Hopp til hovedinnhold
Logo for Norsk Legemiddelhåndbok

Akutte virushepatitter

Revidert:
27.08.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Olav Dalgard

Minst fem ulike hepatotrope virus kan gi akutt virushepatitt: hepatitt A, B, C, D og E. I tillegg kan infeksjoner med bl.a. Epstein-Barr virus og Cytomegalovirus gi akutt hepatitt.

Symptomer på akutt hepatitt kan være feber, slapphet, kvalme, brekninger, smerter i høyre hypokondrium samt ikterus med mørk urin og noen ganger avfarget avføring. Vanligvis varer den akutte sykdomsfasen 1–3 uker.

I de fleste tilfeller av akutt hepatitt er det ikke indikasjon for legemiddelbehandling. Hos noen få pasienter kan fulminant hepatitt utvikles og levertransplantasjon bli aktuell. Ved visse tilfeller av fulminant hepatitt B kan antiviral behandling med tenofovir eller entekavir forsøkes.

Norsk forening for infeksjonsmedisin. Faglig veileder for utredning og behandling av HEPATITT B og C hos voksne. https://hepatittfag.no/

Underkapitler

Hepatitt A

Revidert:
27.08.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Olav Dalgard

Inkubasjonstiden er 2–6 uker. Smittemåten er i all hovedsak fekal-oral via infisert mat, vann og seksuell praksis ved genital-oral kontakt. Spredningen kan skje fra person til person. Utskillelsen av virus i avføringen starter ca. 2 uker før, kulminerer uken før og varer vanligvis bare 2–3 dager etter sykdomsutbruddet. En sjelden gang utvikles fulminant hepatitt. Forløpet vil ofte være alvorligere hos voksne enn hos barn som ofte er asymptomatiske. Det er ikke beskrevet overgang til kronisk leversykdom, men et topuklet protrahert forløp er ikke uvanlig. Gjennomgått hepatitt A gir varig immunitet.

Påvisning av IgM-antistoffer mot hepatitt A-virus. Disse er til stede ved eller kort tid etter sykdomsdebuten og holder seg i 3–6 måneder. Etter 6 måneder vil IgG-antistoffer kunne påvises. HAV RNA kan påvises med PCR i akuttfasen. Vaksinasjon mot hepatitt A gir tilstedeværelse av IgG-antistoffer mot hepatitt A.

Strenge isoleringstiltak er ikke påkrevd. Omhyggelig personlig hygiene bør innskjerpes første uke av sykdomsfasen. Ved sykdomstilfeller i helseinstitusjon skal kontaktsmitteregime følges i en uke etter debut av ikterus.

  • Posteksponeringsimmunisering:Hepatitt A-vaksine bør gis innen to uker etter eksponering for hepatitt A til alle som ikke er vaksinert og som ikke tidligere har gjennomgått en laboratoriebekreftet hepatitt A. Normalt immunglobulin gis i tillegg til vaksine til personer > 60 år og til immunsupprimerte siden disse risikerer å ikke respondere på vaksine. Personer med kronisk leversykdom, inklusive kronisk virushepatitt, bør også få både vaksine og immunglobulin siden disse særlig er utsatt for å utvikle et alvorlig forløp av akutt hepatitt A.
  • Preeksponeringsprofylakse: Vaksine anbefales før reiser til høyendemiske områder (Afrika, Asia og Latin-Amerika) og til visse grupper (kloakkarbeidere, ansatte i institusjoner for barn, visse typer militærpersonell, fengselsansatte, stoffmisbrukere, menn som har sex med menn, pasienter med tilstander som gir økt blødningstendens, og som hyppig krever behandling med blod eller blodprodukter o og personer med kronisk leversykdom).

Hepatitt A-vaksine

  • Voksne: 1440 ElisaU (1,0 ml) intramuskulært (deltoideus)
  • Barn 1–15 år: 720 ElisaU (0,5 ml)

Adekvat beskyttelse oppnås etter 2–3 uker, og effekten varer i ett år. Boosterdose etter 6–12 måneder gir beskyttelse i minst 10–20 år.

Normalt humant immunglobulin

  • En dose på 0,02 ml immunglobulin (ca. 165 mg/ml) intramuskulært per kg som engangsdose

Ikke nødvendig.

