Lomustin

Se også Alkylerende cytostatika

Lomustin (CCNU) er en nitrosureaforbindelse med relativt høy lipidløselighet som lett kan passere blodhjernebarrieren (i motsetning til de fleste andre cytostatika). Stoffet har relativt høy toksisitet. Gis peroralt.

Absorberes raskt og fullstendig. Førstepassasjemetabolisme i tarmvegg og i lever. Metaboliseres fullstendig i leveren via cytokrom P450 til aktive metabolitter, enterohepatisk resirkulasjon. Metabolittene utskilles hovedsakelig via nyrene. Halveringstiden for aktive substanser totalt er 15–45 timer.

Gliomer, medulloblastomer og hjernemetastaser. Maligne lymfomer (særlig Hodgkins lymfom). Malignt melanom. Lungekreft.

Flere doseregimer. En vanlig dosering er 100–130 mg/m² hver 6.–8. uke. Se spesiallitteratur.

Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Relativt høy toksisitet.

Barn: < 40 mg forventes ingen akutt forgiftning. Kull anbefales ved alle inntak hos barn.

Voksne: 600 mg inntatt over 15 dager ga beinmargsdepresjon etter latenstid. 800 mg over 5 dager ga alvorlig benmargsdepresjon. 1400 mg var fatalt (multiorgansvikt).

Klinikk: Beinmargsdepresjon etter latenstid (4–5 uker). Kvalme, brekninger, leverpåvirkning og CNS-depresjon (desorientering, ataksi, dysartri og hodepine). Ev. forsterkning av øvrige rapporterte bivirkninger.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder gjentatt kulldosering. Symptomatisk behandling. Langvarig hematologisk oppfølging.

Lomustin har stor tendens til å gi kvalme og brekninger (starter vanligvis etter ca. 2 timer) og andre gastrointestinale reaksjoner, som anoreksi, ev. stomatitt, øsofagitt, diaré. Den alvorligste (dosebegrensende) bivirkningen er beinmargstoksisiteten, særlig i form av trombocytopeni. Den er forsinket, vanligvis mest uttalt etter 4–6 uker, og er kumulativ med større utslag, raskere inntreden og lengre varighet etter gjentatte doser. Nyreskade. Lungefibrose ved høyere doser. Hudreaksjoner. Alopeci. Optikusnevritt.

Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler L.

Nedsatt beinmargsfunksjon og tidligere cytostatika- og/eller strålebehandling. Kontroller at injeksjon ikke går ekstravasalt.

Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Blodbildet, inklusive trombocytter. Nyrefunksjon.

Observere tegn til infeksjon og blødninger. Prevensjon.