Hopp til hovedinnhold
Logo for Norsk Legemiddelhåndbok

Radiologi

Revidert:
16.11.2021
Sist endret:
22.06.2026
Forfatter:

Jonn Terje Geitung

Radiologisk diagnostikk har hatt en enorm utvikling de siste tiår. Blant annet har digitalisering av bilder muliggjort ekspertvurderinger / «second opinion» på annet sykehus, umiddelbart etter at en undersøkelse er utført. Digitaliseringen gir også klinikerne tilgang til røntgenbilder på sin egen PC.

Radiologiske avdelinger har gjennom intervensjonsradiologien fått nye terapeutiske oppgaver. Utvikling av nye katetre, ledere, ballonger, metallstrømper (stenter), emboliseringsmateriell og farmaka har utvidet radiologens arbeidsområde. Henvisende lege må i større grad enn tidligere konsultere radiologen om den diagnostiske og terapeutiske verdi, og om risiko for bivirkninger og komplikasjoner ved ulike undersøkelser og prosedyrer. Radiologen har imidlertid ansvaret for undersøkelsen/behandlingen.

Både henvisende lege og den radiologiske avdelingen har et ansvar for å gjøre pasienten oppmerksom på hensikten med undersøkelsen/behandlingen, og hvilket ubehag/risiko den kan medføre. Henvisende lege bør også være oppmerksom på, at i henhold til Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet og EU-direktiv 2013/59/Euratom, skal metoder uten ioniserende stråling (ultralyd, MR) foretrekkes hvis disse gir nødvendig diagnostisk informasjon. Henvisende lege bør presentere problemstillingene på en slik måte at radiologen kan velge passende modalitet.

Ved mange røntgen- og MR-undersøkelser, og til en viss grad ultralydundersøkelser, vil man ta i bruk kontrastmidler. Disse brukes for å forandre vevenes eller kroppsvæskenes egenskaper i forhold til bildediagnostisk apparatur. Kontrastmidlene forandrer attenuasjon-, signal- og støyforholdet slik at man kan fremstille, fremheve eller avdempe anatomiske strukturer i forhold til det bildet teknikken ellers ville ha gitt. I tillegg til anatomiske forhold, ønsker man ofte funksjonelle aspekter fremstilt, f.eks. fokal gjennomblødning, vev eller organers kontrast-oppladning/kontrastutskillelse, motilitet, passasjehindre
etc. Henvisende lege må gjøre radiologisk avdeling oppmerksom på kjent allergi eller tidligere reaksjon på kontrast-midler, astma eller alvorlig hjertesvikt, likeså diabetes, alvorlig nyresykdom eller myelomatose. De fleste avdelinger vil kreve opplysninger om kreatinin / GFR ved henvisning til undersøkelser som krever bruk av kontrast-midler, fordi bruk av kontrastmidler (både for MR og CT/røntgen) kan gå ut over nyrefunksjonen. Oppvæsking før kontrast eksposisjon hos pasienter med nyresvikt minsker eventuelt kontrastindusert nyreskade. Alvorlige komplikasjoner som for eksempel nefrogen systemisk fibrose, er svært sjelden.

Nasjonal faglig retningslinje for bildediagnostikk ved ikke-traumatiske muskel- og skjelettlidelser - Anbefalinger for primærhelsetjenesten [IS–1899]. Helsedirektoratet 2014.

Underkapitler

Røntgenundersøkelser

Revidert:
16.11.2021
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Jonn Terje Geitung

Konvensjonelle røntgenundersøkelser, som f.eks. røntgen toraks og skjelettundersøkelser, gjøres raskt og med svært liten strålebelastning. Aktsomhet bør dog utvises overfor gravide og mulig gravide, særlig i 7.–15. uke. Se Strålevern Info 15:2005 «Graviditet og røntgenstråling» fra Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet, www.dsa.no (.pdf).

Underkapitler

Computertomografi (CT)

Revidert:
16.11.2021
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Jonn Terje Geitung

I et stativ (gantry), vinkelrett på pasientens lengdeakse, roterer et røntgenrør omkring pasienten. Røret sender stråler til detektorer på motsatt side av pasienten. Røntgenstrålene svekkes ulikt etter hvilke kroppsvev de passerer gjennom. Ved krysspeiling kan computeren regne ut den relative svekkelsen (attenuasjonen) i hvert punkt i et tverrsnitt i kroppen. Ved å gi områder med samme attenuasjon samme gråtone, kan man rekonstruere snittbilder av kroppen. Svært ofte gir man samtidig kontrastmidler intravenøst for å kunne identifisere blodkar, og bedre skjelne anatomiske strukturer fra hverandre. Peroral kontrast avgrenser tarmer mot annet vev. Computertomografi (CT) har revolusjonert store deler av røntgendiagnostikken.

