For å kunne ivareta behovene til den døende pasienten, er det viktig å diagnostisere at pasienten er døende. Det er viktig at hele teamet er inneforstått med denne vurderingen, og informasjon må formidles til pasient og pårørende. Samtidig må en være åpen for at pasientens tilstand kan endre seg, slik at pasienten ikke lenger er umiddelbart døende. De pårørende må informeres om symptomer som kan oppstå, som uro, forvirring, surkling og endring av hudfarge. Det tilstrebes optimal lindring av plagsomme symptomer og seponering av uhensiktsmessig behandling. Pasientens eksistensielle og åndelige behov bør ivaretas, samtidig som pårørende blir inkludert og ivaretatt. Det tilstrebes at pasienten får dø der vedkommende ønsker, og at forholdene legges til rette for en verdig død.
Lindrende sedering kan være indisert i helt spesielle tilfeller. Den norske legeforening har utarbeidet retningslinjer for lindrende sedering i livets sluttfase, og disse ble oppdatert i 2014.
Se tabell Legemidler for lindring i livets sluttfase.
- Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen.
- Beslutningsprosesser for begrensning av livsforlengende behandling (IS-2091)
- Nasjonale faglige råd for lindrende behandling i livets sluttfase (oppdatert 18.09.18)