Lichenoide forandringer

Lichenoide lidelser omfatter flere kliniske og histologisk like affeksjoner av munnslimhinnen, inkludert lichen planus, som er en inflammatorisk sykdom i hud og slimhinner, lichenoide kontaktlesjoner, f.eks. i forbindelse med tannfyllinger, lichenoide legemiddelreaksjoner og graft-versus-host-sykdom. Det har blitt foreslått at i stedet for å skille mellom flere tilstander, bør den samlede betegnelsen "oral lichenoid sykdom" brukes inntil videre kunnskap er etablert. Oral lichen planus er en kronisk, mulig autoimmun lidelse, men med ukjent etiologi.

Det karakteristiske kliniske bildet av lichenoide lidelser er utseendet av hvitaktige striper og papler, ofte på en rødlig bakgrunn, men mer ukarakteristiske lesjoner, som diffuse atrofiske, rødaktige eller hvitaktige plakk-lignende endringer, er vanlige, og noen ganger oppstår sår. Hvis de ikke behandles, er det vanlig at lesjonene vedvarer i mange år, men noen lesjoner kan endre sitt kliniske utseende. Dermed oppstår ofte plakk-typer lesjoner etter mange år, og noen ganger er det vanskelig å skille slike lesjoner fra leukoplaki, spesielt siden de typiske lichen-endringene ofte forsvinner med tiden.

De lichenoide kontaktlesjonene er begrenset til området med kontakt med det utløsende tannmaterialet og er derfor vanligvis ensidige i motsetning til de andre typene lichenoide lesjoner. Orale lichenoide reaksjoner ved graft-versus-host sykdom (GVHD) er en komplikasjon som oppstår hos mottakere av allogene hematopoietiske stamceller eller benmarg.

WHO har karakterisert oral lichen planus og orale lichenoide reaksjoner som potensielt ondartede tilstander. Hos pasienter med oral lichen planus har en økt utvikling av munnhulekreft, dvs. i størrelsesorden 0,5-1,5 %, blitt observert i Danmark og Sverige.

Etiologien til lichen planus er ikke fastslått, og det er heller ingen predisponerende faktor. Hver av de andre kategoriene av lichenoide lesjoner er assosiert med en identifisert årsaksfaktor, f.eks. behandling med fyllmaterialer for kontaktlesjoner, behandling med legemidler for legemiddelreaksjoner og mottak av allogene hematopoietiske stamceller eller benmarg for GVHD («graft versus host disease»)-assosierte lesjoner.

Et slående histopatologisk trekk ved orale lichenoide lidelser er det subepiteliale båndformede inflammatoriske infiltratet dominert av lymfocytter, karakteristisk for en type 4 hypersensitivitetsreaksjon, som også forårsaker degenerative endringer i det epiteliale basallaget.

Oftest forekommer oral lichen planus uten kutane manifestasjoner (0,5–2 % av befolkningen). Karakteristisk morfologi, retikulære eller annulære hvite striper, sjelden ulcerasjoner og vesikler. Atrofiske lesjoner er såre, og ved erosjoner kan det være så smertefullt at det interfererer med spising og munnrenhold.

Lichenoide kontaktreaksjoner, legemiddelinduserte lichenoide reaksjoner og de kliniske manifestasjonene av GVHD ligner sterkt på oral lichen planus både klinisk og histopatologisk. Diagnosen av legemiddelinduserte lichenoide reaksjoner krever at en tidsmessig sammenheng kan påvises for utbruddet av lesjonene og administrasjonen av det mistenkte legemidlet (f.eks. antineoplastiske og immunmodulerende legemidler) og om endringen forsvinner når legemidlet seponeres. De kliniske manifestasjonene av GVHD alene er ofte tilstrekkelig diagnostiske, forutsatt at de er til stede hos en pasient som har mottatt allogen hematopoietisk stamcelletransplantasjon. Ved usikker klinisk diagnostikk er biopsi med immunhistokjemisk metodikk indisert for å utelukke malignitet. Ved mistanke om lichenoide kontaktreaksjoner kan epikutantesting med dentalserie (hudavdelinger ved universistetssykehus) være aktuelt for å utelukke kontaktallergisk reaksjon.

Seponering av såpeholdig tannkrem. De fleste pasienter med beskjedne hyperkeratotiske lichen-forandringer i munnen er asymptomatiske og trenger ingen behandling. Ved symptomer knyttet til atrofiske og ulcererende gingivallesjoner er det viktig å utføre skånsom, men effektiv munnhygiene, som vanligvis krever nøye instruksjon av pasientene. Det er viktig å ikke pusse direkte på bløtvevet, da traumatisk påvirkning kan forverre lesjonene. Sekundær Candida-infeksjon av lesjonene er vanlig, og antimykotisk behandling kan noen ganger løse smerteassosierte ulcerative lesjoner. Ved symptomatiske lichenoide lesjoner på innsiden av overleppen som trenger ytterligere behandling, kan betennelsesdempende og antiinfeksiøs terapi legges til, f.eks. klorheksidin 0,12–0,20 %. Om nødvendig kan det suppleres med soppdrepende behandling og topikal steroidbehandling. Unntaksvis kan systemiske glukokortikoider være indisert. Behandlingen av kontaktreaksjoner består i å erstatte det utløsende tannmaterialet, f.eks. amalgam eller kompositt, med for eksempel gull eller keramikk. GVHD krever vanligvis systemisk immunsuppressiv behandling, inkludert behandling med høydose orale kortikosteroider. Pasienter bør følges opp av en vanlig tannlege og kun henvises til en spesialisttannlege hvis det er spesifikke problemer, inkludert hvis malignitet mistenkes. Ved hudsykdommen oral lichen planus kan systemisk behandling med systemiske retinoider, eller immunmodulerende behandling i noen tifeller være aktuelt (spesialistoppgave)