Ved akutt infeksiøs rhinosinusitt blir det redusert drenasje fra nese og bihuler pga. slimhinneødem og nedsatt cilieaktivitet. Dette gir sekretstagnasjon, undertrykk og grunnlag for mikrobiell vekst. Sinus maxillaris og sinus ethmoidalis er hyppigst involvert. Frontalsinusitt er sjeldnere.
Opptrer som komplikasjon til akutt rhinitt. I de tilfeller det dreier seg om en bakteriell betennelse er det som oftest vanlige luftveispatogene mikrober som Pneumokokker og Haemophilus influenzae som er involvert, sjeldnere betahemolytiske streptokokker og Moraxella catarrhalis. Anaerobe infeksjoner forekommer bl.a. ved ved odontogen sinusitt.
Nesetetthet og/eller neserenning fremover eller bakover må være til stede for å stille diagnosen. Smerter over bihulene som kan forsterkes ved fremoverbøyning, påvirket lukte- og smakssans, smerter i tennene, hoste, feber og nedsatt allmenntilstand forekommer i varierende grad. Europeiske retningslinjer anbefaler at en graderer symptomene ved hjelp av en visuell analog skala (VAS). VAS 0–30: milde symptomer. VAS 30–70: moderate symptomer, VAS 70–100: alvorlige symptomer.
Baserer seg på typiske symptomer og klinisk undersøkelse. CT er ikke indisert i akutte, ukompliserte tilfeller.
Se figuren Behandlingsalgoritme, akutt rhinosinusitt.
- Symptomatisk behandling består av slimhinneavsvellende nesedråper/-spray og smertestillende ved behov. Se for øvrig Akutt infeksiøs rhinitt.
- Antibakterielle midler: Antibakteriell behandling er indisert ved høy feber, sterke smerter, påvirket allmenntilstand og varighet av symptomene utover en ukes tid.
Førstevalgsmiddel er fenoksymetylpenicillin (1 g × 4 i 7–10 dager). Ved penicillinallergi er makrolider beste alternativ. Ved terapisvikt kan aminopenicilliner (amoksicillin) forsøkes. Bakgrunnen for høy dose og lang behandlingstid er dårlig vaskularisering av bihuleslimhinnene.
