Hopp til hovedinnhold
Logo for Norsk Legemiddelhåndbok

Seksuelt overførbare infeksjoner (SOI)

Revidert:
21.03.2024
Sist endret:
27.11.2025
Forfatter:

Åse Haugstvedt

SOI forårsakes av bakterier, virus og protozoer som alt overveiende smitter ved samleie eller annen seksuell kontakt. Noen SOI kan også smitte fra mor til barn eller ved blodsmitte. SOI kan forløpe med få eller ingen symptomer. Til dels svært smittsomme. Tidlig diagnose, effektiv behandling og smittesporing står sentralt i det smitteforebyggende arbeidet.

Genital klamydia, lymfogranuloma venereum (LGV), gonoré, syfilis, virushepatitter (A, B, C) og hiv-infeksjon defineres som allmennfarlige, smittsomme sykdommer og omfattes av «Lov om vern mot smittsomme sykdommer». Smittevernloven pålegger leger å undersøke personer med mistanke om slik infeksjon, gi personlig smittevernveiledning, utføre smittesporing og melde til MSIS med nominativ melding (gruppe A) om AIDS, hiv, virushepatitter (A, B, C), mpox (se også G28.1.6 Kjønnssykdommer - forekomst, forebygging) , LGV, syfilis og gonoré.

Genital klamydiainfeksjon meldes også nominativt , men direkte fra de mikrobiologiske laboratoriene.

Pasienten plikter å oppsøke lege ved mistanke om infeksjon, ta imot smittevernveiledning og bidra til å samarbeide om smittesporing, slik at kontakter og smittekilder blir undersøkt og eventuelt behandlet. Undersøkelse, behandling og kontroll av allmennfarlige, smittsomme sykdommer skal være uten utgifter for pasienten, og folketrygden dekker også utgifter til legemiddelbehandling etter § 4.

Felles for SOI er at de ofte kan være asymptomatiske (mens pasienten er smittebærer). Uretritt hos menn kan gi dysuri og ev. utflod. Hos kvinner kan uretritt/cervicitt gi dysuri og endret/økt vaginal utflod. Symptomene er ofte diffuse og forbigående, og en grundig seksualanamnese er viktig.

Flere av sykdommene kan gi alvorlige komplikasjoner, ikke bare hos pasient og partner, men også hos foster eller det nyfødte barn. Det blir anbefalt at gravide får tilbud om testing for hepatitt B, syfilis og hiv ved første konsultasjon (og klamydia dersom < 25 år).

Sikker diagnostikk er en betingelse for så vel effektiv behandling som for det påfølgende viktige smittesporingsarbeidet. Smittekontakter bør testes og ev. behandles. Fast partner skal som regel behandles, spesielt ved syfilis og gonoré hos indekspasienten. Oppfølging og kontroll etter behandling er viktig ved syfilis og gonoré. Klamydiakontroll tas kun hvis compliance mistenkes å være lav, ved fortsatt symptomer og av gravide. Det må alltid tas kontrollprøve etter behandling for gonoré pga. økende resistensproblematikk.

Underkapitler

Gonoré

Revidert:
21.03.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Åse Haugstvedt

  • Symptomer: Utflod fra vagina/urethra og dysuri. Asymptomatisk infeksjon forekommer, spesielt ved infeksjon i cervix, farynks eller anus.
  • Diagnostikk: Nukleinsyreamplifiseringstester (NAT/PCR). Dyrking. Ev. mikroskopi.
  • Legemiddelbehandling:
    Ukomplisert gonoré før dyrkingssvar foreligger: Ceftriakson 1 g x 1 i.m. som engangsdose.
    Ved komplikasjoner som bekkeninfeksjon, tillegg av doksycyklin per oralt 100 mg x 2 samt metronidazol per oralt 500 mg x 2 i 14 dager (ev. hospitalisering og systemisk behandling).
    Ved epididymitt; tillegg av doksycyklin per oralt 100 mg x 2 i 14 dager, ved disseminert gonoreisk infeksjon m.m.; hospitalisering og systemisk behandling.

Sykdommen skyldes bakterien Neisseria gonorrhoeae, inkubasjonstid 2–7 dager.

Fra 2009 har det vært en økning i tilfeller blant menn som har sex med menn, men også blant heterofile. Meldte tilfeller ble redusert under pandemien. Fra 2022 har det vært en kraftig økning i begge grupper, spesielt blant kvinner. Nedsatt følsomhet for penicillin hos N. gonorrhoeae skyldes primært andre mekanismer enn betalaktamaseproduksjon (16-17%). Resistens mot fluorokinoloner har de senere år økt betydelig og NORM data for 2022 anga 59.9 % resistens mot ciprofloxacin. Grunnet redusert sensitivitet for 3. generasjons orale cefalosporiner er ikke cefixim anbefalt behandling, men ceftriaxon im. WHO anbefaler at gjeldende terapi skal kunne gis som en enkeltdose og kurere minimum 95 % av infeksjonene.

  • Kvinner: Utflod fra skjeden, ubehag i nedre del av abdomen og dyspareuni.
  • Menn: Utflod (ofte gulgrønn) fra urethra og dysuri.

Asymptomatisk infeksjon er særlig hyppig hos kvinner (50 %), men forekommer også hos menn med uretral gonoré (10 %). Infeksjoner i farynks eller anus er ofte asymptomatiske, men rektal gonoré kan gi utflod, blod og smerter mens gonoré i hals kan gi symptomer på faryngitt.

  • Kvinner: Akutt bekkeninfeksjon (PID = pelvic inflammatory disease), bartholinitt, perihepatitt (Fitz–Hugh–Curtis syndrom), perinatal infeksjon
  • Menn: Epididymitt, infeksjon av parauretrale kjertler (parauretral abcess)
  • Begge kjønn: Konjunktivitt, disseminert gonoreisk infeksjon (bakteriemi, ledd-/hudaffeksjon, andre organmanifestasjoner)
  • Nukleinsyreamplifiseringstester: Gonokokker kan påvises med DNA-amplifiseringsmetoder (NAT/PCR). Det er ikke mulig å utføre resistensbestemmelse i disse prøvene. Disse testene viser høyere sensitivitet ved infeksjon i farynks og anus, og PCR er nå hoved-påvisningsmetode. Prøve tas fra de første 10–15 ml urin (menn), vaginalpinne fra cervix/vagina (kvinner) og anus og/eller fauces (kvinner og menn som har sex med menn) i henhold til anamnese og seksualpraksis.
  • Dyrking: Prøve tas fra urethra (begge kjønn), cervix/vagina (kvinner) og anus og/eller fauces (kvinner og menn som har sex med menn) i henhold til anamnese på seksualpraksis. Hos barn tas prøve fra urethra, vagina og anus. Ved korrekt prøvetakning og kort forsendelsestid (under 1–2 døgn) er dyrking en meget sikker metode og bør bør tas før oppstart av behandling.
  • Mikroskopi: Det kan påvises intracellulære diplokokker i Gram- eller Løffler-farget preparat fra urethra eller cervix. Metoden er enkel og temmelig sikker hos menn, men hos kvinner kan tolkingen av preparatet ofte være vanskelig (spesialistoppgave).

