Famotidin

For mer informasjon og vedrørende egenskaper, indikasjoner og bivirkninger, se Histamin H2-antagonister.

Biotilgjengeligheten er 20–60 % ved peroral tilførsel. Metaboliseres i leveren. Inaktiv hovedmetabolitt som hovedsakelig utskilles via nyrene (25–30 %) umetabolisert. Aktiv tubulær sekresjon. Halveringstiden er 3–4 timer.

1. Peroralt: Ved duodenalsår eller ventrikkelsår 40 mg om kvelden i 4–8 uker
   1. Vedlikeholdsbehandling ved residiverende duodenalsår 20 mg om kvelden
   2. Ved refluksøsofagitt 20–40 mg × 2

Reseptfri bruk mot halsbrann og sure oppstøt: 10 mg ved behov, maksimalt 20 mg per døgn. Ikke sammenhengende i mer enn 2 uker.

Dosen reduseres ved nedsatt nyrefunksjon.

Toksisitet: Begrenset erfaring med overdoser.

Barn: < 100 mg forventes ingen eller lette symptomer.

Klinikk og behandling: Se H₂-reseptorantagonister, se nedenfor

Felles for Histamin H2‑antagonister:

Toksisitet for gruppen: Lav akutt toksisitet. Se de enkelte virkestoffene.

Klinikk for gruppen: CNS-depresjon, hodepine, forvirring, agitasjon, hallusinasjoner, ev. kramper. Bradykardi. Munntørrhet og kvalme. Dyspné, respirasjonsdepresjon og ev. arytmier (ved intravenøs administrering).

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Symptomatisk behandling.

Graviditet: Se Histamin H2-antagonister. Erfaring med bruk hos gravide er begrenset.

Amming: Overgang til morsmelk er liten.

Nedsatt nyrefunksjon.