Inhalerte antikolinergika blokkerer muscarinreseptorer i bronkiene, og hemmer derved vagus-indusert bronkokonstriksjon. Effekten ved kols er minst like god som effekten ved langtidsvirkende beta2-reseptoragonister.

Muscarinreseptorer finnes også i ganglier, hjerte, blodkar, eksokrine kjertler, øyet (akkomodasjon) mm og innvirkning på alle disse er vanlige ved tertiære lipidløselige antikolinergikum som atropin. Inhalerbare antikolinergika til bruk ved obstruktiv lungesykdom er i motsetning til atropin vannløselige via en ekstra ammoniumgruppe (derav betegnelsen kvartære). Absorbsjon fra munn- og tarm er derfor ubetydelig, fra lunger kun 5-25% (tiotropium, aklidinium, umeklidinium) hvorfor bivirkninger fra andre organer også nærmest er neglisjerbare ved vanlige doser.

Det finnes 5 subtyper av muscarinreseptorer, hvorav 3 finnes i lunger/luftveier. Inhalerbare antikolinergika hemmer hovedsaklig M1 og M3 reseptorene som anses å være de viktigste for bronkokonstriksjon i luftveiene. Det er forskjell på medikamentene med hensyn til virkningstid og selektiv effekt. Ipratropium er den minst selektive muskarinreseptor-hemmer og har raskt innsettende og kortvarig effekt på 4-6 timer. Tiotropium har en mer selektiv effekt på M1 og M3 reseptorene, men langsomt innsettende effekt som varer i over 24 timer.

Flere nye inhalerbare antikolinergika, som glykopyrron, aklidinium og umeklidinium er tilgjengelige. Dette er også antikolinergika med indikasjonen moderat/alvorlig KOLS. Forskjellen mellom disse tilskrives det farmakokinetiske og praktiske i forbindelse med administrasjon. Eksempelvis blokkerer både glykopyrron og umeklidinium M3-reseptorer, har lang halveringstid og inhaleres én gang daglig. Aklidinium er likeledes en selektiv M3-muskarinreseptor-hemmer, men har kortere halveringstid og administreres derfor 2 ganger daglig.

Den senere tid er det også registrert kombinasjonspreparat med langtidsvirkende beta2-reseptoragonist og antikolinergikum for behandling av kols, og trippelkombinasjoner, som i tillegg inneholder inhalasjonskortikosteroid, for behandling av kols og astma.

Tolereres vanligvis godt. Hodepine og munntørrhet forekommer. Mindre vanlig er urinretensjon, akkomodasjonsforstyrrelser, dysfoni, karies. Paradoksal bronkospasme er beskrevet.

Toksisitet for gruppen: Se de ulike virkestoffene.

Klinikk for gruppen: Perifere antikolinerge fenomener som munntørrhet, mydriasis, takykardi, urinretensjon og obstipasjon. Hodepine og svimmelhet. Ved alvorlig forgiftning ev. sentralt antikolinergt syndrom (bl.a. CNS-eksitasjon og hallusinasjoner).

Behandling for gruppen: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert. Ev. fysostigmin ved uttalt sentralt antikolinergt syndrom. Symptomatisk behandling.

Graviditet: Ingen holdepunkter for teratogen effekt. Antikolinerge midler gitt nær fødsel kan gi effekter på fosterets hjerterytme. For nyere antikolinergika mangler erfaring med bruk hos gravide. Amming: Se de enkelte legemidlene.

Langtidsvirkende antikolinergika skal, i motsetning til den rasktvirkende ipratropium, ikke brukes ved akutt bronkospasme. Systemisk absorpsjon av medikamentene er generelt lav (5-25%), men noe høyere for tiotropium enn for de andre langtidsvirkende antikolinergika. Det anbefales forsiktighet ved trangvinkelglaukom, eller prostatahyperplasi.