Behandling skal ikke startes før dyrkingsprøve er tatt, men sikkert eksponert pasient med plager behandles før prøveresultatet foreligger. Pga. resistenssituasjonen kan penicillin- og kinolonpreparater ikke lenger anbefales, med mindre resistensbestemmelse foreligger. Antibiotikaresistente gonokokker er et økende problem på verdensbasis.
Dersom resistensbestemmelse foreligger før behandling, kan man gi virksomt antibiotikum i henhold til svaret.

  1. Ukomplisert gonoré
    1. Ukjent resistensmønster eller påvist resistens mot penicillin og fluorokinoloner:
      1. Ceftriakson 1 g intramuskulært som engangsdose
    2. Ved kinolonfølsom stamme:
      1. Ciprofloksacin per oralt 500 mg som engangsdose
    3. Ved graviditet:
      1. Ceftriakson 1 g intramuskulært som engangsdose (førstevalg)
    4. Ved allergi eller resistens mot cefalosporiner:
      1. Spektinomycin 2 g intramuskulært som engangsdose (ikke registrert i Norge, og for tiden ikke tilgjengelig) + azitromycin 2 g per oralt
    5. Gonoré i farynks og/eller anus:
      1. Ceftriakson 1 g intramuskulært som engangsdose
  2. Komplikasjoner: Behandlingen som gis avhenger av type komplikasjon, men kan kreve hospitalisering for intravenøs behandling.
  3. Partner: Regelmessige, faste seksualkontakter behandles som regel selv om infeksjon ikke påvises.

Kontrollprøve (PCR) tre uker etter avsluttet behandling og da kontrolleres samtidig at smittesporing er gjennomført. Gonoré er en meldepliktig sykdom og meldes nominativt (fra 2019) til MSIS.

Smittesporing er lovpålagt. Partnere fra siste 3 måneder bør oppspores og testes.

Legemidler

Genital klamydiainfeksjon

Revidert:
21.03.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Åse Haugstvedt

  • Symptomer: Endret vaginal utflod og/eller lett dysuri hos kvinner, lett dysuri, utflod og/eller ubehag, kløe i urethra hos menn. Oftest asymptomatisk (60–80 %).
  • Diagnostikk: Nukleinsyreamplifiseringstester (NAT/PCR). Penselprøve fra vagina (lavere sensitivitet i urin enn prøver fra vagina og cervix), urinprøve (første urinporsjon) hos menn. Menn og kvinner som har hatt reseptiv analsex i løpet av de siste 6 mnd. bør testes med penselprøve fra analkanalen.
  • Legemiddelbehandling:
    Førstevalg: Doksysyklin per oralt 200 mg daglig (100 mg x 2 eller 200 mg x 1) i 7 dager.

    Andrevalg    : Azitromycin per oralt 1 g som engangsdose. (Førstevalg dersom pasienten bruker isotretinoin, ved sterk soleksponering/sydenferie eller som DOT (direkte observert terapi) ved usikkerhet mtp compliance), men azitromycin bør unngås pga. risiko for utvikling av makrolidresistens og risiko for forlenget QTc-tid.
    Komplisert infeksjon (epididymitt, bekkeninfeksjon): Doksysyklin oral 100 mg x 2 i 2 uker, ved bekkeninfeksjon tillegg av metronidazol oral 500 mg x 2 i 2 uker. Obs hvis mistanke om co-infeksjon med gonoré eller mycoplasma genitalium.
    Klamydiakonjunktivitt: Doksysyklin per oralt 100 mg x 2 i 7 dager.

Sykdommen skyldes Chlamydia trachomatis, serotypene D-K, 5–14 dagers inkubasjonstid.

Genital klamydiainfeksjon er den vanligste bakterielle, seksuelt overførbare infeksjonen i Norge og er årsak til mellom 25 og 50 % av diagnostiserte kasus med uretritt/cervisitt. Under pandemien var det en nedgang i meldte tilfeller, men i 2022 ble det rapportert over 29000 tilfeller, det høyeste tallet siden registreringen startet i 2005. Aldersgruppen under 25 år utgjør ca. 70 % av de som får påvist genital klamydiainfeksjon. Mer enn 2/3 av de som testes er kvinner. På denne bakgrunn er det ønskelig med økt testaktivitet blant unge menn, og lavere testaktivitet blant kvinner over 30 år.

Asymptomatisk hos 60-80 % hos begge kjønn. Kvinner kan ha økt eller endret vaginal utflod, cervicitt (mellomblødning/kontaktblødning) og/eller lett dysuri, mens menn kan ha sparsom utflod og lett dysuri eller ubehag (kløe) i urethra. Proktitt ved analsex er sjeldent. Mor-barn smitte mulig ved fødsel (opthalmia neonatorum).

Nukleinsyreamplifiseringstester (NAT/PCR) brukes i dag da DNA amplifikasjonsteknikk anses som betydelig mer sensitiv enn andre metoder. Ved testing av menn skal første 10–15 ml av urinporsjonen samles i et plastglass for deretter overføres til transportrøret. Urinprøve er ikke anbefalt ved testing av kvinner, på grunn av lavere sensitivitet i urin enn i prøver fra vagina og cervix. Penselprøve fra vagina anbefales som førstevalg hos kvinner. Pinnen settes 3–4 cm inn i vagina og roteres 3–4 ganger. Kvinner som ikke har symptomer kan selv ta prøve fra vagina. Hos menn som ikke kan avgi urinprøve kan lege ta pinneprøve fra urethra.

Alle menn som har sex med menn (MSM) og kvinner som har hatt reseptiv analsex i løpet av de siste seks månedene bør tilbys testing for klamydia med penselprøve fra analkanalen. Positiv anusprøve hos MSM bør analyseres for LGV serotyper (se under "Behandling").

Klamydia er sannsynligvis den hyppigste enkeltårsaken til akutt bekkeninfeksjon (PID), ekstrauterin graviditet og infertilitet hos kvinner. Bekkeninfeksjon gir ofte få eller lite uttalte subjektive symptomer, og også de objektive funnene kan være sparsomme selv om skaden kan være betydelig. Hos menn er komplikasjoner sjeldne, men det synes å være sammenheng mellom mannlig infertilitet og klamydiainfeksjon.

