Hopp til hovedinnhold
Logo for Norsk Legemiddelhåndbok

Intravenøs væske- og elektrolyttbehandling av barn

Revidert:
19.04.2024
Sist endret:
27.11.2025
Forfatter:

Inger Marie Drage

I de senere år har det kommet nye internasjonale anbefalinger for i.v. væskebehandling til barn med fokus på å hindre utvikling av iatrogen hyponatremi.

De fleste barn som får i.v. væske er ikke friske, og væsketilførselen må tilpasses den kliniske problemstillingen. Ved akutt sykdom, skade eller etter kirurgi oppstår en nevroendokrin stressrespons. Økt sekresjon av antidiuretisk hormon (ADH) er et ledd i denne stressresponsen. Det fører til retensjon av vann og risiko for hyponatremi. Barn er spesielt utsatt for hyponatremi og for skade av hyponatremi. Det er derfor anbefalt å bruke isotone væsker (med natriuminnhold som i plasma) til både volumerstatning og vedlikeholdsvæske, og også ofte et noe mindre volum enn den tradisjonelle Holliday og Segars væskeformel (se under) tilsier.

Ved all parenteral væskebehandling av barn bør man følge serum-elektrolytter og glukose; initialt gjerne to ganger daglig eller hyppigere, senere vanligvis én gang daglig.

Underkapitler

Basalbehov for væske og elektrolytter

Revidert:
19.04.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Inger Marie Drage

Basalbehov for i.v væske har vært regnet etter Holliday og Segars formel fra 1957 etter studier på friske barn:

  1. Barn med vekt 5–10 kg: 100 ml/kg/døgn
  2. Barn med vekt 10–20 kg: 1000 ml + 50 ml/kg/døgn for hvert kilo som overstiger 10 kg
  3. Barn med vekt > 20 kg: 1500 ml + 20 ml/kg/døgn for hvert kilo som overstiger 20 kg
  4. Normalbehov fra 1 ukes alder til ca. 6 mnd er noe høyere: 150-120ml/kg/døgn

Basalbehov for natrium er 2–3 mmol/kg/døgn, mens basalbehovet for kalium er 1–2 mmol/kg/døgn.

Ved akutt sykdom, etter akutt skade og postoperativt anbefales de første 1-2(3) døgn at man gir omtrent 80% av Holliday og Segars formel (eller 80% av normalbehov for spedbarn) som et utgangspunkt for volum væsketilførsel.

Intravenøs vedlikeholdsvæske

Revidert:
19.04.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Inger Marie Drage

Det anbefales en kommersiell isoton løsning (Na 130–154 mmol/l) med glukose 50 mg/ml, og tilsatt adekvat mengde kalium.

Plasmalyte-glucos® /Plasmalyte-glucos 50 mg/ml® er et eksempel på en ferdigløsning med Glukose 50 mg/ml, 140 mmol natrium og 5 mmol kalium per liter.
Alternativt kan man lage en løsning med glukose 50 mg/ml tilsatt NaCl 130 mmol/l og kalium (se under).

Kaliumtilskudd kan være nødvendig pga. nyrenes manglende evne til å spare på kalium. Tradisjonelt har vedlikeholdsløsninger inneholdt KCl 20 mmol/l. Kaliumbehovet er individuelt – avhengig av varighet i.v. behandling, underliggende tilstand og s-kalium verdier.

Plasmalyte-glucos® kan gis i inntil et døgn uten ekstra K-tilsetninger. Deretter, eller tidligere, tilsettes 15 mmol KCl/l (gir en total kaliumkonsentrasjon på 20 mmol/l).

En løsning med glukose 50 mg/ml tilsatt NaCl 130 mmol/l vil vanligvis tilsettes KCl 20 mmol/l fra starten.

Benelyte® er en isoton væske spesielt utviklet til et mer kortvarig perioperativt bruk. Den inneholder glukose 10 mg/ml, natrium 140 mml/l og kalium 4 mmol/l. Den bør tilsettes KCl ca. 15 mmol/l hvis den brukes mer enn 24 timer.

Etter de første 1-3 døgn vil de fleste barn begynne å drikke selv. Dersom det trengs i.v. vedlikeholdsvæske utover 2-3 døgn når ADH responsen vanligvis er over, anbefales mere saltsvake løsninger som glukose 50 mg/ml tilsatt 70 mmol/l NaCl. Saltsvake parenterale ernæringsløsninger kan etter hvert også være aktuelt dersom barnet ikke kan ta til seg væske per os.

Dehydrering/sirkulasjonssvikt

Revidert:
19.04.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Inger Marie Drage

Praktisk er det nyttig å skille mellom tre hovedtyper sirkulasjonssvikt:

  1. Hypovolemisk sirkulasjonssvikt er oftest forårsaket av akutte blødninger, gastrointestinale tap, renale tap og brannskader.
  2. Maldistribusjonsbetinget sirkulasjonsvikt er oftest forårsaket av sepsis, asfyksi, anafylaksi, intoksikasjon, akutt spinalmargskade og nefrotisk syndrom, se spesifikke kapitler i Akuttveileder i pediatri.
  3. Kardiogen sirkulasjonssvikt sees ved hjertesvikt pga. medfødt hjertefeil, takyarytmi, kardiomyopati, hjertetamponade og trykkpneumotoraks, se spesifikke kapitler i Akuttveileder i pediatri.

