Hopp til hovedinnhold
Logo for Norsk Legemiddelhåndbok

Korreksjon av patologiske tap

Revidert:
04.02.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Tap av væske over tid gir ofte et annet klinisk bilde enn den akutte sirkulasjonssvikt (sjokk) beskrevet over. Bildet domineres av væskeunderskudd (dehydrering), noe som vanligvis rammer alle kroppens væskerom (intracellulært, interstitielt og intravasalt). Avhengig av størrelsen på væsketapet kan dette pågå over lang tid, men symptom inntrer vanligvis subakutt (i løpet av dager).

Klinikken domineres av vekttap (væske), tørste, redusert urinproduksjon (om ikke tapet er renalt med polyuri), hudforandringer og lett takykardi. BT holder seg lenge normalt (nedre normalområde så lenge organismen kompenserer (takykardi og vasokonstriksjon)). Anamnesen gir vanligvis en god pekepinn på hva slags type væsketap det dreier seg om (oppkast, diaré, urin etc.). Ofte inndeles dehydrering etter forandringer i tonisitet (osmolalitet) i ekstracellulærvæsken; isoosmolal, hypoosmolal eller hyperosmolal dehydrering (se Ulike typer dehydrering etter s-osmolalitet) avhengig av om vanntap eller elektrolyttap dominerer. Dette er imidlertid ingen klinisk diagnose og må verifiseres med blodprøver.

Underkapitler

Gastrointestinale tap

Revidert:
04.02.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Gastrointestinale tap er den hyppigste årsak til dehydrering både hos barn og voksne. Økt tap kan forekomme ved tap av ventrikkelinnhold (oppkast/aspirat) og/eller tap av tarminnhold (diaré, stomi, fistel). Førstnevnte mekanisme gir ofte raskere innsetting av dehydrering da spontan peroral tilførsel ofte er vanskelig. For å forstå hva slags type væske som skal erstattes, må en kjenne til omtrentlig sammensetning av ulike kroppsvæsker (Se Sammensetning av ulike typer kroppsvæsker) og helst aktuell elektrolyttstatus (serum og urin), syre-base-status samt s-osmolalitet Ved alvorlig dehydrering må ikke mangel på prøvesvar forhindre oppstart av rehydrering, men om prøver kan tas før væskebehandling starter opp, er det en fordel. Se Sammensetning av ulike typer kroppsvæsker.

Ventrikkelinnhold er surt (saltsyre (HCl) og inneholder gjerne 10-30 mmol kalium per liter. Ved metabolsk alkalose vil kalium også vandre inn i intracellulær væsken. Økt tap gir derfor typisk metabolsk alkalose, hypokloremi samt hypokalemi. Natriumtapet er mer beskjedent enn ved andre GI-tap. Væskebehandlingen må ta hensyn til dette, og først og fremst gi økt tilskudd av klor og kalium (i tillegg til vann og natrium). Vanligvis brukes isoosmolal NaCl 9 mg/ml (154 mmol/L) med tilskudd av 20-50 mmol KCl/liter væske. Det er viktig å få korrigert hypokloremien, da dette vil korrigere både metabolsk alkalose og hypokalemi. Ved uttalt alkalose (pH > 7,55) kan det vurderes å tilføre H+-ioner i form av argininklorid.

Sammensetningen av dette tapet er avhengig av hvor høyt oppe i tarmtraktus tapet kommer fra. Jo høyere opp, jo større innhold av hydrogenkarbonat (fra pankreas) som øker faren for utvikling av acidose. Natriumtapet er større enn ved tap av ventrikkelinnhold, men gir sjelden annet enn en isoosmolal dehydrering. Balanserte løsninger som Ringer-acetat eller plasmalyte er den foretrukne væske. Vanligvis er det ikke nødvendig å korrigere ev. acidose.

Diaré eller væsketap via stomier eler tarmfistler (tarminnhold inneholder gjerne 20-40 mmol kalium per liter). Ved en samtidig hypovolemi kan kalium dessuten også tapes via nyrene pga en økt aldosteronaktivitet. Elektrolyttovervåkning og substitusjon ved behov er viktig.

Underkapitler

Sammensetning av ulike typer kroppsvæsker

Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Sammensetning av ulike typer kroppsvæsker

Type sekret

Volum
(L/døgn)

Na+
(mmol/L)

K+
(mmol/L)

CL-
(mmol/L)

HCO3-
(mmol/L)

H+
(mmol/L)

Spytt

0,5-1,5

9-35

20-25

10-35

0-16

0,0002-0,006

Ventrikkel

1,2–2,5

35–60

9–20

84–150

0–7

10–140

Galle

0,5–0,6

140–149

5–10

90–110

30–40

0,0002–0,002

Pankreas

0,7–1,2

135–145

5–10

75–77

75–100

0,00003–
0,001

Tarm

2,0–3,0

110–120

5–10

100–110

20–30

0,000039–
0,000046

Peroperativ væskebehandling

Revidert:
04.02.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Under operative inngrep kan behovet for væske bli spesielt stort. I tillegg til at pasientene kan gå inn i det operative inngrepet med et større eller mindre væskeunderskudd, skal disse også ha sin vanlige «vedlikeholdsvæske» på 80–100 ml/time. Under inngrepet kan det av mange ulike årsaker bli behov for ekstra væsketilførsel, de tre viktigste er blodtap, ekstra fordampning (fra operasjonsfeltet) og vevsødem (i de opererte områder).