Nyfødte som smittes under fødselen, kan få konjunktivitt etter 5–12 dager, og ev. noe senere pneumoni.

Klamydiauretritt er hos genetisk disponerte pasienter en av de hyppigst utløsende årsaker til SARA - seksuelt aktivert reaktiv artritt (tidligere kalt Mb. Reiter).

  • Førstevalg: Doksysyklin per oralt 200 mg daglig i 7 dager (200 mg x 1 eller 100 mg x 2)
  • Andrevalg: Azitromycin per oralt 1 g som engangsdose (førstevalg dersom pasienten bruker isotretinoin, ved sterk soleksponering/sydenferie eller som DOT ved usikkerhet mtp compliance), men azitromycin bør unngås pga. risiko for utvikling av makrolidresistens og forlenget QTc-tid.

Komplisert infeksjon (epididymitt, bekkeninfeksjon) behandles med doksysyklin per oralt 100 mg x 2 i 2 uker. Kvinner gis tillegg av metronidazol per oralt 500 mg x 2 i 2 uker.

Hos gravide: Azitromycin per oralt 1 g som engangsdose. Nye data tyder ikke på økt risiko for misdannelser ved bruk av erytromycin, men alternativt antibiotikum i første trimester er amoksicillin per oralt 500 mg × 3 i 7 dager.

Ved anal infeksjon: Doksysyklin per oralt 100 mg x 2 i 7 dager. Ved påvist LGV (lymfogranuloma venereum) økes behandlingstiden til 21 dager, se Lymfogranuloma venereum for LGV.

Klamydiakonjunktivitt behandles som genital klamydia.

Nasjonale retningslinjer anbefaler doksysyklin som førstevalg, for å unngå den resistensdrivende effekten av endosebehandlingen med azitromycin på mykoplasma.

Kontroll etter behandling er ikke nødvendig, med unntak av gravide, med mindre det er mistanke om dårlig compliance, symptomene vedvarer og/eller fare for resmitte. En ev. kontrollprøve (PCR) bør ikke tas før 4 uker etter avsluttet behandling (for å unngå falskt positivt prøvesvar).

Smittesporing er lovpålagt. Nåværende, eksponerte faste partnere bør testes og ev behandles.

Legemidler

Lymfogranuloma venereum

Revidert:
21.03.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Åse Haugstvedt

Sykdommen skyldes Chlamydia trachomatis serotype L1, L2 og L3.

Sykdommen opptrer vesentlig i tropiske strøk. Fra 2003–2004 har det i mange vestlige land vært rapportert utbrudd blant menn som har sex med menn (MSM). I 2022 ble det påvist 36 tilfeller av LGV i Norge i gruppen MSM.

Etter en inkubasjonstid på en til fire uker kan det oppstå et sår genitalt, i svelget eller anorektalt. Deretter tilkommer glandelsvulst, ev. anorektale symptomer (proktitt). Såret vil ofte være lite, kortvarig og lite smertefullt og kan derfor lett oversees. Glandelsvulsten er ofte dobbeltsidig og danner etter hvert en forstørret inflammert lymfeknute. Sårene vil normalt tilheles før regionale lymfeknutesvulster oppstår i løpet av noen uker. Som komplikasjoner kan striktur og lymfødem utvikles. I den pågående epidemien blant MSM er proktitt den vanligste manifestasjonen. Symptomene er anorektale smerter, blodtilblandet purulent utflod og analblødning, ev. tenesmer og obstipasjon. Ved proktitt vil pasienten vanligvis ikke få glandelsvulst i lyskene.

Klamydiaprøve (PCR) fra mistenkt sår og fra anus. MSM som har hatt ubeskyttet reseptiv analsex i løpet av de siste seks månedene bør testes for rektal klamydiainfeksjon. Ved positiv PCR analprøve for Chlamydia trachomatis tester Fürst medisinske lab, St.Olavs hospital og Oslo Universitetssykehus Ullevål automatisk videre for LGV (serotyping). Ved andre laboratorier må det rekvireres LGV serotyping av positiv anal klamydiaprøve ved klinisk mistanke.

Førstevalg: Doksysyklin per oralt 100 mg × 2 (ev. 200 mg x 1) i 21 dager

Andrevalg: Erytromycin per oralt 500 mg × 4 i 21 dager

LGV er en genital klamydiainfeksjon og betraktes som en allmennfarlig smittsom sykdom. Smittesporing er lovpålagt. Regelmessige, faste seksualkontakter kan behandles selv om infeksjonen ikke påvises. LGV ble nominativt meldepliktig til MSIS fra 2019.

Legemidler

Sorter etter:

Mycoplasma genitalium

Revidert:
21.03.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Åse Haugstvedt

Mycoplasma genitalium.

Mykoplasmainfeksjoner omfattes ikke av Smittevernloven, og det foregår ingen rapportering eller smitteovervåkning. Det er ikke gjennomført populasjonsbaserte epidemiologiske studier på forekomst i Norge. Ved en spesialistpoliklinikk for seksuelt overførbare infeksjoner har M. genitalium blitt påvist hos ca. 8 % av menn med uretritt. En prevalensstudie fra allmennpraksis viste en forekomst på 2 % av M. genitalium blant pasienter undersøkt for C. trachomatis. I studier fra andre skandinaviske land er M. genitalium påvist hos 10–45 % av menn med uretritt der klamydiainfeksjon og gonoré er utelukket.

Som ved genital klamydiainfeksjon (se Genital klamydiainfeksjon).

Første urinporsjon (10–15 ml) hos menn og vaginal pinneprøve hos kvinner (PCR) tas på samme måte som ved testing for klamydia. Prøve bør ikke tas tidligere enn 2 uker etter antatt eksponering. Dyrking egner seg ikke. Flere laboratorier tester nå automatisk for makrolidresistens med molekylærdiagnostikk på samme PCR-prøve. Asymptomatiske skal ikke testes for M. genitalium, kun de med symptomer og fast partner til disse bør testes. Dette for å unngå et høyt antibiotikaforbruk som vil medføre økende resitensproblematikk. Man antar at de asymptomatiske har mindre risiko for komplikasjoner (lavere bakteriemengde).

Genital mykoplasmainfeksjon er etablert som årsak til uretritt hos menn. Enkelte studier gir holdepunkter for at Mycoplasma genitalium kan gi like alvorlige komplikasjoner som genital klamydiainfeksjon hos kvinner (bekkeninfeksjon).

