Immunglobuliner

Fremstilt av humant plasma med høyt anti Hbs-titer. Plasmaenhetene er testet negativt på HbsAg, hiv og hepatitt C-virus.

Injeksjonsvæske:

1. Aksidentell eksposisjon ved sprøytestikk eller blodsøl på slimhinner og sår fra kjent eller mulig hepatitt B-smittet person (avklare status så raskt som mulig med HbsAg ev. HVB DNA). Hepatitt B-vaksinasjon må startes hos uvaksinerte og hos pasienter med lavt titer av anti-HbS antistoffer.
2. Eksposisjon ved intim, seksuell kontakt fra kjent eller mulig hepatitt B-smittet person (avklare status så raskt som mulig med HbsAg evt HBV DNA) hvis det ikke er gått mer enn 14 dager siden siste kontakt med pasienten. Ved mulighet for fortsatt hepatitt B‑eksposisjon startes også hepatitt B‑vaksinasjon.
3. Smitteprofylakse til nyfødte: Ved akutt hepatitt B hos moren i siste trimester eller ved kronisk hepatitt B‑bærertilstand hos moren (særlig ved HBeAg‑positivitet) skal den nyfødte så snart som mulig og i hvert fall innen 48 timer ha spesifikt immunglobulin. Samtidig eller senest innen første uke startes hepatitt B‑vaksinasjon.
4. Egne protokoller er utarbeidet for bruk av hepatitt B-immunglobulin i forbindelse med levertransplantasjon av pasienter med hepatitt B-infeksjon. Det henvises for øvrig til spesiallitteratur.

Generelt er kun posteksposisjonsprofylakse aktuelt i praksis, siden effektiv hepatitt B‑vaksine er tilgjengelig.

Infusjonsvæske:

1. Forebygging av reinfeksjon med hepatitt B-virus etter levertransplantasjon
2. Immunprofylakse mot hepatitt B
   1. ved tilfeldig eksponering hos ikke-immuniserte personer
   2. hos hemodialysepasienter, inntil vaksinen er effektiv
   3. hos nyfødte av mor som er bærer av hepatitt B-virus
   4. hos pasienter som ikke har fått immunrespons (ingen målbare hepatitt B-antistoffer)

Injeksjonsvæske:

Immunprofylakse: Spesifikt (hyperimmunt) immunglobulin 500 IE intramuskulært til voksne snarest mulig, og helst innen 48 timer. Ny tilsvarende dose etter 4 uker som hittil anbefalt, har neppe noen hensikt. Samtidig påbegynnes hepatitt B vaksinasjon etter vanlig regime med første dose satt på motsatt side av immunglobulininjeksjonsstedet. Til nyfødte av hepatitt B-antigen positive mødre gis 30-100 IE/kg så fort som mulig etter fødselen.

Infusjonsvæske:

• Forebygging av reinfeksjon med hepatitt B-virus etter levertransplantasjon: Voksne: 10 000 IE på transplantasjonsdagen perioperativt, deretter 2000–10 000 IE (40–200 ml) per dag i 7 dager Barn: Justeres etter kroppsoverflate på basis av 10 000 IE per 1,73 m².
• Immunprofylakse: Ved utilsiktet eksponering hos ikke-immuniserte personer: Minst 500 IE (10 ml) fortrinnsvis innen 24–72 timer. Hos hemodialysepasienter: 8–12 IE (0,16–0,24 ml) per kilo, maksimalt 500 IE, hver 2. måned. Forebygging hos nyfødte: 30–100 IE (0,6–2 ml) per kilo. NB: For alle disse pasientene anbefales vaksine mot hepatitt B-virus sterkt. Hos alle pasienter som ikke viser immunrespons etter vaksinering kan gis 500 IE (10 ml) til voksne og 8 IE (0,16 ml) per kilo til barn hver 2. måned.

Infusjon skal gis intravenøst med en innledningshastighet på 0,1 ml/kg/time i 10 minutter. Kan økes gradvis til maksimalt 1 ml/kg/time.