Legemidler

Sorter etter:

Hepatitt B

Revidert:
27.08.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Olav Dalgard

Inkubasjonstiden er 2–6 måneder. Smittemåter er perkutan eksponering for blod og seksuell omgang. I Norge er personer som tar narkotiske stoffer med sprøyte og menn som har sex med menn spesielt utsatt. Vertikal smitte er vanlig i land med høy prevalens av kronisk hepatitt B og dårlig utviklet vaksinasjonsprogram. En pasient regnes som smittefarlig så lenge overflateantigenet til viruspartikkelen (HBsAg) kan påvises i blodet. Det vil i de fleste tilfellene si i opptil 6 uker før og til ca. 12 uker etter sykdomsdebuten. Noen tilfeller vil utvikle seg til kronisk infeksjon. Risikoen for dette er sterkt avhengig av alder ved eksponering. Blant spedbarn (vertikal smitte) vil 90 % utvikle kronisk hepatitt, blant småbarn 20–30 % og blant voksne kun 5 %.

HBsAg er nesten alltid til stede tidlig i den akutte fasen. Unntaksvis kan det være nødvendig å undersøke for anti-HBc-IgM for å bekrefte diagnosen. Antistoff mot HBsAg (anti-HBs) påvises først flere uker etter sykdomsdebuten og gjenspeiler immunkontroll med infeksjonen. Anti-HBs kan også finnes hos personer som er blitt vaksinert mot HBV.

Serologisk kontroll hver 4.–6. uke med tanke på dannelsen av anti-HBe og anti-HBs og opphør av HBsAg- og HBeAg-produksjon. HBsAg vil forsvinne hos 95 % av smittede voksne. Har ikke dette skjedd innen 6 måneder, har pasienten utviklet kronisk infeksjon.

I utgangspunktet behandles ikke akutt hepatitt B med antiviral legemidler, men fulminant hepatitt B sees en gang iblant, og behandling med nukleosid/nukleotidanaloger er da aktuelt. Noen av disse pasientene vil trenge levertransplantasjon.

  1. Preeksponeringsprofylakse.Hepatitt B-vaksine er en del av det norske barnevaskinasjonsprogrammet (Vaksinasjonsboka, Folkehelseinstituttet). For enkelte voksne er vaksinen aktuell som preeksponeringsprofylakse. Dette gjelder enkelte grupper helsepersonell, familiemedlemmer til HBsAg‑positive bærere, faste seksualpartnere til HBsAg‑positive bærere, menn som har sex med menn og som har flere seksualpartnere, HCV-positive individer, personer som tar narkotiske stoffer med sprøyte, hiv‑positive, pasienter med kronisk nyresvikt, hemofili eller andre blødningstilstander som krever behandling med plasmakonsentrater og for psykisk utviklingshemmede som lever i institusjon. Videre unge innvandrere fra land utenfor lavendemisk område; spedbarn, barn og ungdom av foreldre fra land utenfor lavendemisk område samt studenter i helsefag med pasientkontakt.
  2. Posteksponeringsprofylakse. Spesifikt hepatitt B‑immunglobulin har effekt hvis det gis tidlig, helst innen 48 timer etter eksponering. Jo tidligere, dess bedre effekt. Behandlingen er kostbar. Man må derfor forvisse seg om at smittekilden har HBsAg.
    1. Ved nålestikk, bitt eller hvis man får HBsAg‑positivt materiale i øynene eller på slimhinnene, gis 1250 E (5 ml) spesifikt immunglobulin intramuskulært. Ved mer massiv eksponering, som ved transfusjon, gis dobbel dose, ev. gjentatt. Vaksine kan gis samtidig (på forskjellige injeksjonssteder) uten redusert effekt hverken av immunglobuliner eller vaksinen.
    2. Barn av HBsAg‑positive mødre bør straks etter fødselen få spesifikt immunglobulin (250 E intramuskulært). Vaksinasjon startes innen 7 døgn, men kan gis med en gang. Immunglobulin og vaksine må ikke settes på samme sted på kroppen. Annen, tredje og fjerde vaksinedose gis etter 1, 2 og 12 måneder.
    3. Nære kontakter til pasienter med akutt hepatitt B: Vanlige familiemedlemmer trenger hverken immunglobulin eller vaksine (ved utvikling av kronisk hepatitt B skal seksualpartner og personer i samme husstand vaksineres).

Norsk forening for infeksjonsmedisin. Faglig veileder for utredning og behandling av HEPATITT B og C hos voksne. https://hepatittfag.no/

Folkehelseinstituttet. Smittevernhåndboka. Hepatitt B – håndbok for helsepersonell.