Studier viser at azitromycin har bedre behandlingseffekt enn doksysyklin og erytromycin. Engangsdose (1000 mg) azitromycin er ikke tilstrekkelig, og totaldose 1500 mg fordelt over 5 dager anbefales. Imidlertid er det sett økende grad av behandlingssvikt som i vesentlig grad skyldes makrolidresistens (50–60 % i Norge) og i noen tilfeller resistens mot moksifloksacin.

  • Når M. genitalium er påvist: Azitromycin per oralt 500 mg × 1 første dag, deretter 250 mg × 1 i 4 dager
  • Ved makrolidresistent M. genitalium (mange mikrobiologiske laboratorier tester nå for dette) anbefales moksifloksacin per oralt 400 mg × 1 i 7 dager (godkjenningsfritak). NB; sjekk kontraindikasjoner og interaksjoner
  • Alternativ behandling; doksysyklin per oralt 100 mg x 2 i 14 dager (30% -40% effektivt) ev. minocyklin per oralt 100 mg x 2 i 14 dager (ca 70% effektivt).

Kontroll er ikke anbefalt, kun dersom symptomene vedvarer utover 4 uker etter avsluttet behandling. Infeksjonen er ikke definert som allmennfarlig smittsom sykdom (ergo ikke meldepliktig) og pasienten må betale for behandlingen. Fast partner bør få tilbud om testing. Behandling dersom han/hun er positiv for å unngå resmitte av indekspasienten.

Legemidler

Sorter etter:

Uretritt av annen årsak (uspesifikk uretritt)

Revidert:
21.03.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Åse Haugstvedt

For cervisitt, vaginose og uretritt, se også Infeksjoner i gynekologien

Uretritt er en inflammasjon av uretra som kan være seksuelt overført. Påvises ved mikroskopi av urethrasekret, men brukes som klinisk begrep ved symptomer fra urethra som utflod og dysuri. Non-gonorroisk uretritt skyldes klamydia i 25–40 % av tilfellene, og det er anslått at Mycoplasma genitalium og Ureaplasma urealyticum står for hhv. 10–20 % og ca. 10 %. I de øvrige 30–40 % av tilfellene er etiologien ofte usikker, i mange tilfeller kan ikke noe kjent patogen påvises. Trichomonas vaginalis, Herpes simplex virus type 1 og 2, adenovirus og Candida sp. er sjeldnere årsaker til uretritt. Andre patogener med usikker klinisk relevans er N. meningitides, Hemophilus sp., Moraxella catharrhalis og Streptococcus sp.

Ureaplasma kan isoleres hos 30–40 % av friske, unge, seksuelt aktive menn. I noen studier har Ureaplasma urealyticum vært assosiert med 5–10 % av tilfellene med akutt non-gonorroisk uretritt. Herpes- og adenovirusinfeksjoner mistenkes å være årsak til 2–4 % av tilfellene med symptomgivende uretritt .

Trichomonas er sjelden i Norge, men forekomsten er høy i mange land. Infeksjonen er seksuelt overførbar, men er ofte asymptomatisk hos menn.

Hos menn kan uretritt gi lett utflod fra urethra og/eller litt smerte/kløe/ubehag fra fremre urethra, men manglende subjektive symptomer er ikke uvanlig. Hos kvinner er ikke uretritt så veldefinert som hos menn. Begrepet «nedre genital infeksjon» brukes om uretritt/cervicitt hos kvinner og kan gi endring/økt utflod, kløe og/eller dysuri.

Hos menn diagnostiseres uretritt ved symptomene utflod/dysuri fra urethra og/eller mer enn 5 levkocytter per synsfelt i farget utstryk (metylenblått) fra urethra (gjøres ved venerologiske poliklinikker). Hos kvinner defineres en nedre genital infeksjon via mikroskopering av fluor. I allmennhelsetjenesten vil uretritt/cervicitt diagnosen være basert på symptomene dysuri og/eller utflod fra urethra/cervix,

Hvis patogent agens (gonokokker, klamydia, Mycoplasma genitalium, herpes simplex virus, T. vaginalis) ikke kan påvises, kaller man tilstanden for uspesifikk uretritt. I 3–20 % av tilfellene med uspesifikk uretritt blir C. trachomatis- eller M. genitalium-infeksjon påvist hos partner. Undersøkelse av partner er indisert ved vedvarende symptomer.

Ved moderate symptomer avventes antibiotikabehandling til prøvesvar foreligger. Ved Trichomonas gis metronidazol 2 g som engangsdose (kan påvises med samme PCR-prøve som for testing av klamydia og gonoré).

Ved uttalte plager med påvist purulent eller mukopurulent utflod fra uretra bør antibiotikabehandling tilbys før prøvesvar foreligger. Ved non-gonorroisk uretritt der det er indisert å gi behandling før prøvesvar foreligger og ved persisterende uretrittsymptomer/-funn der mikrobiologisk agens ikke kan påvises:

Førstevalg: Doksysyklin per oralt 100 mg x 2 (ev. 200 mg x 1) i 7 dager.

Alternativt: Azitromycin per oralt 500 mg × 1 første dag, deretter 250 mg × 1 per oralt i 4 dager, eller erytromycin 500 mg x 2 i 7 dager.

Ved symptomgivende persisterende eller residiverende uretritt gis alternativ til primærbehandlingen (azitromycin 5 dager, alternativt doksysyklin 7 dager). I tillegg kan det gis metronidazol per oralt 500 mg x 2 i 1 uke.

Legemidler

Syfilis

Revidert:
21.03.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Åse Haugstvedt

  • Symptomer:
    Inkubasjonstid: 9–90 dager, vanligvis ca. 3 uker.
    Primærstiadiet: uømt sår (primær sjanker) og regional glandelsvulst.
    Sekundærstadiet: allmennsymptomer, generell glandelsvulst, eksantem og ev. organsymptomer. Dersom man finner positiv syfilis-serologi uten symptomer hos pasienten innen 1 år etter smittetidspunkt, kalles det tidlig latent syfilis. Mer enn ett år eller ukjent smittetidspunkt hos pasient uten symptomer kalles sen latent syfilis. Ca. 30 % av pasientene vil kunne få tertiærsyfilis, enten som benign sensyfilis, kardiovaskulær syfilis eller som nevrosyfilis. Nevrosyfilis kan oppstå også i tidlige stadier, og dette er vanligere enn man trodde.
  • Diagnostikk: Spesialistoppgave. Kliniske funn. Serologiske prøver. PCR-diagnostikk fra sårprøve (primær sjanker). Mørkefeltmikroskopi (spesialistoppgave).
  • Legemiddelbehandling: Spesialistoppgave. Penicillin er førstevalget. Primær/ukomplisert sekundær/tidlig latent (< 1 år etter smitte) syfilis: Benzatinpenicillin (Tardocillin) 1,8 g (2,4 mill. E) i.m. som en engangsdose (1,2 mill. E i hver nates). Dersom usikkert smittetidspunkt eller senere stadier gis 2,4 mill IE x 3 med 1 ukes intervaller i 3 uker (dag 1, 8, 15 (+/‐ 1 dag)).