Lokale bivirkninger med rødme, ømhet og hevelse. Systemiske reaksjoner med feber og frysninger. Sjeldent forekommende er allergiske reaksjoner med utslett, kløe, takykardi og sjokk.

Fremstilt av plasma fra blodgivere som er immunisert med vaksine mot rabies. Preparatet er testet og funnet fritt for hepatitt B-virus, hepatitt C-virus og hiv.

Gis i kombinasjon med vaksinasjon til pasienter eksponert for sikker eller sannsynlig smitte. En del av immunglobulinet gis ved lokal infiltrasjon i vevet rundt bittsåret, resten gis intramuskulært. Det henvises for øvrig til spesiallitteratur.

Maksimal dose er 20 IE/kg kroppsvekt. osen injiseres i størst mulig grad i området for bittet (inokulasjon), men vær oppmerksom på risiko for compartment-syndrom ved sår/skade på for eksempel fingre eller ører. Resten gis intramuskulært i nærliggende muskulatur. (OBS! Unngå overdosering!). Samtidig gis første dose av rabiesvaksinen, i armen (m. deltoideus).

Kan gi smerter på injeksjonsstedet og i sjeldne tilfeller feber og uvelfølelse.

Gis på vital indikasjon, derfor i praksis ingen kontraindikasjoner.

Fremstilt av rekonvalesentplasma fra humane givere med gjennomgått varicella- eller zosterinfeksjon. Inneholder høye titre med antistoff mot varicella zostervirus og er testet og funnet fritt for hepatitt B-virus, hepatitt C-virus og hiv.

Kun posteksposisjonsprofylakse er aktuelt. Høygradig beskyttelse oppnås. Pga. begrenset tilgjengelighet og høy pris er indikasjonene strenge.

1. Eksposisjon hos immunkompromitterte pasienter: Immunkompromitterte personer med dokumentert mangel på antistoffer mot varicella zostervirus bør få immunglobulin etter sikker eksponering. I de tilfellene det er indisert er det viktig å ikke vente til den eksponerte har symptomer. Det kan være aktuelt med tidlig innsatt/«profylaktisk» antiviral terapi med aciklovir/valaciklovir.
2. Perinatal eksposisjon: Det nyfødte barnet bør snarest mulig få spesifikt immunglobulin ved varicella hos moren mindre enn 7 dager før eller innen 7 dager etter partus. Alle premature under 28 uker og eldre premature med ikke-immune mødre skal ha spesifikt immunglobulin som profylakse hvis de utsettes for smitte før utskrivning fra sykehuset.

Varicella zoster-immunglobulin doseres etter vekt, se Vaksinasjonshåndboka, FHI.

Lokal reaksjon og feber.

Fremstilt fra immuniserte blodgivere med høyt titer av antistoff mot tetanus. Testet og funnet fritt for hepatitt B-virus, hepatitt C-virus og hiv.

Passiv immunisering mot tetanus.

1. Profylaktisk til personer som ikke er tilstrekkelig vaksinert (uvaksinerte eller lang tid siden siste vaksine) eller hvor vaksinestatus er ukjent og som har fått skade og som mistenkes å ha vært eksponert for tetanus. Pasienter med primær eller sekundær hypogammaglobulinemi regnes i denne risikogruppen. Eldre kvinner (som dermed ofte ikke har fått vaksine i militæret) er en kjent «risikogrupppe».
2. Terapeutisk til personer med tetanus

1. Profylaktisk: 250 E (1 ampulle) intramuskulært. Dobbel dose gis i alvorlige tilfeller. Tetanusvaksine gis samtidig, men på annet injeksjonssted dersom indisert (Difteri-, kikhoste-, tetanusvaksine)
2. Terapeutisk: 3000–6000 E (12–24 ampuller intramuskulært)

Lokale reaksjoner og feber.

Pasienter med alvorlig hypogammaglobulinemi bør holdes under observasjon i en time etter injeksjonen.