Ebastin

Felles for Histamin H1‑antagonister:

Kompetitive H₁‑reseptorantagonister. Enkelte hindrer også dannelse og frigjøring av mediatorsubstanser fra betennelsesceller. Mest effektiv blokade av reseptorene får man når midlene tas før histaminfrigjøringen har startet. Bør derfor tas forebyggende. Legemidlene motvirker effektivt kløe, renning og nysing. De er imidlertid mindre effektive mot nesetetthet hvor også H₂-reseptorer spiller en rolle.

• Førstegenerasjons antihistaminer passerer lett blod‑hjerne-barrieren og har sederende, antikolinerg og antiserotonerg effekt. Dette forklarer den antiemetiske effekten. Forskjellige antihistaminer med likeverdig antiemetisk effekt skilles etter grad av sedativ virkning, som ofte er individuell. Førstegenerasjons antihistaminer er å foretrekke ved vestibulært betinget kvalme og brekninger.
• Annengenerasjons antihistaminer passerer i mindre grad blod‑hjerne-barrieren, gir mindre sentralnervøse effekter og har ikke effekt ved kvalme.
• Tredjegenerasjons antihistaminer har en høyere affinitet og binder seg lenger til H₁-reseptorene enn modersubstansene. De hindrer histaminindusert kalsiuminnstrømming i celler og demper inflammasjon mer effektivt. Den kliniske betydningen av forskjellene på annen- og tredjegenerasjons antihistaminer er omdiskutert.
• Antihistaminer til lokal bruk. Erfaringen er begrenset, men lokale antihistaminer synes å være effektive mot nysing, renning fra nesen, samt kløe i slimhinnene i nese og øyne. Kombinasjonspreparat med antihistamin og adrenergikum (antazolin–tetryzolin) finnes som øyedråper.

Ebastin er en prodrug. Absorberes raskt ved peroral tilførsel. Samtidig inntak av mat bedrer absorpsjonen ytterligere. Er gjenstand for fullstendig førstepassasjemetabolisme i leveren ved CYP3A4 til den aktive substansen carebastin. Halveringstiden for aktiv substans er 10–20 timer.

Allergisk rhinitt og konjunktivitt. 10 mg: Også histaminutløst hudbesvær.

Felles for Histamin H1‑antagonister:

Antihistaminer kan brukes som eneste behandling dersom plagene er lette og kortvarige, spesielt hvis nesetetthet ikke er noe problem. Ved moderate til alvorlige symptomer som varer utover noen dager, er lokale steroider førstevalg, ev. kombinert med antihistaminer. Dersom pasienten i tillegg til rhinitt har andre histaminutløste symptomer, f.eks. konjunktivitt, allergisk astma, kløe i hals og svelg eller urticaria, bør en også vurdere behandling med antihistaminer alene eller i tillegg til glukokortikoider.

• Annen- og tredjegenerasjons antihistaminer bør foretrekkes fremfor førstegenerasjons antihistaminer pga. sistnevntes sederende effekt. I enkelte tilfeller kan den sederende effekten være nyttig, f.eks. ved søvnforstyrrende atopisk dermatitt. Da vil førstegenerasjonspreparater kunne være førstevalg. I tillegg til rhinitt brukes histamin H₁‑antagonister ved urtikaria, atopisk dermatitt, anafylaktisk sjokk og insektbitt.
• Førstegenerasjons antihistaminer: Se de enkelte virkestoffomtaler.

Voksne og barn over 12 år: 10–20 mg daglig. Tas sammen med frokosten.

Toksisitet: Barn: < 30 mg forventes ingen eller lette symptomer. 30 mg til 2-åring ga etter kull ingen og 600 mg til 14-åring ga lett til moderat forgiftning.
Voksne: 400 mg ga lett og 900 mg ga lett til moderat forgiftning.

Klinikk: Hodepine, somnolens. Munntørrhet, ev. mydriasis. Takykardi og hypotensjon. CNS-depresjon ved store doser. Ev. forlenget QT-tid og risiko for ventrikulære arytmier («torsades de pointes») ved store doser.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Kontinuerlig EKG-overvåkning ved store doser. Magnesiumsulfat intravenøst og «overdrive pacing» ved «torsades de pointes». Symptomatisk behandling.

Felles for Histamin H1‑antagonister:

• Førstegenerasjons antihistaminer: Sedasjon sees hyppig og kommer i tillegg til nedsatt allmenntilstand og tretthet som sykdommen selv kan gi, spesielt hos barn og unge. Legemidlene har også antikolinerg effekt som kan gi plagsom munntørrhet. Både alimemazin og prometazin er fentiazinderivater, og bivirkninger som er karakteristiske for denne type midler f.eks. ekstrapyramidale symptomer, kan forekomme. Plutselig spedbarnsdød er blitt rapportert i forbindelse med alimemazin og prometazin.
• Annen- og tredjegenerasjons antihistaminer: Sedasjon forekommer, men er mindre uttalt enn for førstegenerasjons antihistaminer. Sedasjon og tretthet opptrer oftest ved forhøyet dosering. Makrolidantibiotika, ketokonazol eller andre imidazolderivater hemmer metabolismen av ebastin og loratadin, og forlenget QT-intervall er rapportert for ebastin i kombinasjon med erytromycin/ketokonazol. Andre rapporterte bivirkninger er svimmelhet, hodepine og gastrointestinale plager (kvalme, smerter, diaré). De to nyeste (tredjegenerasjons) antihistaminene levocetirizin og desloratadin ser ikke ut til å passere blod-hjerne-barrieren. Det er heller ingen holdepunkter for at disse påvirker hjertets ledningsapparat.
• Lokale antihistaminer: Kan gi lokal irritasjon. Se Antihistaminer til lokal bruk.

Lever-, nyre- og hjertelidelser. Fare for legemiddelinteraksjoner, se DMP interaksjonssøk

Graviditet: Erfaring med bruk hos gravide er begrenset. Amming: Opplysninger om overgang til morsmelk mangler. Se Histamin H1‑antagonister.

Felles for Histamin H1‑antagonister:

Mindre egnet til kombinasjon med metoklopramid og antipsykotika pga. økt bivirkningsrisiko (kvalmebehandling).

Felles for Histamin H1‑antagonister:

Forsiktighet med alkohol og andre sentralt dempende stoffer. Forsiktighet med bilkjøring o.l., spesielt initialt. Dette gjelder først og fremst ved bruk av førstegenerasjons antihistaminer, men til en viss grad også for annengenerasjonsmidlene.