Venlafaksin

For mer informasjon på gruppenivå, se Serotonin- og noradrenalinreopptakshemmere (SNRI).

Serotoninreopptakshemmer som i doser over 150 mg daglig også hemmer opptak av noradrenalin. Pga. denne dobbeltvirkning har venlafaksin muligens bedre effekt enn rene SSRI ved depresjoner med somatisk syndrom – forutsatt tilstrekkelig høy dose.

Biotilgjengeligheten er ca. 12 % for vanlige tabletter, 45 % for depotkapsler. Metaboliseres primært i leveren av CYP2D6. Aktiv hovedmetabolitt (O-desmetylvenlafaksin, som dannes via CYP2D6). Utskilles hovedsakelig via nyrene, 30–40 % som aktive substanser. Halveringstiden for aktive substanser, se tabell: Halveringstider, sedativ og antikolinerg effekt.

Venlafaksin metaboliseres til en aktiv metabolitt, O-demetylvenlafaksin, og til flere inaktive metabolitter. Både CYP2C19 og CYP2D6 er involvert i metabolismen av venlafaksin og metabolittene. CYP2D6 er hovedsakelig involvert i metabolisme av venlafaksin til den aktive metabolitten, mens nedbryting til ikke-aktive metabolitter går via CYP2C19 og CYP3A4.

Depressive episoder. Profylaktisk mot tilbakefall av depressive episoder. Generalisert angstlidelse (GAD). Sosial angstlidelse (SAD). Panikklidelse, med eller uten agorafobi.

Initialt 37,5 mg morgen og kveld, med gradvis økning til 75 mg morgen og kveld. Ved behov kan økes ytterligere til maksimalt 150 mg morgen og 225 mg kveld ved angstlidelser. Kan økes til 375 mg ved depresjon. Depotpreparater kan doseres en gang daglig. Inneholder sfærer som gradvis frisetter legemiddel i mage-tarm-traktus. Sfærene skilles ut i feces.

Manglende eller redusert enzymaktivitet via både CYP2C19 og CYP2D6 er forbundet med høy totalkonsentrasjon av venlafaksin og O-demetylvenlafaksin og økt risiko for bivirkninger. Se Senter for Psykofarmakologi, Farmakogenetiske analyser og DMP interaksjonssøk.

Toksisitet: Generelt mer toksisk i overdose enn andre nyere antidepressiva. Økt risiko for pasienter med lav krampeterskel.
Barn: Begrenset erfaring med overdoser. < 75 mg forventes ingen eller lette symptomer.
Voksne: < 1,5 g forventes ingen eller lett, 1,5–3 g moderat og > 3–4 g alvorlig forgiftning. Kombinasjon med andre legemidler som øker serotoninnivået, kan gi serotonergt syndrom (se ev. Selektive serotoninreopptakshemmere).

Klinikk: CNS-depresjon, takykardi, kvalme og tremor. Kramper kan debutere tidlig. Rabdomyolyse. Ev. hypertermi, mydriasis og urinretensjon. Ved alvorlig forgiftning: ST-T-forandringer, breddeøkt QRS-kompleks og forlenget QT-tid. Koma. Hyper- eller hypotensjon. Ventrikkeltakykardi (ev. «torsades de pointes») og ventrikkelflimmer. Alvorlige hjertekomplikasjoner kan opptre sent i forløpet, spesielt ved inntak av depotpreparater.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling. Kontinuerlig EKG i minst 24 timer ved store doser. Ved etablert, alvorlig forgiftning kan symptomene være vanskelige å behandle. Hjerte/lungemaskin/ECMO vurderes ved sirkulasjonssvikt. Ved hjertestans kan det være indisert med langvarig gjenoppliving.

Se Farmakokinetikk og Dosering og administrasjon.

Bivirkningene er mest til stede de første ukene, men har en tendens til å avta. Kvalme, forstoppelse og andre gastrointestinale bivirkninger er vanligst. Vedvarende seksuelle bivirkninger med nedsatt libido, hemmet orgasme og ejakulasjon er vanlig. Hodepine, svette og skjelvinger er forholdsvis vanlig. Postural hypotensjon, takykardi, tremor og tørr munn sees også. Venlafaksin kan i høy dose gi moderat økning av blodtrykket. Uro, økt angst og agitasjon tidlig i behandlingen kan hos noen være særdeles plagsomt og utløse selvmordstanker. Somnolens, men også insomni kan forekomme.

Lavere doser hos eldre og pasienter med lever- eller nyreinsuffisiens. Varsomhet ved kardiovaskulær sykdom. Noen pasienter kan utvikle hypertensjon ved bruk av doser over 200 mg/døgn. Det kan oppstå økt hjertefrekvens, særlig ved høye doser.

Etter markedsføring er tilfeller av QTc-forlengelse, Torsade de Pointes (TdP), ventrikkeltakykardi og fatal hjertearytmi blitt rapportert ved bruk av venlafaksin, spesielt ved overdosering eller hos pasienter med andre risikofaktorer for QTc-forlengelse/TdP. Balansen mellom nytte og risiko bør vurderes før det forskrives venlafaksin til pasienter med høy risiko for alvorlig hjertearytmi eller QTc-forlengelse. Se SPC.

Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene.

Må ikke gis samtidig med MAOH eller de første 2 ukene etter behandling med uselektive, irreversible MAOH.

Felles for Serotonin- og noradrenalinreopptakshemmere (SNRI):

Graviditet: Det er få prospektive studier av gravide som har brukt SNRI. Nyere metaanalyser gir ikke holdepunkter for teratogen effekt eller mentale utviklingsforstyrrelser. Seponeringssymptomer kan oppstå hos nyfødte når mor har brukt legemidlene nær termin. Bruk under graviditetens siste måned kan øke risikoen for postpartumblødning.

Amming: Alle SNRI antidepressiver passerer over til morsmelken i små til moderate mengder. SNRI antidepressiver anses i dag å være forenlig med amming da eksponering gjennom barnets serumkonsentrasjon er svært lav, med forbehold for premature barn.

Se også antidepressiva i G8 A og under de enkelte legemidlene.

Ved manglende effekt av 150 mg/døgn i 4 uker, bør dosen økes til maksimalt 375 mg/døgn. Fører heller ikke dette frem etter ytterligere 2 uker, bør en vurdere å seponere venlafaksin eller kombinere det med andre midler. Alle pasienter bør undersøkes for høyt blodtrykk, og hypertensjon bør være under kontroll før behandlingsstart. Blodtrykk bør kontrolleres jevnlig, ved behandlingsstart og etter doseøkninger. Se også Antidepressiver.

Pasienter behandlet for stressinkontinens bør kontrolleres etter 2–4 uker for å vurdere effekt og bivirkninger. Ved plagsomme bivirkninger kan dosen halveres. Ved manglende effekt etter 4 uker bør preparatet seponeres. Vedrørende oppfølging ved depresjon som indikasjon for behandling se Antidepressiver.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen

Seponeringsreaksjoner kan forekomme etter brå seponering. Symptomene er svimmelhet, koordinasjonsforstyrrelser, hodepine, irritabilitet, kvalme, parestesier (ofte som følelse av elektriske støt) og kortvarig desorientering. Kan vare fra få dager opptil 3 uker, hos enkelte mer. Motvirkes ved langsom nedtrapping, gjerne med 25 % av opprinnelig dose hver uke eller sjeldnere ved svært plagsomme symptomer.