Treponema pallidum.

Primær, sekundær og tidlig latent syfilis er relativt sjelden i Norge, men de siste årene har det vært diagnostisert et jevnt høyt antall nysmittede blant menn som har sex med menn (MSM), hvorav de fleste er blitt smittet i Norge. I 2022 ble det meldt 193 tilfeller av primær, sekundær og tidlig latent syfilis i Norge. De fleste er født i Norge. Heteroseksuell smitte er sjeldent, og i 2022 var det åtte tilfeller blant kvinner og 22 blant menn.

Syfilis kan være kongenitt eller ervervet. Ervervet syfilis inndeles i tidlig (= smittsom) syfilis (under 1 års varighet) og sen syfilis (over 1 års varighet). Tidlig syfilis inndeles igjen i forskjellige stadier. Etter en inkubasjonstid på 9–90 dager, kommer primærstadiet med harde sjanker og regional glandelsvulst. Ubehandlet går ca. 50 % over i sekundærstadiet med allmennsymptomer, generell glandelsvulst, forskjelligartede eksantemer og ev. organsymptomer. Primærsåret tilheler i løpet av noen uker. Også de synlige manifestasjoner av sekundærsyfilis vil ubehandlet etter hvert forsvinne, og definisjonsmessig har pasienten da en tidlig latent syfilis. Etter ett års varighet går sykdommen over i sen latent syfilis. Dette stadium kan ubehandlet vare livet ut. Ca. 30 % av pasientene vil imidlertid kunne få tertiærsyfilis, enten som benign sensyfilis (ca. 15 %), kardiovaskulær syfilis (ca. 10 %) eller som nevrosyfilis (ca. 5 %).

Samtidig hiv-infeksjon og syfilis har vært rapportert å kunne gi et avvikende klinisk bilde av syfilis. I tillegg behøver ikke alle stadier å manifestere seg i synlige lesjoner. Serologiske arr (fortsatt positiv på spesifikke antistoffer) etter tidligere infeksjoner gjør at diagnostikk av syfilis kan være vanskelig.

Dette vil oftest være en spesialistoppgave. En sikker diagnose kan stilles ved kliniske funn og serologiske prøver, ved sår/kondylomata lata brukes PCR. De serologiske prøvene blir positive først 1–2 uker etter at den primære sjanker oppstår. Spinalpunksjon ved mistanke om tertiær syfilis med PCR og serologi i CSF. Diagnostikk av syfilis og oppfølging etter behandling krever god dialog mellom kliniker og laboratorium for valg av serologisk undersøkelse og tolking av svar.

Penicillin er førstevalgsmiddel. Behandlingseffekt av andre regimer er dårlig dokumentert og skal kun brukes dersom pasienten har sikker penicillinallergi og desensibilisering ikke kan gjennomføres. Det har ikke vært observert nedsatt følsomhet for penicillin. Det er nødvendig med en vedvarende penicillinkonsentrasjon i blod på over 0,018 mg/l (= 0,03 E/ml) over lang tid. Behandling av syfilis er en spesialistoppgave.

  1. Primær/ukomplisert sekundær/tidlig latent syfilis (<1 år etter smitte) Benzatinpenicillin (Tardocillin) 1,8 g (2,4 mill. E intramuskulært) som en engangsdose (1,2 mill. E i hver nates).
  2. Sen latent syfilis/usikkert smittetidspunkt uten tegn på nevrosyfilis: Benzatinpenicillin 1,8 g (2,4 mill. E intramuskulært - 1,2 mill E i hver nates) en gang ukentlig i 3 uker (dag 1, 8, 15 (+/- 1 dag)).
  3. Tertiærsyfilis/nevrosyfilis: Benzylpenicillin 2,4 g (4 mill. E intravenøst) × 6 (hver 4. time) = 14,4 g (24 mill. E) per døgn i 10–14 dager. Benzatinpenicillin passerer for dårlig til cerebrospinalvæsken til å kunne benyttes ved nevrosyfilis.
  4. Ved penicillinallergi: Primær/ukomplisert sekundær/tidlig latent (< 1 år etter smitte): Doksysyklin per oralt 100 mg × 2 i 14 dager. Sen latent syfilis (> 1 år etter smitte): Doksysyklin per oralt 100 mg x 2 i 28 dager. Enkelte spesialister anbefaler desensibilisering for penicillin ved allergi slik at penicillinbehandling kan gjennomføres. Behandlingseffekt ved alternative regimer er dårlig dokumentert .
  5. Syfilis hos hiv-positive: Hiv-positive skal ha samme behandling som hiv-negative.

Jarisch-Herxheimers (JH) reaksjon: Dette er en toksisk reaksjon pga. massehenfall av T. pallidum. Reaksjonen kan komme noen timer etter første penicillininjeksjon og består av høy feber, uvelfølelse, muskel- og leddsmerter og hodepine. Må ikke misoppfattes som penicillinallergi. Hyppigheten av JH reaksjon er størst ved behandling av tidlig syfilis. Symptomene går over i løpet av noen timer og kan om nødvendig behandles symptomatisk med NSAID eller paracetamol. JH reaksjon er sjeldnere ved behandling av tertiærsyfilis, men kan da anta mer alvorlige former.

Smittesporing er lovpålagt. Regelmessige, faste seksualkontakter (smittekontakter) til person med smittsom syfilis skal behandles selv om sykdom ikke påvises. Behandlingssvikt og resmitte kan forekomme uansett hvilket behandlingsregime som benyttes og uavhengig av i hvilket stadium behandlingen gis. Det er derfor viktig med kontrollprøver som følger opp at reagin-titeret faller. Kontrollprøver skal tas etter 3, 6, og 12 mnd.

De såkalte non-treponema testene, VDRL/RPR (reagin-titer), blir vanligvis negative i løpet av 1–2 år etter behandling. De spesifikke syfilistestene som syfilis TP og TPHA vil forbli positive livet ut, selv etter vellykket behandling («serolgisk arr»). Syfilis kan reaktiveres ved HIV/AIDS.

