Flekainid

Se oppdatert SPC 01.03.2022, samt også Antiarytmika klasse Ic

Klasse Ic antiarytmikum med klassekarakteristiske egenskaper (kraftige blokkere av de raske natriumkanaler, moderat hemmer av kaliumkanaler). Effektiv akutt behandling av atrieflimmer og enkelte supraventrikulære arytmier. Selv om det ikke forandrer varigheten av aksjonspotensialet i myokard, gir det en markert forkortning av aksjonspotensialet i Purkinjefibrene. Dette gir en elektrisk heterogenitet som kan bidra til å skape arytmier (proarytmisk effekt). Det kan skje selv om plasmakonsentrasjonen er i terapeutisk nivå. Effekten av flekainid er ikke frekvensavhengig. Øker refraktærtiden, særlig i atriet. Kan redusere atriefrekvensen og gi 1:1-overledning med svært rask ventrikkelaksjon hos pasienter med atrieflutter. Flekainid kan heve stimuleringsterskelen ved pacemakerbehandling. Myokards kontraksjonskraft kan nedsettes (moderat negativ inotrop effekt), dette har særlig betydning hos pasienter med svekket venstre ventrikkelfunksjon. Skal ikke gis til pasienter med tidligere gjennomgått hjerteinfarkt da dette medfører økt mortalitet. Skal ikke gis til pasienter med strukturell hjertesykdom eller iskemisk hjertesykdom.

Biotilgjengeligheten av depotkapsler er 70–95 %.

Metaboliseres i stor grad i leveren ved CYP2D6. Se PharmGKB ID
1183621726 for implikasjoner for de vanligste haplotypers alleler. Se også UpToDate Overview of pharmacogenomics CYP2D6 variants. Pga. uttalt genetisk polymorfisme, med pt nær 15000 diplotyper med forskjelllig enzymaktivitet, tilrådes måling av serum- ev. plasmakonsentrasjon for medikamenter som metaboliseres via CYP2D6.

Svakt aktiv hovedmetabolitt. Utskilles via nyrene, 10–50 % umetabolisert. Halveringstiden kan øke betydelig ved hjerte-, lever- og spesielt ved nyresvikt. Lavere renal utskillelse og lengre halveringstid ved alkalisk enn ved surgjort urin. Merk at flekainid har et relativt smalt terapeutisk vindu (200-1000 ng/mL), se KNMP Pharmacogenetics Working Group.

Se for øvrig tabellen Antiarytmika. Farmakokinetikk.

Voksne: Konvertering av nyoppstått atrieflimmer hos ellers hjertefriske pasienter uten tegn til hjertesvikt. Profylakse mot residiv av atrieflimmer hos pasienter uten tegn til koronarsykdom eller hjertesvikt. Bør vanligvis kombineres med en betareseptorantagonist. Alternativ ved behandling av supraventrikulær takykardi (inkludert atrieflutter) og profylakse mot residiv av slike arytmier. Velegnet ved akuttbehandling av preeksitert atrieflimmer ved WPW-syndrom, selv om elektrokonvertering er foretrukket, og ved residivprofylakse hos pasienter med WPW-syndrom. Alternativ til elektrokonvertering eller amiodaron ved ventrikkeltakykardi hos pasienter med idiopatisk ventrikkeltakykardi uten strukturell hjertesykdom. Profylakse mot residiv av alvorlige ventrikulære arytmier (svært lite brukt på denne indikasjonen, bare i spesielle tilfeller).

Barn: Førstevalg som profylakse mot supraventrikulær takykardi hos barn etter konvertering hvor det ikke foreligger underliggende hjertesykdom eller redusert venstre ventrikkelfunksjon. Brukes vanligvis i kombinasjon med betablokker. Behandling av barn skal skje i samråd med spesialist med erfaring i barnekardiologi.

Initiering av behandling med flekainidacetat og doseendringer bør foretas på sykehuset under EKG-overvåkning, ev. kontroll av plasma ev serumnivået. Den kliniske avgjørelsen om å initiere flekainidbehandling
skal tas i samråd med en spesialist.

