Isavukonazol

Antimykotika og Imidazol-/triazolderivater (systemisk bruk)

Isavukonazol er et soppdrepende middel som blokkerer dannelsen av cellemembran ved å hemme ergosterolsyntesen. Det cytokrom P-450-avhengige enzymet lanosterol-14-alfa-demetylase konverterer lanosterol til ergosterol. Ved å hemme dette enzymet svekkes strukturen og funksjonen til soppcellemembranen.

Det antimykotiske spektrum er meget bredt og inkluderer gjærsopp, Aspergillus spp.(A. fumigatus, A. terreus, A. nidulans, A. niger og A. ustus), Coccidioides immitis, Fonsecaea pedrosoi, Zygomycetes, Mucorales og ulike Fusarium-arter. Isavukonazol vil i Norge være mest aktuelt ved behandling av invasive soppinfeksjoner som er motstandsdyktige mot tradisjonelle antimykotika.

Isavukonazol er en vannløselig prodrug som kan administreres som en intravenøs infusjon eller peroralt som harde kapsler. Biotilgjengeligheten er nær 100 %, og isavukonazol kan derfor doseres intravenøst eller peroralt om hverandre. Det er god distribusjon til de fleste vev. Isavukonazol metaboliseres i lever via CYP3A4- og CYP3A5-systemene. Inaktive metabolitter elimineres gjennom urin og feces.

Invasiv aspergillose.

Mukormykose hos voksne pasienter der amfotericin B ikke er egnet.

Anbefalt startdose er 200 mg hver 8. time i de første 48 timene (6 administrasjoner totalt). Deretter anbefales en vedlikeholdsdose på 200 mg x 1 med oppstart mellom 12 og 24 timer etter siste startdose. Behandlingens varighet avhenger av klinisk respons, men ved behandling utover 6 måneder må nytte-/risikobalansen overveies nøye. Man kan bytte mellom intravenøs og peroral administrasjon når det er klinisk indisert.

Det er ikke nødvendig med dosejustering hos eldre, hos pasienter med nyresvikt, eller hos pasienter med lett til moderat leversvikt. Det bør utvises forsiktighet hos pasienter med alvorlig leversvikt. Konsentrasjonsmåling kan være aktuelt ved langtidsbruk. Sikkerhet og effekt hos barn under 18 år ikke fastslått da kliniske studier mangler.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.
Barn: < 200 mg forventer ingen eller lette symptomer.

Klinikk og behandling: Se Triazolderivater under Imidazol-/triazolderivater nedenfor.

Felles for Imidazol-/triazolderivater (systemisk bruk):

Triazolderivater

Toksisitet for gruppen: Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Kvalme, magesmerter og diaré. Hodepine, tretthet, svimmelhet, forvirring og hallusinasjoner. Ev. ventrikkeltakykardi, forlenget QT-tid («torsades de pointes»), hypokalemi og leverpåvirkning.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Vanlige bivirkninger inkluderer kvalme, oppkast, diaré, magesmerter, utslett, kløe, hodepine, somnolens, delirium, tromboflebitt, dyspné, respirasjonssvikt, nyresvikt, brystsmerter og generell tretthet. Det kan ses en rekke forstyrrelser i laboratorieprøver inkludert elektrolytter, leverprøver og hematologiske verdier.

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide mangler. Amming: Opplysninger mangler.

Isavukonazol kan interagere med en lang rekke legemidler som metaboliseres i lever, og man må derfor grundig vurdere annen medikasjon før man forskriver isavukonazol, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Isavukonazol kan utløse overfølsomhetsreaksjoner og infusjonsrelaterte reaksjoner inkludert hypotensjon, respirasjonssvikt, dyspné, legemiddelerupsjon, pruritt og utslett. Infusjonen skal stanses hvis disse reaksjonene oppstår. Isavukonazol kan forkorte QT-intervallet på en konsentrasjonsrelatert måte. Midlet er derfor kontraindisert ved arvelig nedsatt QT-tid, og forsiktighet bør utvises hos pasienter som tar andre legemidler kjent for å redusere QT-intervallet.

Samtidig behandling med legemidler som kan gi farlige interaksjoner, eller som kan forkorte QT-tiden. Se forsiktighetsregler ovenfor.