvendig ved prolaberende hemoroider. Uttalte grad 3 samt alle grad 4-hemoroider krever eksisjon av prolaps med underliggende hemoroide. Gullstandard prosedyre er Milligan-Morgans operasjon. Det finnes en rekke alternative kirurgiske prosedyrer, hver med fordeler og ulemper. All analkirurgi bør utføres av (eller under supervisjon av) erfaren kirurg pga. faren for skade av anal-sfinkter med avføringslekkasje som følge. Det er også risiko for postoperativ striktur dersom for store deler av anoderm blir fjernet.

    Noen pasienter kan ha uttalt prolaps av analslimhinnen uten at de har tydelige hemorroider. Det behandles vanligvis med Milligan-Morgans operasjon eller lignende prosedyrer; dersom det er prolaps rundt hele omkretsen av anus, vil noen foretrekke såkalt Longo operasjon.
    Marisker vanskeliggjør renhold og noen oppfatter de som skjemmende, det er oftest kvinner som klager over dette. Dersom det er marisker som gir mye plager og de finnes i kombinasjon med grad 1-3 hemorroider som trenger strikkbehandling, gjør man denne først. Hvis vedvarende plager fra mariskene, kan disse enkelt fjernes i lokalbedøvelse. Det samme gjelder hos de som har marisker uten samtidige hemoroider.
    Tromboserte hemoroider (vanligvis ytre) behandles med insisjon og uttømming av trombe.
    Inkarsererte hemoroider med betydelig ødem skal primært behandles konservativt, vanligvis med sengeleie, saltvannsomslag og smertestillende. Det er teknisk vanskelig å operere i akutt fase, men etter noen dager og med vellykket avsvelling kan det gjøres hemoroidektomi av erfaren kirurg.

Ashburn JH. Hemorrhoidal Disease: A Review. JAMA. Published online August 18, 2025. doi:10.1001/jama.2025.13083

Pruritus ani

Revidert:
04.04.2024
Sist endret:
27.11.2025
  • Diagnostikk: Lokal inspeksjon, rektal eksplorasjon og anoskopi
  • Behandling: Dersom årsaken er hemoroider med prolaps og soiling, se kapittelet om hemoroider.
    Dersom det ikke er tegn til annen anorektal sykdom:
    • Regulering av avføring (behandling av obstipasjon/ diaré), absorberende bomullskompresser.
    • Hudbeskyttende salve, vaskes av om kvelden.
    • Glukokortikoidholdig krem eller salve om natten, kortvarig (ev. intermitterende).
    • Ev. kløestillende salver (Eurax).
    • Antihistaminer ved uttalte plager/søvnforstyrrelser
    • Unngå overdreven tørking, mekanisk irritasjon av perianal hud
  • Annet: Hvis hudforandringene involverer anus, bør det tas biopsi for å utelukke cancer ani ev. andre hudlidelser.

Kløe i og rundt analåpningen.

  1. Hygiene: Utilstrekkelig vask, sterk svette lokalt, f.eks. ved sittende arbeid på tett sete med tett (nylon) eller varmt (ull) undertøy, sterk lokal behåring.
  2. Lokal sykdom: Perianalt eksem av ulik genese, proktitt (hemoragisk, Crohns sykdom, venerisk), soppinfeksjoner, lokal hudaffeksjon (allergi, psoriasis), condylomata acuminata, cancer ani, fissurer, fistler, ulcerasjoner, analinkontinens, prolaberende slimhinne, hemoroider, polypper som forårsaker feceslekkasje og mucussekresjon. Barnemark er en vanlig årsak hos barn og voksne i småbarnsfamilier (se Barnemark).
  3. Generell sykdom: Diabetes mellitus, ikterus, uremi, Hodgkins sykdom, generell hudsykdom, soppvekst i huden.
  4. Gynekologiske lidelser: Urininkontinens og rikelig fluor kan i enkelte tilfeller føre til pruritus ani.
  5. Idiopatisk: Hos ca. 20 % av pasientene som søker behandling for pruritus ani finnes ingen årsak. Å klø seg kan opprettholde kløen som «en ond sirkel».

Lokal inspeksjon, rektal eksplorasjon og anoskopi. Ved minste mistanke om sykdom i colon-rektum, må det gjøres rektoskopi, evt koloskopi.

Ved residiv, eller hvis lokalbehandling ikke gir tilfredsstillende resultat, bør det gjøres generell og gynekologisk undersøkelse, urinundersøkelse og relevante laboratorieundersøkelser for å utelukke annen sykdom.

Perianalt eksem kan arte seg som fortykket hud, ofte ujevnt fordelt rundt analsirkumferensen og med små fissurer. Hvis hudforandringene involverer anus, bør det tas biopsi for å utelukke analkreft ev. andre hudlidelser f.eks. lichen.