1. Parenteralt (intravenøst): Gis hvis rask effekt er nødvendig.
   1. Innledning: 1–2 mg/kg kroppsvekt (maksimalt 150 mg) i løpet av 5–10 minutter.
   2. Vedlikehold: Infusjon 1,5 mg/kg kroppsvekt/time den første timen, deretter 0,1–0,25 mg/kg kroppsvekt/time. Maksimal kumulativ dose de første 24 timer bør ikke overstige 600 mg. Dosen reduseres til det halve hos pasienter med nyresvikt.
2. Peroralt: Initialt 50–100 mg × 2, kan økes til 150–200 mg × 2 hos pasienter uten hjerte‑, nyresvikt. Ved overgang fra parenteral til peroral behandling kan infusjonsdosen reduseres til 60 % etter 1 time, til 30 % etter 2 timer og seponeres 3 timer etter at første perorale dose er gitt. Ved langtidsbehandling bør plasmakonsentrasjonen kontrolleres (terapeutisk nivå: 0,5–1,5(2,0) μmol/l).
3. Barn > 12 år: som voksne. Barn < 12 år: 4 mg/kg/dag fordelt på 2-3 doser i samråd med erfaren barnekardiolog og med måling av serumkonsentrasjon.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Barn: Til sykehus.

Voksne: 1,5 g ga svært alvorlig forgiftning.

Klinikk: Svimmelhet, synsforstyrrelser, hodepine og somnolens. Kvalme. Forlenget PQ- og QT-tid, breddeøkt QRS-kompleks, bradykardi, AV-blokk, asystole, ventrikkeltakykardi og hjertesvikt. Ev. respirasjonsdepresjon.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Korrigering av syre-base-, væske- og elektrolyttforstyrrelser. Kontinuerlig EKG-overvåkning. Vurder natriumbikarbonatinfusjon ved breddeøkt QRS-kompleks. Magnesiumsulfat intravenøst og «overdrive pacing» ved «torsades de pointes». Vurder insulin-glukose, ECMO eller hjerte/lungemaskin. Ved sirkulasjonsstans kan gjenoppliving over flere timer være indisert. Øvrig symptomatisk behandling.

Kan utløse hjertesvikt hos pasienter med nedsatt myokardfunksjon og AV-blokk hos pasienter med svekket ledningssystem. Kan gi intraventrikulær ledningsforstyrrelse. Kan utløse ventrikulær arytmi (proarytmisk effekt), særlig ved overdosering. Andre bivirkninger er uskyldige og som oftest doseavhengige. De vanligste er svimmelhet, synsforstyrrelser, hodepine, kvalme og brekninger. Toksisk leveraffeksjon (økning av leverenzymer) er beskrevet.

Graviditet: Begrenset klinisk erfaring. Dyreforsøk har vist økt forekomst av skjelettmisdannelser. Amming: Overgangen til morsmelk er moderat. Kan brukes av ammende.

Økt proarytmisk effekt ved strukturell hjertesykdom. Pasienter bør få undersøkt hjertefunksjonen (ekkokardiografi, ev. MR cor) før oppstart. Bør brukes med forsiktighet hos pasienter med grenblokk. Kontroll av EKG etter oppstart eller doseendring: Dersom det tilkommer grenblokk i hvile eller >25 % økning i QRS-bredde ved anstrengelse (AKG) bør behandlingen seponeres, ev dosen reduseres. Flekainid kan heve stimuleringsterskelen ved pacemakerbehandling og bør gis med forsiktighet til pasienter med midlertidig eller permanent pacemaker. Kan gi 1:1 AV-overledning med rask ventrikkelaksjon hos pasienter med atrieflutter. Bør derfor ikke gis til slike pasienter utenfor sykehus. (Hvis det likevel er nødvendig, bør behandlingen kombineres med et middel som bremser AV-overledningen som fortrinnsvis betareseptorantagonist, alternativt verapamil eller diltiazem). Av samme årsak bør anfallsprofylakse ved atrieflimmer/flutter alltid kombineres med (fortrinnsvis) betareseptorantagonist. Ved hjerte-, lever- og nyresvikt forlenges plasmahalveringstid opp til 50 timer eller mer. Doseintervallene bør derfor økes og vedlikeholdsdosen reduseres. Pasienter med hjertesvikt må sviktbehandles, elektrolyttforstyrrelser korrigeres og alternativ behandling vurderes før behandling med flekainid startes (vanligvis kontraindisert). Forsiktighet anbefales hos pasienter med myasthenia gravis. Fare for legemiddelinteraksjoner, se Direktoratet for medisinske produkters interaksjonssøk.

Bør ikke gis til pasienter med AV- blokk grad II–III eller sinusknutedysfunksjon. Kontraindisert ved lang QT-tid. Skal ikke gis ved alvorlig hjertesvikt/kardiogent sjokk, iskemisk hjertesykdom eller strukturell hjertesykdom. Risikoen for proarytmisk effekt er betydelig økt hos pasienter med koronarsykdom og svekket myokardfunksjon. Flekainid bør derfor ikke brukes hos slike pasienter.

Kontroll av EKG med måling av QRS -bredde, serumkonsentrasjon anbefales ved langtidsbehandling.

Serumkonsentrasjonsmåling er tilgjengelig, se Farmakologiportalen