Kaliumpermanganat

Kaliumpermanganat er en mørk lilla substans med kraftig oksiderende effekt. Når det løses i vann, spaltes det til kaliumioner og permanganationer som gir løsningen den karakteristiske fiolette fargen. Det virker oksyderende og denaturerende på proteiner, skader cellemembranen og nukleinsyrer. Virker adstringerende ved væskende dermatoser. Under reaksjonen tar permanganationet opp elektroner fra organiske stoffer og det dannes mangandioksid som ofte ses som et brunt belegg etter bruk.

Kaliumpermanganat har et bredt antimikrobielt spektrum. Det virker på metabolsk aktive (vegetative) bakterier, sopp og virus i konsentrasjoner på 0,001–4,0 % (10-40.000 mg/L). En konsentrasjon på 0,05 % er baktericid for gule stafylokokker og 1 % løsning eliminerer etablert biofilm ved atopisk dermatitt. Det dreper også alger og har vært brukt til desinfeksjon av vann i vannreservoarer.

Benyttes som et antiseptisk middel, først og fremst ved behandling av visse hudlidelser. Samlet klinisk dokumentasjon på effekt ved eksem er imidlertid svak.

Helkroppsbad ved eksem: 3 % kaliumpermanganatløsning fortynnes til lys solbærsaft-farge på badevannet (ca. 0,03–0,05 %). Badetid ca. 10–15 minutter. Kan gjentas 1–2 x per uke initialt, i behandling av væskende eksemer.

Omslagsbehandling: 5 ml 3 % kaliumpermanganatløsning til 1 liter vann. Omslag fuktes med løsningen og legges på affisert hud i ca. 20 minutter.

Svie. Hyppig behandling gir akkumulert effekt med risiko for nekroser i behandlet hudområde. Konsentrasjoner over 3 % gir mer toksiske effekter.

Kaliumpermanganat setter farge på hud, negler, klær og keramisk sanitærutstyr. Oksalsyre, fortynnet svovelsyre (2 %), saltsyre, eller sitronsaft kan brukes for å fjerne fargen fra keramiske materialer. Negler kan beskyttes med neglelakk eller vaselin, og farge kan fjernes med hydrogenperoksid eller sitronsyre.

Kaliumpermanganat må ikke svelges, og kontakt med øynene må unngås.

Adaptasjon/resistensutvikling mot kaliumpermanganat er lite studert, men én rapport viste at Candida albicans kunne adapteres til kliniske brukskonsentrasjoner.