  1. Lokal hygiene: Vask, helst uten klut, og bruk av sur såpe som Lactacyd e.l. (uten parfyme) anbefales. Vask etter hver avføring, mykt toalettpapir. Huden bør ikke gnis hardt med toalettpapir eller håndkle. Unngå utløsende årsaker, jfr. ovenfor.
    Regulering av avføring kan være avgjørende for å unngå fissur (ved obstipasjon) og analinkontinens (ved diaré).
  2. Medikamentell behandling kan bli aktuell når ikke‑medikamentell behandling svikter.
    Administrasjonsform: Krem hvis huden er fuktig og oppbløtt, salver hvis huden er tørr og sprukken. Man bør gi intermitterende behandling, ev. med forskjellige preparater.
    1. Analhuden bør smøres inn med hudbeskyttende salve (transalve, sinksalve etc.) når huden er vasket etter avføring. Salven bør vaskes av om kvelden med lunkent vann og medisinsk såpe, ev. med olje (f.eks. Jordnøttolje «Apotek»).
    2. Om natten kan glukokortikoidholdig krem eller salve appliseres i perioder a 10 dager.
      Glukokortikoider vil ofte gi god lokaleffekt, og spesielt hos barn kan dette medvirke til å helbrede tilstanden ved at de slutter å klø seg, og derved fjernes en mekanisk irritasjon. Langvarig bruk av glukokortikoider bør unngås idet det lett vil gi hudatrofi og/eller mikrobiell affeksjon, især sopp. Hvis langvarig medisinering må benyttes, er det ofte nok å gi denne intermitterende.
    3. Andre kløestillende salver, f.eks. Eurax, kan forsøkes, men kan gi hudsensibilisering. Appliseres morgen og kveld og etter avføring, etter at huden er omhyggelig vasket og tørret.
    4. Lokalbedøvende midler bør bare benyttes ved idiopatisk analkløe som ikke svarer på annen behandling og meget kortvarig ved intens kløe som er under annen behandling. Preparatene kan gi kontaktallergi.
    5. Antihistaminer, ev. sedativa, kan i enkelte tilfeller være indisert, især hos pasienter som har vanskelig for å sove pga. analkløe.
  3. Kirurgi. Dersom det foreligger tilstand med soiling / inkontinens, og tilstanden kan korrigeres kirurgisk (eks. prolaps, hemorroider, polypper), bør dette vurderes

Fissura ani

Revidert:
04.04.2024
Sist endret:
27.11.2025
  • Diagnostikk: Lokal inspeksjon, rektal eksplorasjon og anoskopi.
  • Behandling: Akutt fissur: Regulering av avføring (behandling av obstipasjon). Lokalbedøvende salve/krem i fissuren x 2 daglig samt før hver avføring. Kronisk fissur: Lokalbehandling med glyseryltrinitratsalve x 2 daglig i 10–20 uker. Alternativt kan brukes krem med kalsiumblokker (Nifedipin), men dette må spesiallages på apoteket og er ikke så lett tilgjengelig. Et tredje alternativ er injeksjon av botulinumtoksin. Kirurgisk behandling ved manglede effekt av konservative tiltak
  • Annet: Atypisk beliggenhet eller harde sårkanter - tenkt cancer ani! Vurdere venerisk sykdom, crohns sykdom og andre tilstander som kan gi atypisk sårdannelse i analkanalen

Sprekk/sårdannelse i anoderm i nedre del av analkanalen. Den sitter i midtlinjen baktil, eller en sjelden gang i midtlinjen fortil.

Uklar. Mulige årsaker er mekanisk traume, kronisk diaré, obstipasjon, spasme i den interne lukkemuskel og/eller lokal iskemi. Det er flere studier som viser at lokal iskemi er av betydning både som årsak til fissur og grunn til manglende tilhelning.

Sviende smerte ved avføring, særlig hvis avføringen er hard. Ved akutt fissur kan smerten være uttalt og vedvare. Ved kronisk fissur oppstår smertene vanligvis ved defekasjon og varer typisk i 2–3 timer. Stripe av friskt rødt blod utenpå avføringen er vanlig. Væsking og kløe kan forekomme.

Klassisk anamnese gir sterk mistanke om diagnosen. Ved inspeksjon (best med pasienten i benholdere) trekkes seteballene godt ut til sidene og ytre del av analkanalen kan da visualiseres. Fissur går fra ytre del til midtre del av analkanalen, og i kroniske tilfeller kan det være en hudtagg ytterst og en liten polypp innerst i fissuren. Den er vanligvis lokalisert i midtlinjen baktil, men kan ligge i midtlinjen fortil, og det er vanligvis kun en enkel fissur. Rektal eksplorasjon er smertefull og sfinkter er spastisk. Sårkantene i fissuren er ikke harde.

Anoskopi bør alltid gjøres for å visualisere indre del av analkanalen. Ved sår som ikke ligger i midtlinjen og / eller når sårkantene er harde, må man mistenke cancer ani og ta biopsi. Venerisk sykdom, Crohns sykdom og en rekke andre tilstander kan også gi atypisk sårdannelse i analkanalen.

  • Akutt fissur
    • Diett og mosjon for å forhindre obstipasjon. Analhygiene. Avføringsregulerende behandling. Fissuren tilheler som regel spontant i tidlige stadier hvis avføringen holdes myk i lengre tid. Behandlingen bør fortsette flere uker etter at fissuren er tilhelet og trappes ned gradvis for å forhindre residiv. Volumøkende og bløtgjørende avføringsmidler er å foretrekke.
    • Ved intense smerter kan det hjelpe å smøre lokalbedøvende salve eller krem i fissuren morgen og aften samt, om mulig, før hver avføring.
  • Kronisk fissur
    • Lokalbehandling med glyseryltrinitrat salve som påsmøres i analkanalen 2 ganger daglig for å redusere spasmen i den indre lukkemuskelen. Behandlingen må ofte vare minst 3 måneder, og salven må brukes regelmessig. Den hyppigste bivirkningen er moderat hodepine som forekommer hos ca. 10 %. Dette kan medføre at man må stoppe behandlingen. Hvis behandlingen gjennomføres fullt ut, kan man forvente at 60–70 % av fissurene tilheler.
    • Nifedipin-salve kan også forsøkes. Spesiallages på apotek
    • Botulinumtoksin injeksjoner kan forsøkes. Korrekt applisert vil det relaksere den indre lukkemuskelen og føre til tilheling.
    • Kirurgisk behandling (lateral intern sfinkterotomi) kan bli nødvendig ved svikt av konservativ behandling. Sphincter internus spaltes fra ytre del til nivå linea dentata. Prosedyren innebærer en liten risiko for inkontintens/soiling.