Somatropin

Somatropin er uttalt anabolt og påvirker protein-, karbohydrat- og lipidmetabolismen. Har vekstfremmende egenskaper på så vel indre organer som muskler, bindevev og skjelett. Hormonet har både direkte effekt på målcellene og en vesentlig indirekte effekt via dannelse av vekstfaktoren IGF-1 i leveren og lokalt i alle vev. IGF-1 er en vekstfaktor med lengre halveringstid i plasma og brukes derfor til å monitorere doseringen av somatropin ved substitusjon.

Biotilgjengeligheten er ca. 80 % ved subkutan tilførsel. Metaboliseres i leveren og i nyrene ved vanlig proteinnedbryting. Utskilles via nyrene. Halveringstiden er 2–4 timer etter intramuskulær og subkutan dose.

Indikasjonsstilling og behandling er en oppgave for spesialavdelinger.

Barn:

1. Klassisk veksthormonmangel verifisert ved provokasjonstest og/eller nattprofilmåling
2. Veksthormon‑nevrosekretorisk dysfunksjon
3. Redusert høydetilvekst etter bestråling av sentralnervesystemet og påvist veksthormonmangel
4. Turners syndrom
5. Kronisk nyresvikt med dårlig tilvekst
6. Ved kortvoksthet uten kjent årsak samt ved enkelte syndromer når pasienten er sterkt psykologisk påvirket, høyden under -3SD, tilvekst mindre enn 10 percentilen og beregnet slutthøyde mindre enn 150 cm for jenter og mindre enn 161 cm for gutter. Behandlingen gjennomføres i samråd med barneendokrinolog. Slik behandling er sjelden svært effektiv.

Voksne: Symptomgivende, biokjemisk verifisert veksthormonmangel, enten som ledd i ervervet mangel i voksenalder (oftest på grunn av behandling for hypofyseadenom) eller veksthormonmangel oppstått i barnealder. Etter fylte 18 år må indikasjon revurderes og pasienter med isolert veksthormonmangel testes på nytt.

Subkutan administrasjon, vanligvis om kvelden. Doseringen er individuell, høyere hos barn, høyere hos kvinner enn menn, høyere hos unge voksne enn hos eldre. Kvinner på perorale østrogenpreparater bør vurderes konvertert til østrogenplaster for å redusere veksthormondosene. Dosen bygges langsomt opp til vedlikeholdsnivå og styres etter IGF-1 og klinisk effekt. Veksthormonmangel hos voksne er i prinsippet en livsvarig tilstand. Erfaring med behandling av eldre savnes. Behandlingen skal utføres av spesialist som har erfaring med diagnostisering og behandling av pasienter med veksthormonmangel.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Barn og voksne: Ved enkeltstående feildosering under terapeutisk bruk forventes ingen eller lette symptomer.

Klinikk: Hypoglykemi, ev. hyperglykemi (insulinresistens). Ødem pga. væskeretensjon, ev. hjerneødem.

Behandling: Symptomatisk behandling. Ev. følg blodglukose. Konsulter ev. endokrinolog.

Graviditet: Erfaringsgrunnlaget er begrenset. Hos gravide vil placenta produsere veksthormoner, noe som uansett gjør at eksogen veksthormontilførsel etter uke 14-18 i svangerskapet ikke er nødvendig. Amming: Mulig økning i melkeproduksjonen.

Ev. samtidig behandling av diabetes mellitus eller tyreoideasykdom må overvåkes og ev. justeres.

Hyppigst forekommende er væskeansamlinger og leddsmerter. Bivirkninger er ofte forbigående ved dosereduksjon eller prøveseponering. En sjelden, men alvorlig bivirkning som kan sees hos både barn, men sjeldent hos voksne er benignt økt intrakranielt trykk, formodentlig relatert til den væskeretinerende effekt av veksthormon. Tilstanden er reversibel, og fornyet substitusjon må gjøres med forsiktig og langsomt økende dosering.

Grundig opplæring og oppfølging ved spesialist er nødvendig for å ta stilling til behandlingsindikasjon, evaluere effekten og unngå overdosering.