Ifosfamid

Se også Alkylerende cytostatika

Strukturanalog til syklofosfamid med mange av de samme farmakologiske egenskapene. Foreligger i inaktiv form som prodrug. Den enzymatiske aktiveringen er langsommere og mindre komplett enn for syklofosfamid.

Metaboliseres i leveren via flere CYP-enzymer, bl.a. CYP3A4, CYP2B1, CYP2B6 og CYP2C9/19 til aktive metabolitter. Utskilles via nyrene. Halveringstiden er 7–15 timer. Ifosfamid induserer egen metabolisme ved intravenøs tilførsel av store doser over få dager.

Ifosfamid inngår i behandlingsregimer ved en rekke svulstformer, særlig lymfomer, småcellet lungekreft, sarkomer, testikkelkreft og enkelte svulsttyper hos barn, som Wilms’ tumor og sarkomer. Spesielle fordeler fremfor syklofosfamid (i ekvipotente doser mht. beinmargstoksisitet) er ikke dokumentert.

Gis bare intravenøst, alltid med mesna. Flere doseringsprotokoller brukes, generelt gis det noe høyere doser enn med syklofosfamid. I kombinasjonskurer gis ofte 4–10 g/m² per kur med flere ukers intervaller. Dosen bør fordeles over noen dager, høy bolusdose øker risikoen for urinveisskade. Se spesiallitteratur.

Se felles for Alkylerende cytostatika.

Felles for Alkylerende cytostatika:

Toksisitet: Begrenset erfaring med akutte overdoser. Terapeutiske doser kan gi toksisitet.
Økt risiko ved malign grunnsykdom, nedsatt leverfunksjon eller nedsatt nyrefunksjon (nedsatt nyrefunksjon gjelder syklofosfamid, ifosfamid, melfalan og klorambucil).

Klinikk for gruppen: Vær oppmerksom på lang latenstid. Sannsynlig med forsterkning av bivirkninger som beinmargsdepresjon, hjertepåvirkning etter 4–5 døgn (syklofosfamid), slimhinnepåvirkning, nevrologiske symptomer, encefalopati (ifosfamid), kramper (klorambucil), kvalme, brekninger og magesmerter. Hemorragisk cystitt (syklofosfamid og ifosfamid).
Økt infeksjonsfare. Forsterkning av øvrige rapporterte bivirkninger.

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Vurder mesna snarest for å motvirke urotoksiske effekter (gjelder syklofosfamid og ifosfamid). Symptomatisk behandling. Lang observasjonstid. Hematologisk oppfølging.

(Se også Syklofosfamid.) Kvalme og brekninger, med tendens til protrahert forløp. Betydelig beinmargstoksisitet, særlig leukopeni, vanligvis liten tendens til trombocytopeni. Alopeci. Nevrotoksisitet (ved store doser) kan gi varierende grad av encefalopati, som regel er denne reversibel, men dødsfall forekommer. Encefalopatien indusert av ifosfamid kan motvirkes ved behandling med intravenøs metylenblått (beskytter mot toksiske metabolitter, se spesiallitteratur).

Skade på nyrer og urinveier (pga. oppkonsentrering av akrolein) er et problem. Både nyre, blære og ureteres rammes. Sammenlignet med syklofosfamid gir ifosfamid generelt mer urinveisaffeksjon og er særlig mer nefrotoksisk. For å redusere blærebivirkningene må det sikres tilstrekkelig diurese og alltid gis mesna sammen med ifosfamid. Barn kan få hypokalemi, hypofosfatemi og hypomagnesemi ved/etter ifosfamidbehandling (pga. sviktende reabsorpsjon i tubuli), noen ganger et fullt utviklet Fanconi syndrom. Elektrolytter må kontrolleres og ev. substitueres under og etter behandlingen. Substitusjon kan være nødvendig i flere år.

Kontraindisert. Se Graviditet og legemidler I.

Rikelig væske (> 2000 ml/døgn), sikre god diurese, ev. oppdelt dose. Tilførsel av mesna (skal alltid gis ved ifosfamidbehandling). Forsiktighet ved nedsatt nyrefunksjon eller obstruksjon i urinveier, beinmargsskader og sterkt nedsatt allmenntilstand.

Nedsatt lever‑ eller nyrefunksjon synes å disponere for encefalopati og bør trolig betraktes som kontraindikasjoner.

Se Gjennomføring og kontroll av cytostatikaterapi. Leukocytter kontrolleres hver uke. Kontroller lever- og nyrefunksjonen samt urinmikroskopi.

Rikelig væsketilførsel. Observere tegn til infeksjon. Kontrollere for blod i urinen. Prevensjon.