Legemidler

Genital herpesinfeksjon

Revidert:
21.03.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Åse Haugstvedt

  • Symptomer: Inkubasjonstid: oftest < 1 uke. Inndeles i ekte primærinfeksjon, ikke-primær førstegangsinfeksjon (antistoffer mot den andre virustypen) og residivutbrudd. Ubehandlet varer ekte primærutbrudd 2–4 uker og et residivutbrudd 3–12 dager.
  • Diagnostikk: PCR-diagnostikk fra penselprøve tatt direkte fra lesjonen. Typespesifikk serologi kan skille mellom primærinfeksjon og residiv, men gjøres kun unntaksvis.
  • Legemiddelbehandling:
    Primærutbrudd: Valaciklovir per oralt 500 mg × 2 i 5–10 dager foretrekkes.
    Immunsupprimerte: standardbehandling, ev. 1 g x 2 oralt, men aciklovir 5 mg/kg kroppsvekt x 3 i.v. kan vurderes for denne pasientgruppen.
    Residivutbrudd behandles etter behov. Dersom indikasjon, nyttes samme dosering som ved primærutbrudd, men kortere behandlingstid (3–5 dager). Behandlingen bør startes i prodromalfasen eller umiddelbart ved utbruddets start.

Herpes simplex virus (HSV 1 eller 2).

HSV er den hyppigste mikrobielle årsaken til genitale sår i Norge. Genital herpesinfeksjon var summarisk meldepliktig frem til 1994 - da med ca. 2000 årlige tilfeller.

Herpes genitalis skyldes oftest herpes simplex virus 2 (HSV-2), men blant unge kvinner og menn er mange av tilfellene nå forårsaket av HSV-1. Begge typer HSV gir samme kliniske manifestasjoner, men HSV-2 viser langt større tendens til å residivere.

Inkubasjonstiden er oftest mindre enn en uke, men kan være opp til 2–3 uker. Tilstanden inndeles i ekte primærinfeksjon (sees hos pasienter uten antistoffer mot HSV), ikke-primær førstegangsinfeksjon (HSV-infeksjon hos pasienter med antistoffer mot den andre virustypen) og residivutbrudd. Mange tilfeller vil være klinisk atypiske og ligne andre anogenitale tilstander. I tillegg kommer latent infeksjon og asymptomatisk virusutskillelse.

  1. Ekte primærinfeksjon gir oftest betydelige symptomer med smertefulle sårdannelser anogenitalt, lokalt ødem (særlig hos kvinner), feber, regional glandelsvulst, allmennsymptomer, feber og hodepine og i noen tilfeller urinretensjon.
  2. Ikke-primær førstegangsinfeksjon gir prinsipielt de samme symptomer, men langt mindre uttalte, og utbruddet kan også være asymptomatisk.
  3. Residivutbrudd gir oftest lite subjektive symptomer, særlig hos menn. Residivutbruddet utgjøres av grupperte vesikler som raskt går over til overflatiske, lokaliserte erosjoner.

Ubehandlet varer ekte primærutbrudd 2–4 uker og et residivutbrudd 3–12 dager.

Data tyder på at mange, kanskje de fleste, pasienter med herpes genitalis av og til kan skille ut HSV genitalt uten å ha symptomer eller synlige lesjoner. Slik asymptomatisk virusutskillelse synes imidlertid oftest å være svært kortvarig, f.eks. 1 % av tiden hos den enkelte pasient.

HSV smitter ved hudkontakt. De fleste førstegangsinfeksjoner skyldes smitte ved seksuell kontakt med person som har lite symptomgivende utbrudd eller som skiller ut virus asymptomatisk. Man er vanligvis smitteførende 7–12 dager etter utbrudd med primær HSV og 4–7 dager etter residiv. Indirekte smitte, f.eks. via kontaminerte fingre, er imidlertid også mulig, men antakelig svært sjelden. Orogenital smitte er vanlig forekommende. Det er viktig med god håndhygiene ved utbrudd, for å unngå autoinokulasjon til f.eks. fingre og øyne.

Prøver basert på polymerase chain reaction (PCR)-diagnostikk er sikre og brukes rutinemessig ved de fleste mikrobiologiske laboratorier. Penselprøve tas direkte fra lesjonen og sendes laboratoriet på dertil egnet transportmedium. Ved PCR-testing er man ikke avhengig av levende virus, og prøven kan bli positiv selv om vesiklene ikke er intakte. Serologisk diagnostikk gir relativt lite informasjon og tar tid sammenlignet med direkte påvisning av virus. Serologi kan imidlertid skille mellom primærinfeksjon og residiv da serokonversjon først inntrer 2–12 uker etter smitteeksposisjon. Typespesifikke serologiske tester benyttes av enkelte laboratorier, men er lite i bruk. Indikasjon for testing kan være diskordante gravide par der mannen har hyppige utbrudd, mens kvinnens serologiske status er usikker.

HSV kan utløse erythema multiforme. Primærinfeksjon kan gi polyradikulitt som i sjeldne tilfeller kan gi plager over tid. HSV-meningitt/encefalitt sees sjelden (50–60 tilfeller per år). Meldepliktig.

Urinretensjon sees av og til ved primærinfeksjon, særlig hos kvinner, enten voluntær smertebetinget eller pga. forbigående HSV-radikulomyelopati.

Herpes og graviditet: Residivutbrudd under svangerskap er ikke farlig for fosteret, men ved primær og ikke-primær førstgangsinfeksjon mangler fosteret maternelle antistoffer som beskyttelse under fødsel. Neonatal herpesinfeksjon er meget sjelden, men alvorlig. Behandling av gravide i samråd med spesialist.

Der finnes ingen kurativ behandling, men behandling av enkeltutbrudd kan forkorte forløpet og redusere symptomene. Suppresjonsbehandling vil gi redusert anfallsfrekvens, ev. færre symptomgivende residiv i behandlingsperioden. Under suppresjonsbehandling vil risikoen for smitteoverføring til en frisk partner være redusert.

  • Primærutbrudd bør behandles. Aciklovir og valaciklovir (prodrug til aciklovir) har god effekt. Valaciklovir er enklest å bruke og bør foretrekkes. Finnes kun i tablettform. Valaciklovir per oralt 500 mg × 2 i 5–10 dager. eller aciklovir per oralt 400 mg × 3 i 5–10 dager. Behandlingen bør påbegynnes tidligst mulig, men kan ha effekt så lenge det oppstår nye vesikler (i enkelte tilfeller > 10 dager etter symptomdebut). Immunsupprimerte pasienter kan gis standardbehandling med valaciclovir i 10 d, ev. valaciclovir oral 1 g x 2 i 10 d. Men aciklovir 5 mg/kg kroppsvekt x 3 i.v. kan vurderes for immunsupprimerte.
  • Residivutbrudd er ofte kortvarige og lite plagsomme og behandles vanligvis ikke. Dersom man finner anfallsbehandling indisert, nyttes valaciklovir eller aciklovir i samme dosering som ved primærutbrudd, behandlingstid 3–5 dager. Behandlingen bør startes i prodromalfasen eller umiddelbart ved utbruddets start. Ved hyppige og plagsomme residiv kan suppresjonsbehandling være indisert. Behandlingen individualiseres, valaciklovir per oralt 500 mg × 1 (ev. 250 mg x 2), eller aciklovir per oralt 400 mg x 2 har vanligvis god effekt. Alle leger kan søke om suppresjonsbehandling på blå resept (§ 3) dersom pasienten har > 6–8 utbrudd årlig.
  • Behandling med aciklovir krem lokalt anbefales ikke.