Fra ca. år 2000 er alle CT-maskiner såkalte multidetektor CT (MDCT). Denne har flere detektorer som registrerer mottatt stråling, og det dannes flere snitt parallelt. Dette har økt hastigheten på CT-undersøkelsene og bedret bildeoppløsningen betydelig. Ved kontinuerlig opptak av et segment av kroppen, kan kroppssnitt fremstilles i forskjellige plan. Pga. raske opptak kan et større område undersøkes mens kontrasten er i samme fase, f.eks. arteriefasen. Blodårer kan derfor fremstilles som «angiogrammer». Med informasjon fra et volum kan f.eks. kompliserte brudd fremstilles tredimensjonalt. For pasienten tar
undersøkelsen kortere tid, og mer informasjon er tilgjengelig. Moderne CT har særlig «revolusjonert» traumatologien, hvor man raskt kan få oversikt over skade-omfanget til en multitraumatisert pasient. Non-invasiv tredimensjonal fremstilling av blodårer/organer/hulrom (f.eks. CT-angiografi, «endoskopi» av luftveiene og CT «kolonoskopi») er nå mulig. Moderne CT-maskinere har dosereduserende teknikker, men fortsatt representerer CT en metode med en forholdsvis stor stråledose.

Ved multitraumer vil man kanskje ikke ha kunnskap om pasientens nyrefunksjon. Alle større traumemottak skal ha egne rutiner for dette. De generelle reglene er at ved antatt store bløtvevsskader, gir man kontrast uansett, for å få livreddende informasjon. Evt. behov for senere dialyse blir da en kalkulert risiko. Hos mindre skadede pasienter vil man som oftest kunne få informasjon av pasienten og da brukes generelle retningslinjer for nedsatt nyrefunksjon. Kan man komme til målet uten kontrast, gis ikke kontrast.

Digital subtraksjonsangiografi (DSA)

Revidert:
16.11.2021
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Jonn Terje Geitung

Konvensjonell angiografi gjøres nå som digital subtraksjonsangiografi (DSA). Her tas en kort bildesekvens rett før hovedopptaket, som gjøres med kontrast i blodkarene. Etter databehandling av de to sekvensene vises bare forskjellen mellom dem - dvs. de kontrastfylte blodkarene. På denne måten kan man få optimale fremstillinger av kartreet, selv med små kontrastmengder satt via tynne katetre plassert tett på karene man vil kartlegge. Det kan gjøres opptak med variabelt antall bilder per sekund, som gir dynamisk informasjon og innblikk i patofysiologien. Utviklingen innen utstyr og katetre har gjort at mange angiografier kan gjøres poliklinisk. Siste utvikling er 3D angiografi der røntgenrøret roterer i ønsket hastighet rundt pasienten mens kontrast injiseres. Dette har vist seg særlig nyttig i planlegging før kateterbasert behandling av utposning på intracerebrale blodårer (aneurismer), se Intervensjonsradiologi. Stadig bedre CT- og MR-angiografi og ultralyd med Doppler, har medført færre konvensjonelle angiografiundersøkelser. I dag kan de fleste kar undersøkes ikke-invasivt. Da gjøres konvensjonell angiografi bare ved terapeutiske inngrep på bakgrunn av allerede kartlagt patologi.

Ultralydundersøkelser

Revidert:
16.11.2021
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Jonn Terje Geitung

Bildedannende ultralydapparat kan sammenlignes med ekkolodd. Det består av et lydhode som holdes inntil pasienten, og som sender ut lydbølger med frekvenser som kan ligge på 2–20 MHz (millioner svingninger per sekund). Samme lydhode virker også som mottaker og registrerer reflekterte lydbølger fra kroppens indre. Elektronikken i apparatet registrerer tiden mellom utsendt ultralyd og mottatt ekko og kan avtegne det reflekterende punkt på en skjerm. Lysstyrken avhenger av mengden reflektert lyd, men lokalisasjonen bestemmes av tiden mellom utsendt og mottatt signal. På denne måten bygges det opp et bilde som varierer med de biologiske vevs akustiske egenskaper. Bildet oppdateres på skjermen mange ganger i sekundet, slik at man får et todimensjonalt levende bilde med f.eks. fosterbevegelser eller arteriepulsasjoner (sanntids ultrasonografi).

Med de energiintensiteter som brukes i ultralyddiagnostikk har det ikke vært påvist skadevirkninger for pasientene. Lydbølgene beveger seg rettlinjet i vann og vev, men totalreflekteres ved overgang til luft. I mineralisert knokkelvev reflekteres også mye av ultralydbølgene. Ultralyddiagnostikken blir vesentlig forstyrret av tarmgass og kan ikke brukes gjennom luftfylt lungevev. Undersøkeren må finne et «akkustisk vindu» til bløtvev uten at knokler eller luft/gass kommer i veien. Fettvev er ofte ekkorikt og har spesielle akustiske egenskaper sammen-lignet med annet bløtvev. Det kan være vanskelig, av og til umulig, å få gode ultralydundersøkelser av overvektige pasienter.

