Menstruasjonssmerter som skyldes smertefulle kontraksjoner i uterusmuskulatur. Ledsages ofte av diaré, kvalme, svimmelhet. Primær form (uten patologiske bakenforliggende årsaker) er vanligst. Sekundær dysmenoré skyldes organiske forandringer. Dysmenoré som ikke lar seg behandle med enkle midler, bør henvises til spesialist for utredning da det kan foreligge endometriose. Det gjelder også smerter hos tenåringsjenter.
Frigjøring av prostaglandiner fra endometriet som fører til kraftige uteruskontraksjoner antas å være sentralt i patofysiologien. Primær dysmenoré opptrer bare i ovulatoriske sykluser.
Menstruasjonssmerter som varierer fra lette til invalidiserende. Begynner samtidig med menstruasjon og varer i timer til noen dager.
Hvis behandling med NSAID eller p-pille ikke fører til målet, bør organisk årsak mistenkes, spesielt endometriose (se Endometriose). Det gjelder også for helt unge kvinner med intraktabel dysmenoré.
Lett dysmenoré krever ikke behandling, ev. kan et ikke-opioid analgetikum, fortrinnsvis paracetamol, forsøkes. Prostaglandinsyntesehemmere (ikke-steroide antiinflammatoriske midler – NSAID) kan ha god effekt og er indisert ved dysmenoré som gir pasienten plager av betydning. Alle midlene er sannsynligvis virksomme, men bivirkningsfrekvensen varierer. Behandlingen starter snarest ved debut av smerter, ofte er en dose tilstrekkelig, men den bør være forholdsvis høy (f.eks. naproksen 500 mg, ibuprofen 400–800 mg, ketoprofen 100 mg).
Ved behov for prevensjon er p-pille et godt alternativ, ev. gestageninjeksjon (DMPA-injeksjon) eller gestagen livmorinnlegg.