Legemidler

Sorter etter:

Anogenital papillomavirusinfeksjon

Revidert:
21.03.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Åse Haugstvedt

  • Symptomer: Oftest ingen symptomer. Kondylomene er enten spisse (akuminate), papuløse eller flate.
  • Diagnostikk: Klinikk.
  • Legemiddelbehandling: Kurativ behandling finnes ikke inntil kroppens eget immunforsvar har dannet antistoffer, og virus er eliminert. Dersom pasienten ønsker å prøve behandling: Podofyllotoksin appliseres 2 ganger daglig i 3 påfølgende dager, deretter 4 dagers opphold. Kan gjentas i opptil 5 uker og ved residiv. Alternativt appliseres imiquimod krem 3 kvelder i uken og vaskes bort etter 6–10 timer. Behandlingstid opptil 16 uker eller til kondylomene er borte. Podofyllotoksin og imiquimod skal ikke brukes på lesjoner i urethra, vagina, på cervix eller i analkanalen or er kontraindisert under graviditet.

Humant papillomavirus (HPV).

Anogenital HPV-infeksjon er den hyppigst forekommende seksuelt overførbare infeksjonen. Et flertall av seksuelt aktive personer vil en eller annen gang i livet bli smittet med HPV, men de fleste vet ikke om at de har vært smittet fordi infeksjonen oftest er subklinisk eller latent. Prevalensen er høyest hos seksuelt aktive under 30 år. Infeksjonen er i de fleste tilfeller selvbegrensende med remisjon, men enkelte utvikler bærertilstand.

Inkubasjonstiden er meget usikker og variabel (1–24 måneder). Opptil 70 % av faste partnere til pasienter med kondylomer har også kliniske manifestasjoner, men latent infeksjon hos partner er ikke uvanlig. HPV smitter også fra person med latent infeksjon.

Det finnes et stort antall HPV-typer (mer enn 200 genotyper er påvist). Vel 40 av disse har affinitet for genital hud- og slimhinne. Flere virustyper kan være til stede samtidig. I opp til 90 % av tilfellene er genitale vorter forårsaket av de benigne HPV 6 og 11. Synlige genitale vorter øker ikke risikoen for kreftutvikling (som i hovedsak skyldes HPV 16 og 18). Kvinner som har eller har hatt kondylomer skal følge det ordinære livmorhalscreeningsprogrammet.

Det er en sikker årsakssammenheng mellom høyrisiko HPV-typer og utvikling av cervixdysplasi/-kreft (se også Cervixcancer). Infeksjon med disse såkalte onkogene virustypene er vanligvis latent og gir ingen symptomer. De onkogene virustypene er også assosiert med dysplasi og kreftutvikling i vulva, vagina, på penis, analt og i orofarynks (se også Gynekologisk cancer).

Oftest ingen symptomer, ev. litt kløe og/eller postkoital blødning. Store perianale kondylomer kan forårsake svie, smerter og ev. blødning ved defekasjon.

Hyppigste lokalisasjon hos kvinner er introitus, labiae majora og minora.. I ca. 30 % av tilfellene finnes lesjoner også på vaginalvegg, cervix, perineum, perianalt eller i analkanalen. Hos menn er hyppigste lokalisasjon preputium, penisskaftet og glans penis. I opptil 25 % av tilfellene finnes meatale og/eller intrauretrale lesjoner. Sjeldnere finnes lesjonene på, skrotalveggen, perianalt eller i analkanalen.

Det kliniske utseende er oftest tilstrekkelig for en sikker diagnose. Overdiagnostikk bør unngås. Viktige differensialdiagnoser er normal papillomatosis (kvinner) og spicula glandis (menn).

Biopsi og histologisk undersøkelse kan vise meget karakteristiske forandringer (koilocytter), noe en også kan se ved cytologiske prøver. Påvisning av HPV-DNA og typing er mulig, men slik diagnostikk er ressurskrevende. Det er hittil ikke dokumentert noen helsemessig gevinst som tilsier bruk av slik metode i vanlig klinisk praksis. HPV-test har nå erstattet cytologi som primær screeningtest for alle kvinner i livmorhalsprogrammet.

Kondylomer går i løpet av måneder til år i spontan remisjon. Behandling haster ikke og er ikke nødvendig dersom pasienten ikke har plagsomme symptomer. Det viktigste for pasienten er å få god informasjon. Behandlingsalternativene og muligheten for å avvente spontan remisjon bør alltid drøftes med pasienten. Det er viktig at pasienten forstår at kurativ behandling ikke finnes og at kondylomene kan residivere uansett hvilken behandling som forsøkes, inntil kroppens eget immunforsvar har klart å kvitte seg med viruset.

Podofyllotoksin appliseres 2 ganger daglig i 3 påfølgende dager, deretter 4 dagers opphold. Behandlingen kan gjentas i opptil 5 uker og kan også gjentas ved ev. residiv.

Imiquimod krem appliseres 3 kvelder i uken og vaskes bort etter 6–10 timer. Behandlingstid opptil 16 uker eller til kondylomene er borte.

Podofyllotoksin, imiquimod og podofyllin skal ikke brukes på lesjoner i urethra, vagina, på cervix, eller i analkanalen.

Gravide: Podofyllotoksin og imiquimod er kontraindisert og skal ikke brukes under graviditet. Det anbefales å vente til etter fødselen.

Alternative behandlingsmetoder: En rekke alternative, kirurgiske behandlingsmetoder finnes, så som kryoterapi (lokal applikasjon av flytende nitrogen), termokauterisering, eksisjon, vaporisering med CO2-laser. Ingen av disse gir særlig mye bedre resultater enn tradisjonell lokalbehandling og er aldri førstevalg ved behandling av kondylomer. Kirurgisk behandling tilbys i tilfeller der pasienten har uttalte plager og tradisjonell lokalbehandling svikter eller ikke kan benyttes.

Residiv er hyppig, men på sikt blir praktisk talt alle pasienter kvitt sine kondylomer.