Nye ultralydapparater har i dag et større bruksområde enn tidligere, fordi det nå lages dedikerte lydhoder beregnet på forskjellige problemstillinger. Ultralyd er særlig anvendbart til å undersøke galleveier, lever, nyrer, tyreoidea, mamma, lymfeknuter, andre luft-/gassfrie parenkymatøse organer, foster, intrakranielt hos nyfødte (premature), hjertets bevegelighet etc. Ultralydundersøkelser av nyrer er for eksempel en rask og sikker måte å påvise hydronefrose og patologiske prosesser i parenkymet. Ved spørsmål om obstruksjon av urinveier hos gravide bør man bruke ultralyd med tanke på strålehygiene. Ultralyd brukes også til å vurdere enkelte områder av muskel- og skjelettsystemet, f.eks. skulderleddet. Metoden er meget utbytterik og ikke invasiv, men er brukeravhengig og må utføres med kompetanse. Det er utviklet kontrastmidler for ultralyd, som nå har en økende bruk. Se Ultralydkontrastmidler nedenfor.

Doppler ultralyd er en teknikk som registrerer partikler i bevegelse, f.eks. blodceller. Dupleksdoppler er et todimensjonalt bilde som viser retning og størrelse på aktuell blodåre. Ved hjelp av en bevegelig markør kan en måle absolutte blodstrømshastigheter i et avgrenset område. I tillegg kan en måle blodårens tverrsnittsareal og dermed beregne blodstrømsvolum. Fargedoppler er en videreutvikling og gir en todimensjonal fremstilling av blodstrømshastighetene. Alt stasjonært vev er i gråtoner, mens blod i bevegelse har fått en fargekode bestemt etter retning og hastighet. Over en arteriestenose vil eksempelvis hastigheten være større enn ellers i åren. I tromboserte vener vil man påvise manglende fri blodstrøm. Doppler er særlig viktig for diagnostikk av trange halspulsårer, karundersøkelser i buk og ekstremiteter, og til evaluering av gjennomblødning til transplanterte organer (f.eks. nyrer).

De ultralydkontrastmidlene som brukes i dag, og det eneste som er registrert i Norge for allmenn bruk, er basert på mikrogassbobler. Boblene reflekterer lydbølger kraftig. Boblene er små, mindre enn røde blodlegemer, og spres i blodbanen. Områder som inneholder kontrastmidlet vil derfor gi mer signal tilbake til ultralydproben og vil vises tydeligere på monitorbildet. Styrken på lydbølgene må ikke bli for sterk, for det kan få boblene til å sprekke og dermed miste sin kontrastforsterkende effekt. Det er dermed viktig å ha riktig innstilling på apparatet ved kontrastbruk. Nyere ultralydapparater har egnet software, slik at det er relativt greit å gjøre disse undersøkelsene dersom man har erfaring med ultralyd. Boblene vil etter noe tid gå i stykker, gassen vil absorberes i blodet og kontrastmidlet forsvinner dermed fra kroppen. Det er blitt mer utbredt å bruke ultralyd med kontrast for å karakterisere lesjoner i lever, og det er kanskje den hyppigste bruken i dag.

Magnetisk resonanstomografi (MR)

Revidert:
16.11.2021
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Jonn Terje Geitung

Metoden benytter et sterkt magnetfelt og radiobølger. I magnetfeltet vil hydrogenkjernene (protoner) i kroppen svinge med en spesiell resonansfrekvens som er proporsjonal med magnetfeltsstyrken. Sender man inn radiobølger med samme frekvens, vil noe av energien fra disse absorberes, for deretter å frigjøres når man skrur av senderen. De radiobølgene som da kommer ut, fanges opp av mottakerspoler (antenner) og brukes til å rekonstruere gråtonebilder i hvilket som helst plan av kroppen. Gråtonene i bildet er proporsjonal med signalstyrken som igjen er avhengig av protontettheten i de ulike strukturene i kroppen.

Foruten sentralnervesystemet, har metoden vist seg særlig egnet til undersøkelse av muskler, ledd, skjelett og galleveier, samt organene i bekkenet. Kvaliteten på en MR-undersøkelse er avhengig av at det ikke er bevegelse av organet som undersøkes eller naboorganer, selv om dette er blitt stadig mindre viktig med nyere maskiner som har raskere bildeopptak. For undersøkelse av f.eks. hjertet er det viktig at undersøkelsen kan styres etter EKG. Nye magneter og ny software har gjort det mulig med raske «hold-pusten»-opptak med god bildemessig kvalitet.

