Vinkristin

Se også Plantealkaloider

Vinkristin har lav myelotoksisitet, men har effekt på maligne celler utgått fra beinmargen. Dette gjør vinkristin spesielt nyttig i kombinasjon med beinmargssuppressive legemidler. Bredspektret virkningsprofil.

Metaboliseres i stor grad i leveren via CYP3A. Utskilles hovedsakelig via gallen. Terminal halveringstid er meget variabel (20–155 timer).

Akutt leukemi hos barn. Akutt lymfatisk leukemi hos voksne. Maligne lymfomer. Småcellet lungekarsinom. Visse sarkomer. Flere tumorformer hos barn, inkludert rhabdomyosarkom, Ewings sarkom, Wilms’ tumor og hjernesvulster.

Vinkristin skal gis intravenøst, vanligvis som korttidsinfusjon i minibag. Pga. faren for lokal vevsnekrose om stoffet kommer ekstravasalt, kreves omhyggelige forholdsregler ved infusjon (se Praktisk bruk av cytostatika). Se også spesiallitteratur.

Se Vincaalkaloider og analoger nedenfor. Nevrotoksisitet er hovedproblemet.

Felles for Vincaalkaloider og analoger:

Toksisitet for gruppen: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Økt risiko ved nevrologisk sykdom (vinkristin) eller nedsatt leverfunksjon. Lav peroral absorbsjon (vinblastin, vinkristin). Intratekal administrering gir alvorlig forgiftning.

Klinikk for gruppen: Beinmargsdepresjon (etter 4–10 dager, vinkristin i mindre grad enn de andre i gruppen), feber, gastrointestinale og nevrologiske effekter (f.eks. svimmelhet, hodepine, parestesier, perifer nevropati, kramper og paralytisk ileus). Økt infeksjonsfare. Uttalt vevsnekrose. Forsterkning av øvrig rapporterte bivirkninger. 

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Hematologisk oppfølging.

Vinkristin er lite kvalmefremkallende og gir moderate gastrointestinale reaksjoner for øvrig; hyppigst er stomatitt og obstipasjon, tarmparalyse forekommer (se nedenfor). Stoffet særmerker seg ved meget liten beinmargstoksisitet. Alopeci er ikke uvanlig. ADH‑svikt med polyuri og hyponatremi forekommer. Vinkristin er sterkt lokalirriterende, må ikke komme ekstravasalt.

Perifer nevropati er den viktigste dosebegrensende bivirkningen med parestesier, hyporefleksi, nevrittisk smerte og varierende grader av myasteni. Hjernenerveaffeksjon kan gi bl.a. heshet, ptose, diplopi. Også autonome nerver kan affiseres. Symptomer på dette er oftest tarmatoni med obstipasjon, kolikksmerter, ev. paralytisk ileus og blæreatoni. Hodepine og depressive reaksjoner i tilslutning til behandlingen har vært oppfattet som sentralnervøse reaksjoner. Mer alvorlig hjerneskade forekommer, men nesten utelukkende ved meget høye doser. Risikoen for de nevrologiske bivirkningene er doseavhengige (både enkeltdose og kumulert dose) og mer uttalt med økende alder. Dosereduksjon ansees som regel ikke nødvendig ved de tidligste (og vanlige) tegn på nevrotoksisitet (særlig parestesier og svekket akillesrefleks), men tilrådes ved mer uttalte symptomer som «dropfot». Nevropatien er som regel reversibel, men varige sekveler (f.eks. distale restpareser) forekommer.

Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler V og Amming og legemidler V.

Unngå ekstravasal injeksjon! Nedkjøling med is må ikke benyttes ved ekstravasering. I stedet benyttes lett oppvarming som fremskynder degradering av preparatet. Dosen reduseres ved sterkt nedsatt leverfunksjon. Risiko for bronkokonstriksjon når det gis i kombinasjon med mitomycin; kan komme etter en viss latenstid. Forsiktighet ved bruk av andre nevrotoksiske legemidler og ved nevromuskulære sykdommer. Intratekal administrasjon må ikke forekomme.

Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Leverfunksjon vurderes før start. Blodbildet kontrolleres regelmessig. Påse at obstipasjon ikke inntrer. Følge urinsyrenivå i plasma og unngå urinsyrenefropati ved å opprettholde høy diurese.

Prevensjon. Observere og forebygge obstipasjon og tegn til infeksjon eller blødninger. Viktig med væsketilførsel for diuresen.