Assosiasjonen til dysplasi/kreft ved enkelte HPV-typer har bidratt til at HPV-test nå har erstattet cytologi som primær screeningtest for alle kvinner i livmorhalsprogrammet. En vaksine (Cervarix) mot HPV type 16 og 18 er implementert i barnevaksinasjonsprogrammet og gis til jenter og gutter ved 12 år. Denne har vist å ha svært god beskyttelse mot dysplasi. Det er vist at to doser ved 0 og 6 mnd gir fullgod beskyttelse når gitt til barn under 14 år. For voksne og unge over 14 år anbefales tre doser (0, 2, 6 mnd). En annen vaksine på markedet, Gardasil 9, beskytter mot HPV 6, -11, -16, -18, - 31, - 33, - 45, - 52 og - 58. Indikasjon for vaksine er primært rettet mot kreftforebygging, men Gardasil vil forebygge kjønnsvorter da den også dekker 6 og 11.

Legemidler

Kilder (SOI)

Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Åse Haugstvedt

Bachmann LH, Manhart LE, Martin DH, Seña AC, Dimitrakoff J, Jensen JS, Gaydos CA . Advances in the Understanding and Treatment of Male Urethritis. Clin Infect Dis. 2015;61 Suppl 8:S763-9.

BASHH (British Association for Sexual Health and HIV). Retningslinjer. https://www.bashh.org/resources/guidelines..

Beuman JG. Genital Herpes: A review. American Family Physician 2005; Vol 72: 1527-1534

Falk L, Coble BI, Mjörnberg PA, Fredlund H. Sampling for Chlamydia trachomatis infection - a comparison of vaginal, first-catch urine, combined vaginal and first-catch urine and endocervical sampling. Int J STD AIDS. 2010 Apr;21(4):283-7.

BMJ Best Practice. Søketekst: sexually transmitted infections. Mars 2024.

Falk L, Enger M, Jensen JS. Time to eradication of Mycoplasma genitalium after antibiotic treatment in men and women. J Antimicrob Chemother. 2015;70(11):3134-40.

Folkehelseinstituttet. Meldingspliktige sykdommer i MSIS Folkehelseinstituttet 2022

Folkehelseinstituttet. Overvåkning av seksuelt overførbare infeksjoner. Årsrapport 2022 Publisert 15.03.2023

Folkehelseinstituttet. Smittevernveilederen, e-bokversjon publisert 2013, oppdatert 13.02.2023

Garland SM, Sellors JW, Wikstrom A, Petersen CS, Aranda C, Aractingi S, Maw RD. Imiquimod 5 % cream is a safe and effective self-applied treatment for anogenital warts – results of an open-label multicentre Phase IIIB trial. Int J of STD & AIDS 2001; 12: 722-729

HELFO. Individuell stønad til ikke forhåndsgodkjente legemidler.

Helsedirektoratet. Nasjonale faglige retningslinjer for antibiotikabruk i primærhelsetjenesten Publisert 2012 oppdatert 28. september 2023

Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen. Publisert 2018: oppdatert Juni 2023

IUSTI. Current European Guidelines for the Treatment of Sexually Transmitted Infections. https://iusti.org/treatment-guidelines/

Jernberg EJN, Moi H. Mycoplasma gentalium – etiologisk agens for seksuelt overført infeksjon. Tidsskr Nor Lægeforen nr 17, 2007; 127: 2233-5

Jernberg E, Moghaddam A, Moi H. Azitromycin and moxifloxacin for microbiological cure of Mycoplasma gentalium infection: an open study. Int J of STD & AIDS 2008; 19: 676-679

Kato H, Hagihara M, Asai N, Hirai J, Yamagishi Y, Iwarmoto T, Mikamo H. A Systematic Review and Meta-Analysis of Efficacy and Safety of Azithromycin Versus Moxifloxacin for the Initial Treatment of Mycoplasma genitalium . Infection Antibiotics 2022; 11(3): 353.
doi: 10.3390/antibiotics11030353

Kong FY, Tabrizi SN, Law M, Vodstrcil LA, Chen M, Fairley CK, Guy R, Bradshaw C, Hocking JS. Azithromycin versus doxycycline for the treatment of genital chlamydia infection: a meta-analysis of randomized controlled trials. Clin Infect Dis 2014; 59:193-205

Li Y, Le WJ, Li S, Cao YP, Su XH. Meta-analysis of the efficacy of moxifloxacin in treating Mycoplasma genitalium infection. Int J STD AIDS 2017;28(11):1106-1114. doi: 10.1177/0956462416688562.

Lis R Rowhani-Rahbar A, Manhart LE. Mycoplasma genitalium Infection and Female Reproductive Tract Disease: A Meta-analysis. CID 2015; 61:418-426

Manhart LE, Jensen JS, Bradshaw CS, Golden MR, Martin DH. Efficacy of Antimicrobial Therapy for Mycoplasma genitalium Infections. Clin Infect Dis. 2015;61 Suppl 8:S802-17.

Moi H, Maltau JM. Seksuelt overførbare infeksjoner og genitale hudsykdommer. Gyldendal 2021 (4. utgave)

NORM - Norsk overvåkningssystem for antibiotikaresistens hos mikrober. https://www.unn.no/fag-og-forskning/norm-norsk-overvakingssystem-for-antibiotikaresistens-hos-mikrober

Olafiaklinikken. E-håndbok ved OUS

Patel R, Rutland E. Has episodic treatment of recurrent genital herpes come of age? Int J of STD & AIDS 2007; 18: 437-439

Salado-Rasmussen K, Jensen JS. Mycoplasma genitalium testing pattern and macrolide resistance: a Danish nationwide retrospective survey. Clin Infect Dis. 2014;59(1):24-30.

Svenska Selskapet for Dermatologi og Venereologi. Guidelines STI

Skidmore S, Horner P, Mallinson H. Testing specimens for Chlamydia trachomatis. Sex Transm Infect 2006; 82, 272-275

Tyring SK, Douglas Jr JM, Spruance SL, Esmann J. A Randomized, Placebo-Controlled Comparison of Oral Valacyclovir and Acyclovir in Immunocompetent Patients With Recurrent Genital Herpes Infections. Arh Dermatol. 1998; 134: 185-191

UpToDate. Søketekst: sexually transmitted infections. Mars 2024.

Wickstrøm A, Jensen JS. Mycoplasma genitalium: a common cause of persistent urethritis among men treated with doxycycline. Sex Transm Inf 2006; 82: 276-279

Wold C, Sorthe J, Hartgill U, Olsen A O, Moghaddam A, Reinton N. Identification of macrolide-resistant Mycoplasma genitalium using real-time PCR. J Eur Acad Dermatol Venereol. 2015 Aug;29(8):1616-20. doi: 10.1111/jdv.12963.