Under en MR undersøkelse plasseres pasienten i et meget kraftig magnetfelt – så kraftig at det som regel er kontraindisert for pasienter/personell med pacemaker, implanterte defibrillatorer, nervestimulatorer, og visse andre innopererte metallegemer. Dette med mindre det er spesifikt angitt at implantatene er MR-kompatible. Innopererte magnetisk styrte shunter (som brukes i behandling av hydrocephalus) kan aksidentelt endres i MR-maskinen.

For å studere blodkar er MR-angiografi et alternativ til konvensjonelle angiografiske teknikker. Ved å endre på forskjellige parametre kan en få fremstilt enten arteriene eller venene. Metoden er ikke-invasiv. Kontrastforsterket MR-angiografi og raskere bordforflytning har gitt detaljert informasjon om blodårers beskaffenhet vi tidligere bare så med konvensjonell angiografi. Ved spørsmål om tumores, inflammasjon eller infeksjon, er MR i utgangspunktet som regel mer sensitivt en ultralyd og CT. MR caput gir for eksempel mer detaljert informasjon enn CT caput. Det er likevel ofte nødvendig å gi et MR-kontrastmiddel for å se etter hyperemi, hypoperfusjon eller patologisk kontrastopptak. Man har god erfaring med kontrastmidler som inneholder det paramagnetiske metallionet gadolinium. Disse har noe lavere bivirkningsfrekvens enn jodholdige kontrastmidler som brukes til konvensjonelle røntgenundersøkelser, men må brukes med forsiktighet om det foreligger nyresvikt.

Det er rapportert gadoliniumavleiringer i alle vev, også i hjernen, etter bruk av gadoliniumholdige kontrastmidler. Det er ikke påvist at dette gir komplikasjoner, men man er likevel blitt mer forsiktig med bruken av gadolinium (Gd). Man kan teoretisk tenke seg at avleiringer i hjernen vil kunne bidra til demensutvikling hos eldre, og avleiringer i ledd vil potensielt kunne bidra til betennelsesforandringer i leddkapsel. Etter ca 30 års erfaring med kontrastmidler er det dog ikke mange rapporterte bivirkninger. Nefrogen systemisk fibrose, en sjeldent komplikasjon hos nyresviktpasienter eksponert for gadoliniumkontrast, er ikke rapportert etter at det ble innført strengere krav til nyrefunksjon. Det finnes to typer ligander når man ser på gadoliniumbaserte kontrastmidler, det ene er lineært oppbygget og det andre syklisk. De lineære er mindre stabile og vil lettere kunne avgi fritt gadolinium. Statens legemiddelverk (SLV) har suspendert de lineære preparatene, med unntak av Magnevist.

Se artikkel i Dagens Medisin oktober 2017.

Se omtale hos EMA (European Medicines Agency).

Det er sendt ut eget Kjære helsepersonell-brev (2018) om oppdaterte anbefalinger etter gjennomgang av gadoliniumavleiring i hjernen og andre vev.

Intervensjonsradiologi

Revidert:
16.11.2021
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Jonn Terje Geitung

Tradisjonelt har radiologene tatt seg av kateteriseringer i forbindelse med angiografi og en del diagnostiske og terapeutiske prosedyrer. I takt med bedret bildediagnostikk og raffinering av utstyr og angiografiprosedyrer har intervensjonsradiologene nå fått en viktig rolle i direkte pasientbehandling med utgangspunkt i perkutane kateter- og punksjonsteknikker. Dette gjelder f.eks. blokking av arteriestenoser og rekanalisering av arterieokklusjoner (angioplastikk), tetting (embolisering) av blødende arterier (traume, post operativt, post partum), drenasje av obstruerte hulorganer (nyrebekken, galleveier, abscesser), plassering av stent (metallstrømper) for å utvide eller opprettholde lumen i f. eks galleveier. Biopsitaking og drenasje av væskelokulamenter har fått en større plass på mange radiologiske avdelinger. Det gjøres som oftest ultralydveiledet, men ikke sjeldent CT-veiledet. MR-veiledede intervensjoner gjøres sjelden. Behandling av cerebrale, torakale, abdominale og bekken-aneurysmer er en del av intervensjonsradiologien. Onkologisk behandling, der kjemo- eller stråleterapi leveres via kateter lokalt til tumor, for eksempel ved hepatocellulært carcinom, gjøres hovedsakelig ved Universitetssykehusene. Alle invasive radiologiske spesialprosedyrer skal organiseres i samarbeid med de kliniske avdelinger som har det overordnede ansvar for pasienten.