Underkapitler

Klinisk vurdering av dehydrering og initial behandling

Revidert:
19.04.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Inger Marie Drage

Den sikreste måten å vurdere dehydrering på er å veie pasienten og sammenligne med en utgangsvekt. Denne er imidlertid sjelden kjent, og bedømmelse av dehydrering må derfor ofte gjøres klinisk:

Ved moderat dehydrering (5–10% vekttap) er tilstanden ofte godt kompensert, slik at hjertefrekvens, blodtrykk og hjertefunksjon er lite påvirket. Perifer sirkulasjon kan være svekket (kapillær fylningstid > 3 sekunder), diurese er oftest lav og bevissthetstilstand kan være redusert.

Ved alvorlig dehydrering (> 10% vekttap) har man ofte markerte dehydreringstegn med svekket bevisshet, redusert hudturgor, tørre slimhinner, halonerte øyne, takykardi, svak puls, takypné, og oliguri eller anuri.

Primærbehandling er lik uansett hvilken form for dehydrering som foreligger. Det anbefales å gi en balansert isoton væske som Plasmalyte eller Ringer-acetat, (Ev. NaCl 0,9 mg/ml) 10–20 ml/kg kroppsvekt over 5 til 30 (60) minutter (infusjonshastighet er avhengig av hvor alvorlig grad av dehydrering som foreligger). Dosen kan gjentas, opp inntil 60 ml/kg. Etter 40-60 ml/kg bør vasoaktiv behandling vurderes dersom symptomer vedvarer. Primær væskebehandling må startes før eller parallelt med diagnostikk som f.eks. røntgenundersøkelser.

Mens initial rehydrering pågår er det viktig å fremskaffe en del enkle laboratorieresultater for å planlegge videre væskebehandling. De viktigste laboratorieprøver er hemoglobin, s-natrium og s-kalium, s-kreatinin, s-karbamid, syre-base, s-glukose, urin stiks, samt infeksjonsstatus med tanke på årsak.

Korreksjon av isoosmolal dehydrering

Revidert:
19.04.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Inger Marie Drage

Natrium 130-145 (150) mmol/l: Etter initial rehydrering kan man ved isoosmolal dehydrering sikte mot rask korreksjon; over 2-6 timer. Når situasjonen har stabilisert seg etter de initiale væskebolus startes i.v. vedlikeholdsvæske, ( se Intravenøs vedlikeholdsvæske). Ev. pågående tap erstattes i tillegg.

Korreksjon av hypoosmolal dehydrering

Revidert:
19.04.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Inger Marie Drage

Lettere Na-mangel: (> 125 mmol/l) kan vanligvis korrigeres over 24-48 timer med NaCl 9 mg/ml (NaCl 154 mmol/l). Ved rask korreksjon av alvorlig hyponatremi (s-Na < 125 mmol/l) er det beskrevet hjerneskader, bl.a "sentral pontin myelinolyse". S-Na bør derfor ikke heves mer enn 10(-12) mmol/l/døgn.

Ved klare tegn på SIADH bør vedlikeholdsvæske reduseres ned mot 50% av Holliday og Segars formel.

Symptomatisk hyponatremi (påvirket bevisshet/ kramper) og indikasjon for å raskt å heve s-Na: Gi hyperton NaCl infusjon (like deler NaCl 1 mmol/ml og sterilt vann = NaCl 0,5 mmol/ml): 3-5 ml/kg over 30-60 minutter (ved pågående kramper over 3-5 minutter) Se Natrium og osmolalitetsforstyrrelser i Akuttveileder i pediatri (FHI).

Korreksjon av hyperosmolal dehydrering

Revidert:
19.04.2024
Sist endret:
24.06.2026
Forfatter:

Inger Marie Drage

Hypernatremi kan inndeles i:

  • Mild (146-149 mmol/l)
  • Moderat (150-169 mmol/l)
  • Alvorlig (≥170 mmol/l)

Mild hypernatremi kan behandles som isoosmolal dehydrering (Korreksjon av isoosmolal dehydrering).

Ved moderat og spesielt alvorlige former er det betydelig risiko for cerebrale blødninger, tromboser og subdurale effusjoner. For rask korreksjon kan føre til hjerneødem og alvorlig nevrologisk skade. S-Na skal ikke senkes raskere enn 8-10 mmol/l/døgn (eller s-osmolalitet skal ikke senkes raskere enn 20-24 mosm/kg per døgn).

Hyperosmolalitet finner man oftest ved dehydrering (primær vannmangel), men også ved primært saltoverskudd. Vanligste årsaker til hyperosmolal dehydrering er gastroenteritter og, uregulert diabetes mellitus med ketoacidose eller uregulert, såkalt non-ketotisk diabetes mellitus.

Initial rehydrering og hydreringsvæske styres etter vanlige retningslinjer (se Klinisk vurdering av dehydrering og initial behandling ). Når initialt væskestøt er gitt (f.eks over 1 time) og lab.status bekrefter hyperosmolal dehydrering skal man bruke et regime der man langsomt korrigerer hyperosmolaliteten, vanligvis over 48 timer.

(Se Akuttveileder i Pediatri: Natrium og osmolalitetsforstyrrelser (FHI))