Legemidler

Sorter etter:

Hepatitt C

Revidert:
12.10.2021
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Olav Dalgard

Inkubasjonstid 6–8 uker. Smittes ved perkutan eksponering for blod. Intravenøst rusmiddelbruk er smittemåten i 8 av 10 tilfeller i Norge. Blant de som smittes i utlandet er smitteveien ofte ukjent, men vil antagelig ofte være terapeutiske injeksjoner med urene sprøyter. Heteroseksuell smitte er svært sjelden, mens smitte blant menn som har sex med menn forekommer.

Forløp: Akutt hepatitt C gir ikke fulminant hepatitt, men 60–80 % vil utvikle kronisk hepatitt C med fare for utvikling av cirrhose (se Levercirrhose).

Påvisning av anti‑HCV antistoff og HCV-RNA. Ved akutte infeksjoner kan antistoff påvises etter 2–3 uker, men hos enkelte først etter måneder. Anti‑HCV skiller ikke mellom akutt og kronisk sykdom og gjennomgått infeksjon. HCV-RNA påvist 6 måneder etter eksponering innebærer utvikling av kronisk hepatitt.Anti-HCV vil kunne påvises livet ut også hos de som er blitt virusfri spontant, eller etter behandling.

Akutt hepatitt C behandles med direktevirkende antivirale legemidler. Sykehusinnkjøp HF har inngått LIS-avtale for behandling av hepatitt C, se terapianbefalingene

Pasienter med akutt hepatitt C er ofte personer som har tatt narkotiske stoffer med sprøyte. For å unngå smittespredning er det hensiktsmessig å starte antiviral behandling så snart diagnosen er stilt og ikke observere pasienten uten behandling i håp om spontan tilheling.

Det finnes ingen vaksine mot hepatitt C.

Norsk forening for infeksjonsmedisin. Faglig veileder for utredning og behandling av HEPATITT B og C hos voksne. https://hepatittfag.no/

Folkehelseinstituttet. Smittevernhåndboka. Hepatitt C – håndbok for helsepersonell.

Legemidler

Sorter etter:

Hepatitt D

Revidert:
27.08.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Olav Dalgard

Deltahepatitt. Smittes som hepatitt B (se Hepatitt B). Hepatitt D-virus (HDV) er et inkomplett virus som krever symbiose med hepatitt B-virus. Forløpet av kronisk hepatitt D er mer alvorlig enn forløpet av isolert kronisk hepatitt B-infeksjon.

Påvisning av antistoff, anti‑HDV‑IgM ved akutt infeksjon og anti‑HDV‑IgG ved kronisk infeksjon.

Pasienter med anti-HDV bør undersøkes for HDV RNA med PCR. HDV RNA-konsentrasjonen fluktuerer, slik at en negativ PCR bør kontrolleres med ny prøve.

Kronisk hepatitt D kan behandles med pegylert interferon alfa alene eller i kombinasjon med bulevirtid. Behandling av hepatitt D er en spesialistoppgave.

Som for hepatitt B (se: Hepatitt B). Pga. den spesielle symbiosen med HBV vil hepatitt B-vaksine også beskytte mot hepatitt D.

Legemidler

Sorter etter:

Hepatitt E

Revidert:
27.08.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Olav Dalgard

Inkubasjonstid 15–45 dager. Smittemåte fekal-oral. Store vannbårne epidemier i lavinntektsland er kjent, men hepatitt E kan også opptre endemisk. Person til person-smitte er kjent. I Vest‑Europa forekommer sykdommen sjelden.

Prognosen er god bortsett fra hos gravide der den relativt hyppig gir opphav til fulminant hepatitt. Normalt skjer ingen overgang til kronisk hepatitt, men slik utvikling har vært observert hos immunsupprimerte pasienter.

Påvisning av anti‑HEV‑IgM, ev. titerforandring av anti‑HEV‑IgG. HEV kan ofte påvises med PCR av serum de første 3 ukene etter eksponering.

Ingen tilgjengelig profylakse, da immunglobulin fra vestlige land ikke inneholder anti‑HEV. Vaksine er ennå ikke utviklet.

Norsk forening for infeksjonsmedisin. Faglig veileder for utredning og behandling av HEPATITT B og C hos voksne. https://hepatittfag.no/

Folkehelseinstituttet. Smittevernhåndboka. Hepatitt E – håndbok for helsepersonell.