Vanligvis brukes balanserte løsninger som Ringer-acetat og Plasmalyte for å dekke disse ekstra behov, men blod og blodprodukter blir aktuelt ved større blodtap (se over).

Andre tap

Revidert:
04.02.2025
Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

En rekke tilstander, andre enn de nevnt ovenfor, kan føre til ekstra behov for væske og/eller elektrolytter.

En voksen person på 70 kg taper i normalsituasjone 1750-2500 ml vann per døgn. Individet må innta/tilføres nesten like mye for å være i normal væskebalanse.

Vanntapet skjer via urin, avføring og i fordampning fra hud og i ekspirasjonsluft. Tilførsel via drikke, vann i mat og en viss metabolsk egenproduksjon av vann i kroppen.

Summen av fordampningen fra huden og med ekspirasjonsluften kalles perspiratio insensibilis (umerkbar fordampning som foregår hele tiden, men er usynlig). Dette er tap av såkalt fritt vann med svært lite salter (eletrolytter). Perspiratio insibilis utgjør normalt ca 40 % av totalt døgnvæsketap, men vil øke med feber, varme omgivelser og ved hyperventilasjon. Det øker også litt under større kirurgi.

Avkreftede pasienter, komatøse som ikke tar til seg mat/drikke, vil vesentlig tape vann ved perspiratio insensibilis, fordi diuresen og også salttapet avtar til et minimum grunnet hormonelle sparemekanismer (ADH og aldosteron). Det rene vanntapet vil gi en hyperosmolal eller hypernatremisk dehydrering.

Som en tommelfingerregel kan vi regne med at væskebehovet øker med ca. 10 % for hver °C over 37 °C. Tapet består dels i økt fordampning, men også tap som svette forekommer. Hvis tapet ikke kan dekkes peroralt, kan tap i form av fordampning erstattes av glukose 50 mg/ml, vanligvis 500–1000 ml. (Etter forbrenning av glukose er det kun vann tilbake.) Svette inneholder elektrolytter og erstattes med balanserte løsninger som Ringer-acetat og Plasmalyte.

Økt tap av væske og elektrolytter kan også ha sin årsak i økt urinproduksjon. Før dette erstattes må en vurdere om dette er overskuddsvæske (ødem eller økt inntak) som skal ut. I denne sammenhengen er det normalt med økt urinproduksjon. Et eksempel er dagene etter et større operativt inngrep. Årsakene til polyuri kan være mange, f eks osmotisk diurese ved dårlig regulert diabetes, ved nyresvikt i polyurisk fase, ved diabetes insipidus eller ved gjentatt iv behandling med mannitol. Som ledd i utredningen av polyuri skal det alltid bestemmes elektrolyttinnhold (Na, K, Cl og osmolalitet) i døgnurin. I tillegg til å være viktig i diagnostikk, gir dette også en god rettesnor for hva slags væskeerstatning pasienten trenger.

Økt svetteproduksjon er vanlig når kroppen skal kvitte seg med et varmeoverskudd. Vanligvis er dette fysiologisk (kroppsarbeide, trening etc.), men sees også når kroppstemperaturen faller etter en febril episode. Vanligvis gir ikke økt svetteproduksjon behov for annet enn peroral erstatning av væske. Det er imidlertid viktig at denne væsken inneholder elektrolytter, først og fremst natrium. Om økt svettetap kun erstattes med vann, oppstår etter hvert hyponatremi som kan bli symptomgivende.

En spesiell tilstand kan sees ved store fysiske anstrengelser i meget varmt klima, eksempelvis maratonløp når lufttemperaturen nærmer seg kroppstemperaturen (lufttemperatur > 30–35 °C). Enkelte kan da få problemer med å kvitte seg med overskuddsvarmen og kan utvikle en alvorlig hypertermi (kroppstemperatur > 41 °C). Dette er en livstruende tilstand som krever rask behandling i sykehus. Rikelige mengder med kalde infusjonsløsninger (krystalloider) samt tiltak for å senke kroppstemperaturen (overflatekjøling) er nøkkelpunkter i behandlingen.

Ulike typer dehydrering etter s-osmolalitet

Sist endret:
24.06.2026
Forfattere:

Trine Marie Gundem og Hilde Margrete Sporsem

Ulike typer dehydrering etter s-osmolalitet

Type
dehydrering

ICV
væskerom

ECV
væskerom

ICV
s-osmolalitet

ECV
s-osmolalitet

Hypoton

Forhøyet

Nedsatt

Nedsatt

Nedsatt

Isoton

Normal

Nedsatt

Normal

Normal

Hyperton

Nedsatt

Nedsatt

Forhøyet

Forhøyet